– Vi trenger mer spisset forskning på innvandrerkvinner i arbeidslivet

Janis Umblijs, forsker II ved Institutt for samfunnsforskning, har utarbeidet en kunnskapsoppsummering om deltagelse i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Flere måter å bidra til samfunnet

Studier viser at innvandrerkvinner ønsker å jobbe, men at det er flere faktorer som påvirker når de kommer seg ut i arbeid etter ankomst til Norge.

– Forskning har vist at fødselspermisjon forklarer hvorfor noen kvinner ikke jobber rett etter de kommer til Norge, forteller Umblijs.

Med små barn er det også andre praktiske faktorer som spiller inn, som barnehageplass i nærheten, slik at det er mulig å delta på kurs.

– Det kan også være en utfordring at kursene ikke er relevante eller gode nok. Mange innvandrerkvinner er motivert til å jobbe, men det er både praktiske og andre hensyn som hindrer dem i å komme ut i jobb.

Han nevner en studie som viser at en betydelig andel flyktninger som kommer gjennom familiegjenforening får barn i løpet av de første årene etter de har kommet til Norge.

Mange av studiene handler om immigrasjon og innvandring på et mer overordnet nivå. Umblijs mener det kunne vært nyttig å forske mer spesifikt på innvandrerkvinner.

– At flere innvandrerkvinner får barn kort tid etter ankomst til Norge kan forklare hvorfor de ikke jobber med en gang, men det er ikke nødvendigvis negativt, sier han.

–  Hvis man forsker isolert på innvandrerkvinner kan man stille andre forskningsspørsmål, noe jeg tror kan påvirke måten vi måler tilknytningen deres til arbeidslivet.

Kan ha andre typer arbeid

Ved bruk av registerdata kan man få oversikt over hvor stor del av befolkningen som jobber og betaler skatt. Umblijs mener det kan gi et ufullstendig bilde.

– Det kan være andre former for arbeid som ikke er lønnet, men som også er nyttig for samfunnet. For eksempel arbeid i familien eller i frivillige organisasjoner. Kanskje man bør ta mer hensyn til dette i forskning fremover, sier han.

Jeg er kritisk til å forvente at folk som kommer fra et land i krig skal få til like mye som majoritetsbefolkningen med en gang de har flyttet til Norge.

Umblijs mener den forskningen som er gjort på innvandrerkvinner ikke problematiserer samfunnets krav til denne gruppen.

– Kvinnelige flyktninger har lavere sysselsetting enn kvinner født i Norge, og jeg tror det er viktig at de får så mye hjelp som mulig til å komme seg ut i jobb. Samtidig har mange flyktninger opplevd mye negativt før de kommer til Norge, som kan ha gitt dem fysiske og psykiske skader og gjøre det vanskelig for dem å jobbe.

– Jeg er kritisk til å forvente at folk som kommer fra et land i krig skal få til like mye som majoritetsbefolkningen med en gang de har flyttet til Norge. Det er andre måter å bidra i samfunnet på, som ikke er lønnet arbeid.

Mangfoldig gruppe

I rapporten kommer det tydelig frem at innvandrerkvinner er en svært mangfoldig gruppe. Det at de kommer fra ulike land er et eksempel som er nevnt i flere studier og som gjør at de er vanskelig å sammenlikne. En måte å skille dem på er å dele innvandrerkvinner fra EU-land, og innvandrerkvinner fra land som ikke er i EU i to grupper.

– Det er store forskjeller mellom grupper av innvandrere. Noen grupper, for eksempel fra Vest-Europa og de nordiske landene, har omtrent samme sysselsettingsgrad og lønn som norske kvinner, forteller Janis Umblijs.

Møtet mellom hjemlandets kultur og norsk kultur spiller også inn.

– Vi vet at hjemlandets kultur er viktig, men for de fleste handler det ikke om å velge mellom kulturen fra hjemlandet og norsk kultur, men om tilpasninger. For innvandrerkvinner vil identiteten de har hjemme og den de har på jobb variere mer enn for norskfødte.

– Et eksempel fra Julia Orupabo sin studie er at en kvinnelig informant valgte å ta av seg hijaben for å øke sine muligheter for å få jobb i en arbeidslivskontekst der det var forventninger om fordommer knyttet til kvinner med hijab.

Jon Horgen Friberg, forsker ved FAFO, mener de største barrierene for at innvandrerkvinner kommer ut i lønnet arbeid er manglende relevant utdanning og kompetanse – inkludert språk.

– Diskriminering er en annen barriere. Og for enkelte grupper spiller kulturelle forhold knyttet til tradisjonelle kjønnsroller inn, med store omsorgsoppgaver for kvinner og svak orientering mot lønnet arbeid, forteller han. 

