Myter og misforståelser truer kjønnsbalansen i akademia

– Vi ønsket å utfordre disse mytene vi stadig møter. For eksempel at kvinner nærmest uunngåelig vil velge bort akademisk karriere når de møter konflikt med familielivet, forteller Siri Øyslebø Sørensen, en av forskerne bak studien.

Sammen med kollega Guro Korsnes Kristensen har hun skrevet artikkelen «Should I Stay or Should I Go?». Den handler om hvordan forskere som befinner seg tidlig i karrieren erfarer og snakker om egne karrieremuligheter. Ifølge forskerne kan fortellinger som utfordrere myter om at kvinner ofrer karrieren for familien være avgjørende for hvem som velger å fortsette i akademia.

Den såkalte «saksegrafen»

Selv om statistikken viser at 49 prosent av norske postdoktorer i 2019 var kvinner, var prosentandelen betydelig lavere på professornivå – kun 33 prosent. Dette viser tall fra Indikatorrapporten 2021.

Mye av forklaringen på den skjeve kjønnsbalansen i akademiske toppstillinger, er at kvinner gradvis faller fra på samtlige trinn på karrierestigen. Det er dette Sørensen referer til når hun snakker om «saksegrafen»:

– Man finner flere kvinner enn menn blant bachelor- og mastergradsstudentene, og omtrent 50/50 på ph.d.-nivå. Men så skjer det et eller annet som gjør at kvinneandelen synker jo lenger opp i hierarkiet du kommer.

Ifølge Kristensen er det ingen tvil om at det akademiske landskapet fremdeles er kjønnet.

– Det er store kjønnsforskjeller i akademia når vi ser på tallene, forteller hun.   

Postdoktor – en sårbar fase

Artikkelen til Sørensen og Kristensen baserer seg på materiale fra gruppeintervjuer med 12 kvinnelige og 17 mannlige postdoktorer ved NTNU – forskere som har fullført doktorgrad (ph.d.), men enda ikke har fast forskerstilling.

Studien er del av en større undersøkelse av kjønnsbalansen i akademia. Innsikt i hvordan forskere tidlig i karrieren reflekterer om egne muligheter kan bidra til å forhindre at særlig kvinner faller fra tidlig i løpet, mener Sørensen.

– Vi trenger å forstå hvordan vi kan beholde flere kvinner i denne sårbare fasen. Vi vet at hvis du først har fått fast vitenskapelig stilling ved universitetet, så er det lite frafall. Da blir de gjerne værende i akademia.

– I studien prøver vi å sette oss inn i hvordan forskere tidlig i karrieren tenker om situasjonen sin og hvordan de erfarer den, og hva som skal til for at de fortsetter, tilføyer Guro Korsnes Kristensen.

Skjulte nyanser

Statistikken viser til åpenbare forskjeller mellom kjønnene. Men når det kommer til hvordan mannlige og kvinnelige forskere erfarer og snakker om egne karrieremuligheter, viser studien ved NTNU at det ofte dreier seg om små nyanser.

Ett eksempel på en slik nyanseforskjell er ifølge Sørensen måten menn og kvinner fremstiller hvorvidt de har oppnådd karrieremulighetene sine. Har de fått det til på egenhånd, eller vært avhengige av støtte fra andre?

—Det var vanligere at kvinner fortalte oss veldig direkte at de hadde blitt hjulpet frem av andre forskere, mens flere av mennene vi intervjuet snakket om mulighetene og karrierestegene som om de hadde kommet av seg selv, forklarer hun.

Likestillingsorienterte menn 

Mennene i studien var det man kan kalle «likestillingsorienterte». Flere av dem levde tradisjonelle familieliv med kone og barn. Samtidig var det forskjeller i hvordan menn og kvinner som levde i parforhold snakket om rollen sin på hjemmebane.

– I fortellingene om forholdet mellom familieliv og karriere så vi at flere av mennene fremhevet sin rolle som lagspiller for en likestilt partner, mens kvinnene i større grad la vekt på at de selv har tatt ansvar for egen karriere, forteller Sørensen.

Disse fortellingene kan tolkes som uttrykk for holdningsendringer, men de bærer også med seg en fare for å opprettholde kjønnede mønstre, ifølge Sørensen og Kristensen.

Myter om akademia

Den lange karriereveien mot et professorat er preget av feilaktige oppfatninger og myter om hva som skal til for å komme seg frem i karrieren, mener forskerne.   

Sørensen viser blant annet til en forestilling om at fremgang i forskningskarrieren baserer seg på individuelle prestasjoner og nøytrale evalueringer. Dette stemmer ikke nødvendigvis.

– Vi har noen forestillinger om at systemet er hundre prosent meritokratisk, altså at makt og autoritet tildeles etter evner og ferdigheter, og at du kan få det til hvis du bare jobber hardt nok. Men vi ser at det også er mange andre faktorer som spiller inn på hvilke muligheter man får i akademia, sier hun.  

