Kjønnsforskningen formes av våre fortellinger om faget

I lederkommentaren som danner utgangspunkt for kronikkserien stiller Linda Rustad en rekke spørsmål som viser at det hersker en viss usikkerhet om hva som er den innholdsmessige kjernen i kjønnsforskningsfeltet. I min kronikk vil jeg derfor ta for meg hvordan kjønnsforskningsfeltet defineres gjennom fortellinger om faget.

Kjønnsforskningsfeltet formes, som alle forskningsfelt, av finansieringsmekanismer, og skiftende forventinger fra omverdenen. Kjønnsforskningsfeltets legitimitet bygges i møte med samfunnet og innenfor rammen av institusjoner som er etablert, som forskningssentre, institutter – og gjennom et nasjonalt fagorgan for kjønnsforskning. Jeg mener vi bør reflektere over hvilke fagfortellinger vi vil fortelle i dag og for fremtiden: Hva og hvem bidrar til å forme fortellinger om fagfeltet?

Vi lærer, repeterer og sosialiserer nykommere til fagfelt gjennom våre fortellinger.

Vi lærer, repeterer og sosialiserer nykommere til fagfelt gjennom våre fortellinger. For å bidra til samtalen om hva kjønnsforskning er i møte med andre fagområder, mener jeg derfor at det er nyttig å reflektere over hvordan fagfeltets sentrum og ytterkanter konstrueres i fortellinger om kjønnsforskning. Det skapes nemlig nye fortellinger, akkurat nå, i forskningsmiljøer og i undervisningsrommene.

Les også: Ny leder for kjønnsforskningen i Trondheim

Gamle og nye fortellinger

Institusjonaliseringen av kjønnsforskning som et fag på universitetene har i stor grad også foregått gjennom å etablere utdanningsprogrammer. Historiske fagfortellinger er en viktig del av undervisningen.

Mange av oss som i dag har faste stillinger knyttet til undervisningen i kjønnsstudier har lært og gjentatt fortellinger om utviklingen av kjønnsforskning som fag. Disse handler ofte om kvinnebevegelsen, fagkritikken og den innsatsen som ble lagt ned for å etablere kvinneforskning både som eget felt og integrert i disiplinfagene.

Fortellingen om organisering og institusjonalisering veves ofte sammen med fortellinger om endring drevet frem i forskningen: Kvinneforskningen kunne ikke begrenses til å forstå kvinners situasjon isolert sett. Klasseanalyser gjorde det tydelig at kvinner ikke er like. Likestillingsanalyser så viktigheten av å studere menn som kjønnet kategori, og koblingen mellom seksualitet, kjønn og samfunn ble etter hvert sentral for å tilnærme seg kjønn som samfunnsfenomen og maktstruktur.

Kvinneforskning var altså ikke lenger en dekkende beskrivelse for fagfeltet, og en tok i bruk betegnelsen kjønnsforskning. Hva er kjønn?, hvordan virker kjønn?, hvordan samspiller kjønn med andre fenomener og forskjeller? ble grunnleggende spørsmål og forskjellige metodiske og teoretiske tilnærminger til å svare på denne typen spørsmål konstituerte kjønnsforskning som et tverrfaglig felt.

Omtrent samtidig som denne endringen fant sted, ble det etablert egne studieprogrammer i kjønnsforskning. Hvilke fagfortellinger er det vi utstyrer studentene våre med? Hvordan forstår studentene fagfeltet de er på vei inn i?

Studentenes fagforståelse

Fortellinger skapes alltid i dialog, og det er dermed viktig også å høre fra studentene selv:

«For meg handler kjønnsforskningen overordnet om hvordan forskjeller springer fram i samfunnet og mellom samfunnsgrupper, og på hvilke måter disse forskjellene faktisk gjør en forskjell. Det er ikke bare kjønn som er relevant for kjønnsforskningen, men det meste som gjør at vi oppretter skiller mellom noen mennesker og andre mennesker», sier en av masterstudentene på NTNU.

Målet med pensum er å skape forståelse for hvordan kjønn veves sammen med, skaper eller undertrykker andre kategorier.

«Utdanninga utfordrer deg på det du tror er kjent for deg. Du blir vant til å stille spørsmål ved det du har tatt og tar for gitt av tanker og perspektiver. Når du har fått inn en forståelse for kjønnsteori så blir det et springbrett for å forstå mer», sier en annen.

