– Det er veldig varierende hvordan vi tolererer flekker og nupper

Man leverer i barnehagen, man går på jobb. Man ser seg i speilet på vei inn til morgenmøtet, og får en utrivelig overraskelse: En flekk.

Er du småbarnsforelder, består den trolig av leverpostei, grøt, gulp, snørr, eller noe helt annet vi ikke vil tenke på. 

En naturlig del av en vanlig småbarnsfamilies økosystem. Men i det åpne kontorlandskapets hvite led-lys, er den «dirt out of place», ifølge religionshistorikeren Mary Douglas, som er særlig kjent for sin teori om rent og urent. 

 Den er skitt på feil sted. 

Flekkens historie

– Flekker oppfattes veldig ulikt. En fjellanorakk eller en babybody tåler flere flekker enn en duk, sier Ingun Grimstad Klepp. 

– Det er veldig varierende i befolkningen hvordan vi tolerer flekker og nupper. Vi har ikke én standard.

Douglas’ teori om rent og urent har hatt stor innflytelse på flere fagområder. Hun har skrevet om og forsket på tekstiler, stell av klær, husarbeid og vasking i et faglig skjæringspunkt i mange år, og har betydd mye for Klepp og hennes arbeid. Men det har også norske Eilert Sundts teorier om skitt og kropp.

– Eilert Sundt, som reiste rundt i norske husholdninger på 1860-tallet, skrev langt mer levende om tematikken.

Så for å nøste opp i skamrødmen som oppstår i møte med – la oss si leverposteien – som har havnet på bukselåret, går vi tilbake til 1869.

Rent og urent, hver for seg

Vi befinner oss i opptakten til husmødrenes storhetstid. De første husmorskolene ble etablert i 1865.

Det er en tid der man blir mer og mer opptatt av renslighet for å få bukt med sykdom. Flere spør seg: Kan ikke kvinnene nok om husholdning? 

Eilert Sundt var teolog og samfunnsforsker. Han reiste rundt og banket på dørene til norske husholdninger i bygd og by og brakte kvinner i forlegenhet. Han skulle undersøke skittentøyet deres.

– Når havnet et plagg i skittentøyskurven på denne tida?

– Skittentøyskurv? Nei. Svaret på det er vel at den skittentøyskurven ikke fantes i det hele tatt, sier Klepp, og fortsetter:

– Hva vi vasker og hva vi oppfatter som skittent er hele tiden i endring. Noen klær vaskes fordi de, som du sier, er skittent i noens øyne, eller nese. Men veldig mye vaskes rituelt. Som for eksempel at mange skifter truser hver dag, det handler mer om at man vil være ren enn en vurdering av at trusa er skitten.

I 1869 hadde de velstående kister og vaskeloft der man lagret skitne tekstiler. Sengetøy var fortsatt uvanlig, og derfor var også klesvasken mindre. Man banket feller rene for utøy utendørs. 

Å vaske etter årstidene

Det vanlige var å følge årstidene. I stedet for den kontinuerlige dansen mellom skittentøyskurv, vaskemaskin, klesstativ og klesskap som man i dag holder på med, organiserte man heller en onne, forteller Klepp. Det er et planlagt, større arbeid.  

– Veldig mye av det vi kjenner som det daglige husarbeidet i dag, det drev ikke allmuen med den gang. De hadde heller storvasker til bestemte tider. 

Man luftet, banket og dunket klærne oftere enn man vasket med såpe og vann. Og så var det mye reparering; klærne skulle ikke være hullete. 

– Samtidig vasket man skjortene oftere også da. Sokkene dunket man rene.  – Vet du forrestenhvorfor nyvaskede sokker er varmere enn skitne, spør hun plutselig. 

– Nei..? 

–  Vi vet ikke helt sikkert, men jeg tror jeg har svaret. Det handler om salt. Det er salt i svette, og derfor er det kaldere. Salt binder fukt, og hvis du dunker en sokk, vil du slå ut saltet.

