Tøffere for innvandrerkvinner å bli i jobb

Det er en klar sammenheng mellom kvaliteten på integreringsarbeidet og innvandrede kvinners mulighet til å få seg stabilt og varig arbeid.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå er innvandrede arbeidstakere mer utsatt for belastninger og ulykker enn norske arbeidstakere. De har mindre kontroll over sitt eget arbeid, er oftere midlertidig ansatt og oftere overkvalifiserte for den jobben de har. Og de som har fått en fot innenfor i norsk arbeidsliv greier ikke nødvendigvis å beholde jobben.

En studie fra Fafo viste at over 40 prosent av de somaliske og irakiske kvinnene som hadde lønnet arbeid i 2009, sto uten jobb tre år senere.

Virker tvang?

I 1997 skrev jeg, sammen med Anne Britt Djuve, min første Fafo-rapport. Den het «Virker tvang?» og handlet om bruk av økonomiske sanksjoner overfor innvandrere.

Vi undersøkte hvilke erfaringer andre land hadde med obligatorisk kvalifisering – altså at alle flyktninger som ikke kunne forsørge seg selv måtte delta i ulike opplæringstiltak dersom de skulle motta økonomisk støtte. Ville dette føre til at flere deltok i opplæring og raskere kom i lønnet arbeid?

Er hensikten å gjøre det så ubehagelig å være stønadsmottaker at folk finner seg noe annet å gjøre?

Ideen om å innføre denne modellen overfor flyktninger i Norge møtte motstand. Mange, ikke minst de som jobbet på feltet, mente det både var uetisk og upedagogisk å bruke tvang overfor mennesker som var i en vanskelig livssituasjon. Noen mente også at det kunne virke stigmatiserende. Å innføre sanksjoner kunne signalisere at flyktninger egentlig ikke ville gjøre en innsats for å bli integrert, men måtte tvinges.

I dag er slike virkemidler hverdagskost. Og de er blitt så selvfølgelige at vi sjelden stopper opp og tenker igjennom hva som er hensikten med dem. Er det å motvirke latskap eller mangel på motivasjon? Er det å gjøre sammenhengen mellom innsats og levekår lettere å få øye på? Tror vi at det gjør integreringen mer effektiv? Eller er hensikten å gjøre det så ubehagelig å være stønadsmottaker at folk finner seg noe annet å gjøre?

Ulike utgangspunkt

Kvinner og menn har ulike utgangspunkt når de innvandrer til Norge. For det første har kvinner i gjennomsnitt mindre utdanning og arbeidserfaring med seg enn menn. Selv om mange har både grunnskole og høyere utdanning er det også en betydelig andel med lite eller ingen skoleerfaring.

I tillegg møter mange kvinner sterke forventninger om å ta hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid. Kombinasjonen av disse forholdene påvirker både muligheten de har til å delta i opplæring og til å skaffe seg en jobb.

De som jobber med introduksjonsprogrammet for innvandrere har for det meste stor tillit til integreringspolitikkens virkemidler. De fleste mener også det er riktig å bruke økonomiske sanksjoner overfor deltakere som ikke møter opp. Men de har liten tro på at deltakere med lav utdanning og store omsorgsoppgaver skal greie å kvalifisere seg for norsk arbeidsliv i løpet at de to årene programmet varer.  

Økte krav til kompetanse

Det norske arbeidslivet stiller stadig større krav til formell utdanning. Hvis du ikke har grunnskole og snakker dårlig norsk er det vanskelig å finne arbeid. Da er det uheldig at introduksjonsprogrammet fungerer dårligst nettopp for dem med lavest utdanning. Utfordringen blir ekstra stor fordi NAV, som har ansvaret etter at introduksjonsperioden er over, mangler et godt tilbud til de med lite utdanning og svake norskferdigheter.

Jo høyere utdanning innvandrere har, jo større er sjansen for at de har en jobb.

NAV kan sjelden tilby norskopplæring eller grunnskole. Innenfor rammen av et stadig strengere aktiveringsregime trekkes innvandrere likevel inn i de tiltakene NAV har, for eksempel fire ukers jobbsøkerkurs. Men det hjelper lite å polere på en CV eller øve på jobbintervju dersom du mangler grunnskole og snakker lite norsk.

Jo høyere utdanning innvandrere har, jo større er sjansen for at de har en jobb. Og innvandrere som har tatt utdanningen i Norge, er oftere i arbeid enn innvandrere med samme utdanningsnivå fra utlandet. Det er altså god grunn til å anta at investering i utdanning i Norge vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Likevel er den politiske viljen til å gjøre nettopp dette varierende, særlig når det gjelder dem som har svært lite utdanning fra før. Spørsmålet politikerne ofte stiller er: lønner det seg? Spørsmålet de burde stille er: hvilken opplæringsform virker best – for hvem?

Mer arbeidsrettet opplæring

Klasseromsundervisning kan være en effektiv læringsmetode hvis du har gått på skole tidligere. Med lite erfaring fra skolebenken blir det vanskeligere. Mye taler for at arbeidslivet bør få en større rolle i integreringsarbeidet.

Utfordringen er at arbeidsrettet opplæring allerede er et knapt gode i integreringsarbeidet. Nesten 40 prosent av kommunene sier at de har vanskeligheter med å skaffe arbeidspraksis til sine deltakere i introduksjonsprogram. Vi trenger også å lære mer om hva slags arbeidsplasser som egner seg til å kvalifisere innvandrere for det norske arbeidslivet og under hvilke betingelser.

Å skaffe seg en jobb er ofte ikke mulig for innvandrede kvinner uten formell utdanning.

Arbeidsplasser er ulike, både når det gjelder krav til norskferdigheter, arbeidsform, arbeidstempo, og ikke minst kapasitet og kompetanse til å følge opp personer under opplæring. Noen arbeidsplasser vil være gode integreringsarenaer – andre ikke.  

Å flytte mer av opplæringen fra skolebenken til arbeidsplassen vil ikke automatisk åpne arbeidslivet for innvandrede kvinner med lav formell kompetanse. Men å legge til rette for mer bruk av arbeidsrettet opplæring vil være et skritt i riktig retning.

Sanksjoner og kvalifikasjoner

Flere politikere burde interessere seg for hva som skal til for at flere innvandrede kvinner ikke bare får en jobb, men også blir i stand til å beholde den. Flere studier tyder på at økonomiske sanksjoner påvirker atferden til – noen – arbeidsledige. Et enkelt, men ofte glemt, poeng er likevel at sanksjoner bare virker hvis den som sanksjoneres har reelle handlingsalternativer.

Å skaffe seg en jobb er ofte ikke mulig for innvandrede kvinner uten formell utdanning, uansett hva de selv måtte ønske. En effektiv integreringspolitikk i et kompetansekrevende samfunn forutsetter at de som har behov for opplæring deltar, men også at den opplæringen de får faktisk gjør dem i stand til å få en jobb.