Språk og utdanning teller

Janis Umblijs mener det er en del innvandrerkvinner må gjøre – eller føler at de må gjøre – for å håndtere de to kulturene samtidig.

– Særlig barn av innvandrere er veldig assimilert på mange måter, og en større andel kombinerer morsrollen og lønnet arbeid enn sin foreldregenerasjon, forteller han.

En studie i rapporten, av Bratsberg m.fl., ser på forskjeller i sysselsetting mellom innvandrerkvinner og norskfødte kvinner på samme alder. Studien viser utviklingen null til tjue år etter innvandrerkvinnene har kommet til Norge, og norskfødte kvinner brukes som referansegruppe.

– Den første tiden etter at de ankommer Norge er det veldig få kvinnelige flyktninger og familiegjenforente som er i arbeid. En vanlig årsak er at de i denne fasen er på introduksjonskurs, og da har de ikke lov til å jobbe. Deretter går sysselsettingsraten sakte, men jevnt opp de første årene før den flater ut. De neste åtte til ti årene går sysselsettingsraten ned igjen.

Umblijs forteller at det samme skjer i Sverige og andre land bortsett fra at der går ikke sysselsettingen ned igjen.

– Til å begynne med er det vanskelig for mange kvinnelige flyktninger og familiegjenforente å finne jobb fordi man mangler språkferdigheter og utdanning, forteller han.

– Når man får utdanning og opplæring som er relevant i Norge, øker sannsynligheten for å komme ut i arbeid. Men hvorfor sysselsettingsraten stopper, og deretter går ned igjen, er et interessant spørsmål – dette gjelder for både menn og kvinner.

Ifølge Umblijs vet vi blant annet veldig lite om det svarte arbeidsmarkedet.

– Et par studier om for eksempel polske kvinner viser at de gjerne vil jobbe lovlig og betale skatt, men at i rengjøringsbransjen forventer man blant annet kontant betaling. Det kan gjøre overgangen fra svart til offisiell økonomi vanskelig.

Behov for forskning på ulike tiltak

FAFO-forsker Jon Horgen Friberg mener det er stort behov for å forske mer på dynamikken innad i de delene av arbeidslivet hvor mange innvandrerkvinner havner.

– Det er ofte snakk om dårlig betalte jobber, med lite jobbsikkerhet og usikre vilkår. Mange faller ut av arbeidslivet, eller befinner seg i en permanent randsonetilværelse. Strukturelle forhold ved måten arbeidslivet fungerer på kan ha stor betydning for mange innvandrerkvinners mulighet til å ha en varig og stabil tilknytning til arbeidslivet, sier han.

Det holder ikke med tiltak rettet mot å skulle «stå opp om morran».

– Det holder ikke med tiltak rettet mot å skulle «stå opp om morran». Det er behov for reell kvalifisering og gjerne kvalifiseringsløp som munner ut i formell dokumenterbar kompetanse. Men vi vet veldig lite om hva slags type kvalifiseringstiltak som fungerer, forteller han.

Når det gjelder forskning på lang sikt, og på kvinner som vokser opp i Norge med innvandrerbakgrunn, ser Friberg et stort behov for forskning på hva som driver fram sosial mobilitet i utdanningssystemet. Han mener det også ville vært nyttig og se på endringer i kjønnsroller og familiepraksis over tid, og på tvers av generasjoner.

Viktig å skille mellom kulturer

I kunnskapsoversikten er en rekke temaer dekket, som diskriminering og andre barrierer for å delta i arbeidslivet. Janis Umblijs mener det er behov for mer kunnskap om hvordan ulike områder påvirker hverandre.

– Vi vet en del om hvordan diskriminering, kultur og arbeidsmarked virker hver for seg. Men det er også viktig å forske på hvordan disse tre påvirker hverandre, hvilke faktorer som dominerer, og hvordan de varierer mellom kulturer, forteller han.

Han tror også forskningen framover vil fokusere på innvandrere fra nye EU-land, som Polen, Ungarn, Romania og Latvia, eller barn av innvandrere fra disse landene, fordi mange av dem bor i Norge nå.

– Noen har kommet hit og blitt boende, mens andre reiser frem og tilbake til hjemlandet, forteller han.

– Det kunne vært nyttig å vite hvor mange som reiser frem og tilbake, og hvor mange som jobber halve året i Norge og andre halvpart i hjemlandet. Det ville også vært interessant å se nærmere på de innvandrerne som etter hvert flytter tilbake til hjemlandet, og hva som kjennetegner dem.

Les også: Tøffere for innvandrerkvinner å bli i jobb