Profesjonalisering

– Hvem er det som gjør alt dette, som dunker, ruller, vasker klærne?

– Den gang var tøyvasking et mye mer profesjonelt arbeid enn nå. Utover 1800-tallet fikk vi husmoren som overtok veldig mange av disse oppgavene. 

Før var det færre som vasket, og de som vasket, kunne også vaske for andre, og de kunne bli tilkalt som hjelp, forteller hun. – Etableringen av husmoren var på en måte en avprofesjonalisering av husarbeidet, i motsetning til resten av samfunnet, der vi profesjonaliserer alt.

Boka til Sundt speilet en ny interesse for renslighet og hygiene, i tiden der de første husmorskolene ble etablert. Sundt var uenig i utviklingen. Han mente kvinnene manglet tid, penger og vann, ikke kunnskap. 

Men husmorskoler ble det likevel. Og husarbeidet blir gjenstand for en institusjonalisering og sterkt kjønnet spesialisering.

– Det handlet om å heve standarden på renslighet, på barneomsorg, at hjemmet skulle være hyggelig. På den måten skulle man også bekjempe alkoholisme og få mennene til å holde seg hjemme.  

Skitten kommer innenfra

I dag er det nesen som spiller rollen som overdommer for hva som er skittent og rent, mener Klepp. Man kan lukte parfyme, men ikke svette. Unntak fins på riktig tid og sted, som på et treningssenter. 

– Det mye symbolsk renhet. Å ikke gå med det samme hver dag er også en måte å framstå som renere på. 

– I dag er vi først og fremst opptatt av det som kommer innenfra. Ingen vil se en blodflekk på en hvit shorts på tv.

Disse flekkene er mest tabu, skriver Klepp i «Washing clothes». Hun tror det handler om at manges arbeidsdag foregår på kontorer foran skjerm: – Vi vasker så mye, men vi gjør så lite, sier hun. 

En måte å skjerme klærne på – og vår omgang med flekker innenfra – er gjennom beskyttende plagg som forklær, eller engangsbleier og bind. 

Skittentøyet er en nokså intim del av det daglige husarbeidet. I Skittentøyets historie er det særlig blodige truser som er gjenstand for problemer hos kvinnene som er intervjuet. Fra skjønnlitteraturen vet vi at blodige laken etter en bryllupsnatt kan leses som bevis på jomfrudom, mens manglende blodflekker informerer om graviditet. 

Og hva skal vi gjøre med alt det som kommer fra kroppen – hår, negler, hud, snørr, blod? Mary Douglas er opptatt av rent og urent i særlig religion, er Eilert Sundt opptatt av kroppslig avfall. Også det tematiseres langt tilbake i kulturhistorien. Klepp forteller om Naglfar i norrøn mytologi. Det var et stort skip laget av døde menneskers negler, og når det var ferdig, innvarslet Ragnarok – altså verdens undergang. Derfor var det viktig å brenne avklipte negler, for eksempel.

– Sundt snakker mye om det kroppslige. Han er opptatt av det som ikke er levende og ikke dødt. Poenget er at det som kommer fra kroppen, og ikke er på kroppen, er urent. Folk tar ikke en skvett morsmelk i kaffen, selv om den sikkert egentlig er søt og god. 

– Eller tenk på håret – fortsatt har vi ikke blitt enige med oss selv om hva vi skal gjøre med avklippet hår!

Man hadde kanskje ikke skittentøyskurv i moderne forstand, men kategoriene er ikke nye.

– Skillet mellom rent og skittent har man vært opptatt av til alle tider, forteller Klepp. Det er et fellestrekk at man kler rene klær på en ren kropp. Vasker du deg en gang i året, tar du på deg rene klær en gang i året.

Det hviteste hvite

Alt på Sundts tid var det utbredt med blekede tekstiler. Prestisjen lå i hvitt, glatt og stivt lintøy. 

– Han beskriver det som en kappestrid mellom kvinner. Det var om å gjøre å ha det hvit, hvitere hvitest, rent, renere, renest. 

