Tamara Ivančević er forsker ved Befem, et feministisk kulturelt senter i Beograd, Serbia. Hun har skrevet artikkelen «‘Pro-life’-diskurs i Serbia og Norge – hvordan kvinner usynliggjøres» i årets første nummer av i årets første nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.
– Bakgrunnen for artikkelen er den økende abortmotstanden i USA, Polen og Kroatia, hvor pro-life argumentene dominerer, sier Ivančević.
Hun viser til at pro-life bevegelsen har som grunnprinsipp at embryoet og fosteret har rett til liv, og bruker dette som argument mot abort.
– Det er viktig for meg som kvinne, forsker og feminist å forstå de ulike argumentene og perspektivene som blir brukt mot abort for å kunne forsvare kvinners selvbestemmelse.
Viktig med et kritisk blikk på metaforer
Artikkelen er en diskursanalyse som sammenlikner pro-life bevegelsene i Norge og Serbia. Ivančević har sammenlignet organisasjonene Menneskeverd og Pro-Life i Norge med de serbiske organisasjonene Centar za život, som betyr «sentrum for livet», og Savez za život, som betyr «allianse for livet».
– Diskurs kan defineres som en samling av tekster i en bestemt kontekst. Vi kan snakke om juridisk eller økonomisk diskurs, hvor ordet diskurs betegner ansamlingen av tekster innenfor det juridiske eller økonomiske fagfeltet, forklarer hun.
I motsetning til en diskusjon er ikke tekstene i en diskurs nødvendigvis i direkte dialog med hverandre, forskere bruker derfor ordet diskurs for å kunne betegne ansamlingen av tekstene som sammen skaper de grunnleggende oppfatningene i et fagfelt.
– Jeg var interessert i organisasjoner som mener abort er uakseptabelt med utgangspunkt i argumenter om at livet begynner ved unnfangelse, og at foster derfor har samme rettigheter som mennesker, sier Ivančević.
– I Norge er det bare Menneskeverd og Pro-Life Norge som åpent bruker disse argumentene.
Hun har særlig sett på hvilke metaforer som ble brukt i pro-life-diskursene i Serbia og i Norge.
– Vanligvis tenker man at metaforer er billedspråk som hører til poesien. Men metaforer er også noe vi bruker i dagliglivet, både bevisst og ubevisst, for å klare å snakke om og forstå abstrakte fenomener.
Noen metaforer er relativt åpenbare, som når man sier at «det gikk et lys opp for meg» for å beskrive at man har innsett noe av betydning. Men metaforer kan også være såpass innarbeidet i språket at vi ikke tenker på dem som metaforer.
– Det er viktig å forstå metaforer om vi skal tenke kritisk rundt ideer vi blir presentert for, forklarer Ivančević.
– Når abort blir referert til som «drap» for eksempel, sidestiller man abort med drap. Dette bidrar til at holdningene vi har overfor drap blir overført til abort, selv om det er snakk om to veldig forskjellige ting.
Abstrakte begreper brukes for å forklare abort
Ivančević forteller at hun ble overrasket over bruken av metaforer i pro-life-diskursene.
– Det ble brukt mange abstrakte begreper for å forklare abort, selv om abort er en relativt konkret handling, sier hun.
For å illustrere hvordan dette påvirker debatten om abort sier Ivančević at det er ganske enkelt å forklare hva en stol eller kopp er, fordi de er konkrete ting.
– Men skal man forklare hva liv er for noe, blir det mye vanskeligere og svarene man får vil variere veldig, sier hun.
– «Liv» blir hyppig brukt som en metafor i pro-life-diskursen, noe som bidrar til uklare resonnementer og tankeganger, fordi «liv» er et abstrakt og komplisert begrep.
Metaforer som «retten til det ufødte liv» florerer samtidig som den gravide kvinnen blir redusert til en livmor.
Videre forteller hun at både i Serbia og i Norge forsvinner den gravide kvinnen i pro-life diskursene om abort.
– Metaforer som «retten til det ufødte liv» florerer samtidig som den gravide kvinnen blir redusert til en livmor.
– Vanligvis bruker vi metaforer for å beskrive noe abstrakt ved hjelp av noe konkret. I pro-life-diskursen brukes derimot ofte abstrakte metaforer for å beskrive noe konkret.
For eksempel er det «å holde hjulene i gang» å bruke et konkret bilde på hjul som ruller for å beskrive de mer abstrakte prosessene som skal til for at noe skal fortsette å fungere.
– I pro-life diskursene, derimot, forsvinner den faktiske, konkrete kvinnen, mens fosteret blir erstattet med et abstrakt bilde på «den ufødtes rett til liv» eller «livet selv».
Pro-life-bevegelsen er svært marginal i Norge
Kari Tove Elvbakken er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forfatter av boka Abortspørsmålets politiske historie: 1900–2020.
– Ivančevićs analyse er interessant, men jeg mener det ikke er grunnlag for å si at pro-life-organisasjoner som Menneskeverd har stor innflytelse på abortdebatten i Norge, sier Elvbakken.