For å forklare egen fremgang fremhevet flere av deltakerne i studien blant annet betydningen av flaks – hvor viktig det er å være på rett sted til rett tid.

Ved å belyse andre sider ved det akademiske systemet, ønsker forskerne å utfordre den «individuelle karrierefortellingen» som har preget unge forskeres selvforståelse.

– Det å gjøre akademisk karriere snakkes frem som noe veldig individuelt. Men også samarbeid får stor betydning for den enkeltes karrieremuligheter. Hvem du samarbeider med, for eksempel, og ikke minst hvordan samarbeidet fungerer, forteller Kristensen.

Avsporet av moderskapet?

Oppfatninger om at de som lykkes har gjort det helt på egen hånd, kan ha mye å si for hvilke typer personer som velger å bli i akademia og underbygge kjønnede mønstere, mener forskerne.

Et annet eksempel som kan få særlig betydning for kjønnsbalansen i akademia, er forestillingen om at det er vanlig for kvinner å forlate forskningskarrieren når de får barn. Dette mener forskerne er en myte.

– Materialet vårt viser at det ikke er så enkelt. Flere av de kvinnene vi intervjuet forteller at de har tenkt nøye over hvordan de skal organisere seg for å kombinere barn med å jobbe i akademia, sier Sørensen.

Hun viser til at kvinnene skjønner hva som må til for å kvalifisere seg til videre karriere, og planlegger hvordan de kan kombinere karriere og familieliv.

– Vi finner med andre ord lite belegg for at kvinner rømmer kun fordi de har fått barn, understreker Sørensen.

– Det er fremdeles forventninger til hvem i parforholdet som skal ta seg av hva, og hvem som skal ha mulighet til å prioritere både jobb og familieliv. Vi omgir oss hele tiden med sånne uuttalte, men likevel tydelige kjønnede forventninger.

Få kvinnelige professorer

Kaja Kathrine Wendt er seniorrådgiver ved Statistisk sentralbyrå (SSB) og er med på å utarbeide den årlige Indikatorrapporten.

Når det kommer til å beskrive kjønnsbalansen i akademia, viser hun til store variasjoner mellom institusjoner og sektorer, og ulike fagområder. Særlig stor er den innenfor teknologi, hvor internasjonale undersøkelser viser at rundt 88 prosent av professorene er menn. 

Ifølge Wendt er usikre arbeidsbetingelser og høyt arbeidspress i akademiske stillinger viktige årsaker til at kvinner faller fra tidlig i løpet. Denne observasjonen er understøttet av en undersøkelse av postdoktorstillingen fra 2020. Det er også andre faktorer som spiller inn.   

– Både lønnsbetingelser og arbeid–familie-balanse er viktig for mange for å velge en akademisk karriere. Arbeidsmiljø spiller også en rolle. Men særlig viktig er lederens holdninger, og i hvor stor grad ledelsen legger til rette for at det skal være mulig å kunne kombinere jobb og fritid, og om det for eksempel finnes mentorordninger for kvinner, forklarer Wendt.

Professormyten

Både kvinnene og mennene i studien anså faste stillinger og professorater som opplagte karrieremål. Samtidig påpeker Sørensen at det var det flere som uttrykte blandede følelser til det å bli professor.

– Mange av dem vi snakket med hadde et ganske ambivalent forhold til professorstillingen fordi de forestilte seg at den innebar en arbeidshverdag preget av veldig mange administrative oppgaver og for mye jobb.

Sørensen mener at skremselsbildet av professoren som ikke har et liv ved siden av jobben, ikke stemmer ikke overens med virkeligheten.

– Etter å ha intervjuet andre professorer så vet vi at de har veldig varierte erfaringer. De fortellinger om fleksibelt arbeid som kan tilpasses livet utenfor. De opplever også at de har en stor grad av selvbestemmelse.

Budskapet om at selv professorer kan ha et liv ved siden av jobben, er viktig, mener Sørensen — ikke bare for unge forskere som ønsker tradisjonelle familieliv, men for alle dem om føler at livet har mer å by på.

– Dette handler både om å beholde flere typer kvinner, men også om å beholde ulike typer folk enn den «ensporede forskeren». 

– Det er viktig å ikke bare dele fortellinger om det svært krevende forskerlivet, som så absolutt er reelle, men også fortellinger som handler om samarbeid, frihet og fleksibilitet, som for mange er like viktige kjennetegn ved denne karriereveien, sier Kristensen.

Å få frem mangfoldet av fortellinger er en viktig oppgave for hele akademia, mener Kristensen, som poengterer at det vil kunne bidra til et større mangfold blant dem som søker seg videre.

Artikkelen ble endret 27. oktober kl. 11.50.