Utsagnene vitner om en forståelse av kjønnsforskning som både er samfunnsfaglig og informert av kritiske perspektiver. En ikke overraskende fortellingen dersom en undersøker hva studentene har lest og jobbet med i undervisningen. De har lest både filosofiske tekster, empiriske studier og skjønnlitteratur, skrevet fra forskjellige ståsteder.

Målet med pensum er å skape forståelse for hvordan kjønn veves sammen med, skaper eller undertrykker andre kategorier. Vi har aktivt valgt å utfordre en lineær utviklingsfortelling om kjønnsforskning som fag, og i stedet lagt vekt på hvordan alternative fortellinger også kan formes, med ulike utgangspunkter.

Les også: Vil fremme forskning på kjønn

Utfordringer nå og i fremtiden

I undervisningen jobber vi med å forstå hvordan makt virker relasjonelt, strukturelt og institusjonelt. Til sammen gjør dette studentene våre i stand til å rette et kritisk blikk mot eget fagfelt. Nettopp der ligger kjønnsforskningsfeltets styrke og potensial for fremtiden.

På spørsmål om kjønnsforskningens utfordringer nå og i fremtiden, svarer en student: «Kjønnsforskning i Norge virker generelt preget av hvithet og trange kjønnsnormer. Utfordringene er at fagfeltet på den ene side forsøker å gjøre opp med de tradisjonelle grenser for hvordan vitenskap produseres, men samtidig prøver å plassere seg i 'vitenshierarkiet'. Slik ender fagfeltet opp som medløper i forsøket på å legitimere egen vitenskapelighet.»

Studentenes fagforståelse og evne til fagkritikk er dels skapt gjennom undervisningen, men også i samspill med samfunnsdebatten de engasjerer seg i og observerer. De ser et samfunn som preges av «anti-gender» og anti-feministiske strømninger og en polarisert rasismedebatt. De ser og erfarer vold mot transfolk. I denne samfunnskonteksten er det helt avgjørende at vi fortsetter å bygge opp og holde liv i et bredt og inkluderende kjønnsforskningsfelt.

Vi har alt å tape på å insistere på et snevert sentrum

I mai går konferansen Kjønnsforskning NÅ! av stabelen. Der vil det handle om alt fra skeiv teori i norsk språkdrakt til samisk feminisme, rasisme og behovet for mer forskning på kvinner med funksjonshemming. Det blir diskusjoner om menn og maskulinitet i dagens Norge, om biopolitikk, om kjønnsbalanse i akademia – og om transformativ pedagogikk. For å nevne noe!

Mange av bidragene til konferansen henter kunnskap og innsikt fra andre fagfelt enn kjønnsforskning – altså fra fagfelt som setter andre grunnlagsspørsmål i sentrum. Det kommer også forskere og deltakere som ikke har deltatt på konferansen tidligere. Dette illustrerer først og fremst at spenningsfeltet kjønnsforskningen står i også gir utgangspunkt for å bygge ny forståelse og ny innsikt. Fortellinger for fremtiden skapes også gjennom dialog mellom forskere. 

Kritisk refleksjon omkring hva kjønnsbegrepet bærer med seg er en viktig og grunnleggende del av fagutviklingen.

Jeg ser med andre ord et kjønnsforskningsfelt som er i kontinuerlig endring i møte andre fagfelt som også springer ut fra ønsker om å forstå forskjell og ulikhet. Jeg ser et fagfelt som endres i tråd med behovet for å videreutvikle kunnskap om kjønn, både teoretisk og empirisk, i møtet med samfunnet vi lever i.

Kritisk refleksjon omkring hva kjønnsbegrepet bærer med seg er en viktig og grunnleggende del av fagutviklingen, ikke bare i undervisning, men også i forskning. Jeg ser et kjønnsforskningsfelt som rommer alt fra studier av «kvinners levde liv» til kritiske analyser av kjønn som kolonial struktur.

Og, jeg tror at en ny grunnfortelling om hva slags tverrfaglighet kjønnsforskningen formes av er i emning. Endringene bør ikke forstås som et nullsumspill, men krever at vi fortsetter å la mange – også nye – stemmer være med å skape fortellinger om hva kjønnsforskning er og kan være, ikke i periferien av fagfeltet, men også i sentrum.

Les også: Hva er kjønnsforskning?