– Det var Arbeiderpartiet og SV som fikk gjennom selvbestemt abort på Stortinget, og etter 1980 har parti etter parti akseptert loven. Ved stortingsvalget i 2017 var det ingen partier som hadde programfestet å avvikle selvbestemt abort.
Ifølge Elvbakken er spørsmålet som vil prege abortdiskusjonen fremover hvorvidt grensen for selvbestemt abort skal flyttes fra 12. til 18. uke og om det bør innføres ordninger som obligatorisk veiledning eller andre betingelser når kvinnen skal ta abort etter 12. uke.
– Slike ordninger er vanlige i mange land. Selv om det finnes pro-life-organisasjoner både i Norge og i de andre skandinaviske landene, har disse organisasjonene svært liten støtte, sier hun.
– Jeg tror det henger sammen med at det er stor enighet om kvinners rett til å regulere reproduksjonen, sier hun.
– Man skal ikke ta en abortlov for gitt, men det er ingenting som tyder på at abortmotstand vil bre om seg i Norge, sier hun.
Fosteret har ikke vært sentral i abortdebatten i Norge
Elvbakken påpeker at selv om abort var forbudt i Norge fram til 1960, var det lovlig med abortinngrep dersom det sto om kvinnens liv og helse.
– De første store abortdebattene var på 1930-tallet. Da ble gjennomført to og tre tusen lovlige aborter i Norge. Dette tyder på at trussel for liv og helse har blitt tolket ganske liberalt, i alle fall av noen leger, sier hun.
– Konflikten på 30-tallet sto mellom de som ville stramme inn det de anså som en for liberal praksis på den ene siden, og de som ville ha en mer liberal tilgang på abort på den andre.
Motstanden mot liberal tilgang på abort handlet i liten grad om fosteret, men om opprettholdelsen av sosiale normer. Seksuallivet skulle begrenses til ekteskapet og noen fryktet at å liberalisere aborttilgangen ville fjerne risikoen for svangerskap, og dermed fremme utenomekteskapelige seksuelle forhold, forteller Elvbakken.
– Den borgerlige kvinnebevegelsen var derfor stort sett imot abort fordi de ville beskytte familien som institusjon.
I Serbia blir «menneskerettigheter» ansett som noe som er importert fra Vesten.
Videre forteller hun at tilgang til abort og prevensjon var viktig i arbeiderkvinnebevegelsen, som en del av arbeidet for å bedre forholdene for fattige barn og mødre.
– Derfor finner vi også kristne leger som arbeidet for en liberal abortlov av barmhjertighetstilsyn, i tillegg til en del venstrefolk, sosialister og kommunister.
Elvbakken forteller at den religiøse argumentasjonen mot abort på 1930-tallet i liten grad handlet om at fosteret hadde rett til å leve.
– Argumentet var at kvinnen hadde plikt til å bære frem konsekvensene av samliv fordi det var guds vilje. Fosteret var ikke et individ, men en del av skaperverket som kommer fra seksuelt samvær, sier hun.
– I tillegg var det ganske bred enighet om at genetiske spørsmål kunne rettferdiggjøre abort, hvis man mente at kvinnen eller mannen hadde arvelige sykdommer eller tilstander. Abort kunne bli ansett som et samfunnsmessig hensyn om det var sannsynlig at barnet ville trenge offentlig hjelp.
Elvbakken sier det er vanskelig å tidfeste når fosterets som individ ble en del av abortdebatten.
– Den svenske fotografen Lennart Nilsson var viktig for spredningen av bilder av fosteret på 1960-tallet. I tillegg har kunnskap om fosteret gjennom fosterdiagnostikk og ultralyd hatt betydning.
– Da Stortinget diskuterte fosterdiagnostikk på 1990-tallet, ville noen endre grensen for selvbestemt abort for å hindre mulighetene til selektiv abort og utvikling i retning av et sorteringssamfunn. Denne endringen ble det ikke flertall for.
Kvinnen er fraværende i pro-life-diskursen
Ivančević sier at selv om den gravide kvinnen er fraværende i pro-life-diskursene i både Serbia og i Norge, finnes det flere forskjeller.
– Spesielt er synet på begrepet menneskerettigheter ulikt. I Serbia blir «menneskerettigheter» ansett som noe som er importert fra Vesten, sier hun.
– Abort blir ansett som en av menneskerettighetene som er blitt påtvunget nasjonen fra vesten. Men selvbestemt abort var lovlig i Serbia, som på den tiden var en del av Jugoslavia, før det ble lovlig i de fleste vest-Europeiske landene. I Norge er både Menneskeverd og Pro-Life bevisst på å si at de støtter menneskerettighetene.
Ivančević forteller at i Serbia lener abortmotstanderne seg på den serbisk-ortodokse kirken. I 2019 beklaget bispemøtet i den Norske Kirke måten de hadde fordømt kvinner som hadde tatt abort på.
– Jeg ble overrasket da jeg lærte dette, fordi det står i sterk kontrast til kirkens rolle i abortdebatten i Serbia.
Abortdebatten er mer aggressiv i Serbia enn i Norge, avslutter Ivančević.
– Dette henger nok sammen med at Serbia har dårligere lovanvendelse og mildere straffer for hatefulle ytringer enn det Norge har.