Det samme motivet går igjen i eventyrene forteller hun, kvinnene skal være dydige. En sammenblanding av kvinnelig attråverdighet og renhet. Fallhøyden for kvinner ved å ikke være rene, er større enn for menn og barn. 

I eventyret «Østenfor sol og vestenfor måne» er det brudens evne til å bleke tøyet som gjør at trollene sprekker i irritasjon.

– Hverken ull, lin eller bomull er naturlig hvitt, men likevel er vi så opptatte av at det skal være det. Det er veldig lite lønnsomt og lite miljøvennlig, mente Sundt.

Et annet spørsmål er hvor man skal gjøre av det rene tøyet som skal tørkes. På 60-tallet kunne det gå sport i å henge den hvitblekede klesvasken på balkongen til andres vurdering og synliggjøring av innsatsen i husarbeidet. 

Det hele involverer kvinners både ære og skam. Kvinner misliker at fremmede ser huset i uorden, både i dag, og på Sundts tid, forteller Klepp. 

– Det er ingen som lurer på hva slags slusk du er sammen med dersom dere har skitne vinduer, blunker Klepp mot journalisten.

En ting er at skittentøyet stues vekk i tidligere tiders vaskeloft og kister eller moderne skittentøyskurver. Og at lærebøker i husstell kan anbefale å legge et håndkle over skitne underbukser. Men hvor skal man gjøre av klesvasken? Har man hus, har man kanskje vaskerom. Før hadde flere vaskeloft. Har du leilighet med balkong, er det gjerne fristende å henge ut vasken. Men nei, det er det regler mot i flere borettslag – og særlig på en søndag. Hvorfor er det så sjenerende med klesvask?

– Det er påfallende at helligdagsfreden har tillatt både vedhugging og bilvask, mens klessnorene skulle være frie.

Det kan ha å gjøre med en form for justis mot de etter hvert yrkesaktive kvinene, fortsetter Klepp. 

Så gjør vi så når vi skyller, vasker, ruller, henger opp vårt tøy 

Evighetsarbeidet lå lenge i etterstellet av klærne: De skulle være stive. Så skjer det en gradvis endring. De strikkede plaggene blir flere, og krever mindre etterstell. Nye ideer om renslighet gjorde imidlertid at vaskehyppigheten steg. På slutten av 1800-tallet kommer dukene. Og undertøyet på det tidlige 1900-tallet.

Og den hvite bomullen krever fortsatt sitt; den skal rulles og strykes.

– Vi har mye myke og slappe tekstiler i dag, og ikke så mye vevde tekstiler. Noe er det som strykes fortsatt, men man kan leve uten strykejern. 

En av informantene i boka sier: «Vår gamle far syntes vi var hjerteløse som ikke tenkte på vår mor som måtte vaske så ofte fordi vi byttet undertøy så ofte som hver fjortende dag». 

I skikk og bruk-bøker på 1950-tallet blir det argumentert for at dette bør skje enda oftere, både når det kommer til truser og nylonstrømper. 

Da vaskemaskinen ble allment tilgjengelig utover 1970-tallet, hever også det standarden enda et hakk. 

Ren og pen betydde på denne tiden ikke bare hele og flekkfrie klær, men også nyvaskede. 

– Vaskemaskinen feires ofte som en stor vinning for kvinnen. Men den gjorde jo også at standarden for renhet ble høyere, og mengden tøy fortsetter å vokse.

Å være skitten og uflidd er faktisk det verste man kan gjøre. Er du da en husmor med store barnekull, har du en jobb å gjøre. Selv i en tid der det var om å gjøre å ha hvitest duk, skulle barna også leke mye ute og få være uhemmede.

Skjeggstubbestetikk slår ikke an på damer

– Renslighet er en historie om skiftende ideologier, sier Klepp. 

Men noen ting ser ut til å være evige. Skjeggstubb-estetikk slår for eksempel ikke an på damer, slår hun fast. 

– Menn kan være for rene, men kvinner kan ikke være rene nok. Ustelt estetikk er vanskeligere for kvinner. Men så er det gjerne kvinner som setter standarden også, da. 

Samtidig oppleves ikke denne standarden som helt frivillig, tror Klepp. 

–Selv i nokså likestilte husholdninger kan det være ganske ulike standarder for hvor flekkete klær barna kan gå med..?

– Det er ikke så lett å komme ut av denne kjønnsfordelingen, det er veldig ubevisst. De fleste har ikke tenkt så mye på det.

Klesvaskens kjønn

Statistisk sentralbyrå har gjennomført dagbokbaserte undersøkelser av befolkningens tidsbruk omtrent hvert tiende år siden 1971. Det forteller Ragni Hege Kitterød ved Institutt for samfunnsforskning, som også har arbeidet med disse undersøkelsene. De siste tallene vi har, er fra 2010, og en ny undersøkelse er på trappene.

– Siden begynnelsen av 1970-tallet er det skjedd store endringer i befolkningens tidsbruk. Kvinner bruker mer tid til yrkesarbeid og mindre tid til ulønnet arbeid hjemme. Det er særlig det rutinemessige husarbeidet som er redusert, altså matlaging, rengjøring og klesvask.

Undersøkelsene viser at menn tar en stadig større andel av hus- og omsorgsarbeid fram til 2010. Dette bunner både i at menn gjør mer husarbeid og at kvinner gjør mindre.

– I 2010 var det imidlertid fremdeles klare kjønnsforskjeller i tidsmønsteret. Kvinner brukte i gjennomsnitt mindre tid enn menn til yrkesarbeid og mer tid til ulønnet familiearbeid, sier Kitterød. 

Hun understreker imidlertid at dette er gjennomsnittstall for den voksne befolkningen sett under ett, og at kjønnsforskjellene varierer mellom undergrupper.

I tillegg til tidsbrukundersøkelser, er det oppigjennom årene gjennomført en rekke spørreundersøkelser der man spør kvinner og menn om hvordan de fordeler arbeidet hjemme. 

– I hovedsak ser vi at kvinner gjør mer av husarbeidet enn menn, mens handling og omsorgsarbeid for barn er jevnere fordelt. 

Menn står på sin side oftest for det meste av vedlikeholdsarbeidet og kvinner for det meste av planlegging og organisering av dagliglivet. Menn og kvinner kan imidlertid ha litt ulike oppfatninger av hvordan de ulike gjøremålene fordeles. 

De kan også ha ulike standarder.

Klesvasken har forblitt blant de mest kjønnsdelte arbeidsoppgavene, ifølge SSBs tidsbrukundersøkelse fra 2010. Nye tall kommer i 2024.

Mønsteret går også igjen i en nyere kvalitativ rapport, fra OsloMet, om barnefamiliers hverdag.

Når kunnskap erstattes med skam

Husmorskolen er avviklet, men klesvasken har ikke forsvunnet, tvert i mot. I dag har nordmenn i snitt over 350 klær i garderoben sin. I 1869 talte Sundt omtrent 44 på en gjennomsnittlig mann, ifølge en rapport fra SIFO. 

– Vi er blitt en gjeng ulykkelige amatører. Folk flest vet veldig lite om materialer, renslighet, og om klær. Likevel har de ansvar for hus og hjem, og disse hjemmene er ofte store. Så får de barn, og mengden husarbeid eksploderer.

– I hjemmet er det rett og slett ganske stort arbeidspress. Vi bare boner ikke møblene lenger.

– Og alt tar lengre tid når folk skal gjøre noe de er dårlige til. 

Eller som den megetsigende tittelen på en artikkel hun har skrevet med Runar Døving tilsier: «Når kunnskap erstattes med skam». For dydene fra husmortiden viste seg vanskeligere å ta livet av enn husmorskolene. 

– Uansett hvem som gjør husarbeidet i dag, er det fortsatt ikke han som får konsekvensene. Det er ikke bare en arbeidsdeling, også en mangel på deling av konsekvenser. Det er noe annet og viktigere enn hvem som går med søpla.