Hvis du får vite at du absolutt ikke får lov til å se bak en dør. Er det da mulig å la være, og å leve et lykkelig liv i uvitenhet?
Legg så til at din nye ektemanns tidligere koner er forsvunnet på mystisk vis.
Operaen «Hertug Blåskjeggs borg» av Béla Bártok, baserer seg på eventyret om kvinnemorderen «Ridder Blåskjegg». I operaen ankommer «Judit» slottet til Blåskjegg i åpningsscenene. Hun har brutt med familien og en annen brudgom for å bli med ham.
Allerede ved første møtet med den mørke borgen, spør han om hun angrer. Hun svarer nei, men virker snart ambivalent, og ber ham slippe inn lyset, og om å åpne de mange stengte dørene. Men hva skjuler seg bak?
Eventyret om ridder Blåskjegg finnes i mange varianter. Det ble først nedtegnet av Charles Perrault i 1697 med en moral som advarer nysgjerrige jomfruer. Blåskjeggs unge brud får tildelt nøkler til alle slottets dører når han reiser bort, men beskjed om å ikke åpne den ene døren. Det klarer hun ikke å la være. Bak den syvende døren finner hun likene av hans tidligere hustruer, og hun mister nøkkelen i blodet, og det lar seg ikke vaske vekk. Slik finner Blåskjegg ut at hun ikke har gjort som han sa, og vil drepe også henne. Hva som så skjer, varierer.
I Peraults versjon unnslipper hun sammen med søsteren. I andre deler hun skjebne med de andre – også i Béla Bártoks opprinnelige operaoppsetning. Eventyret er også nedtegnet hos brødrene Grimm som «Røverbruden», og fins også i norske varianter som «Høna tripper i berget».
Tegningen er av Gustave Doré (1862)
– Temaet, mann som skjuler hemmeligheter som en kvinne oppdager, er noe som går igjen i kulturhistorien.
Til skrekk og advarsel
Det er ikke noe nytt med denne tematikken, sier Hedda Høgåsen-Hallesby. Hun har skrevet doktorgrad om opera og kjønn, og jobber ved dramaturg ved Den Norske Opera & Ballett. Der satte de de i vinter opp Bártoks stykke, sammen med sangsyklusen Frauenliebe und -leben av Robert Schumann og En florentisk tragedie, en opera av Alexander Zemlinsky.
– Temaet, mann som skjuler hemmeligheter som en kvinne oppdager, er noe som går igjen i kulturhistorien.
Det kan leses som advarsel til nysgjerrige kvinner, fortsetter Høgåsen-Hallesby.
– Samtidig er det denne nysgjerrigheten som fører til utvikling. Hadde kvinner bare stått stille, hadde man kanskje fortsatt befunnet seg i Edens hage, sier hun, med henvisning til Bibelen.
Da Eva tar en bit av kunnskapens tre, ser hun og Adam plutselig verden som den er.
Det underbevisste
Så hva venter, og hva forventer Judit når hun skal slippe lyset inn i Blåskjeggs borg?
I operaen veksler Judit og Blåskjegg på rollen som pådriver for å fortsette med å åpne dørene. Og mens borgen jo blir lysere, spørs det om sannheten tåler dagens lys.
Bak den ene døren finner Judit våpen, bak en annen gull og smykker stenket med blod, bak en tredje en innsjø av tårer. Hva som enn skjuler seg bak den siste døren, er det neppe er gull og grønne skoger.
– Hva driver Judit til å fortsette å åpne dørene?
– Hun ønsker å forstå den mannen hun har blitt med hjem. Detektivarbeid er jo noe vi gjør i alle relasjoner. Hun blir ivrig, og han blir mer ivrig.
– Stykket stiller stadig spørsmål ved hvor langt vi er villige til å gå, inn i oss selv og inn i den andre. Hun undersøker samtidig hvem både hun og han er, sier Høgåsen-Hallesby.
På Bártoks tid, befinner vi oss på det tidlige 1900-tallet. Freuds teorier om det symbolske og underbevisste har fått stor innflytelse – og det er nettopp til det ubevisste man opplever at de to beveger seg mot. Både i seg selv og i den andre.
– Hun drives nærmere noe i seg selv. Det er sterke krefter i henne – kanskje handler det om begjær, om å undersøke hvor langt hun selv kan gå. Dette er jo også et kjent tema i skrekkfilmer som viser kvinner som bare vil undersøke litt og litt mer, og som til slutt avslører hva som har skjedd med alle kvinnene som har gått foran henne. Da skvetter både hun og publikum til, for vi skjønner hva som er i ferd med å skje. Hun er den siste kvinnen som drar teppet til side, sier hun.
At Judit er «den siste kvinnen» er også et spørsmål åpent for fortolkning. I noen versjoner av operaen blir hun drept som de andre kvinnene. I andre versjoner unnslipper hun, og i varianter av eventyret blir Blåskjegg også drept.
I januar 2024 satte Den norske operaen og ballett opp forestillingen Blåskjeggs borg. Kjønnsforskere og musikkvitere ble invitert til å kommentere forestillingen og delta i seminaret "Blåskjegg og rødstrømper". Blant dem var Tone Irene Brekke, som snakket om Blåskjegg og gotisk litteratur, og er førstelektor ved Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning.
– I eventyret om Blåskjegg er som om tiden står stille. Det samme skjer igjen og igjen, og gir inntrykk av en form for stillstand; at patriarkalske strukturer vedvarer.
Opplysningstiden
I den første nedtegnede versjonen av eventyret, skrevet av Charles Perrault, følger det også med en moralsk advarsel: «Nysgjerrighet, til tross for sin appell, fører ofte til dyp anger. Til misnøye for mang en jomfru er gleden kortvarig.»
Ironisk nok, befinner vi oss i 1697, tidlig i opplysningstiden.
Brødrene Grimms versjon om «Røverbruden», som er nedtegnet på det tidlige 1800-tallet er langt mer bestialsk og grafisk. Her blir kvinner saltet og spist foran øynene på «den siste kvinnen», som også slipper unna. Og moralen er mer ambivalent.
Det peker veien til at eventyret, til tross for bloddryppende kvinnemord, lever videre, og blir gjenstand for kvinnelige forfattere og feministiske fortolkninger, mener Brekke.
– Det er noe med det groteske, et tema som er typisk for gotiske romaner, og som en del dem allerede handlet om, sier Tone Brekke, forsker ved Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning.
– Den bokstavelige volden, horroren og overgrepene, er så tydelig at det fører til kritikk, sier hun. – I fortellingen om Blåskjegg blir kvinner innesperret og forfulgt. Tidligere koner blir drept.
Det handler om kvinners manglende handlingsrom i ekteskapet, sier hun.
Gotiske «kvinneromaner»
Den gotiske romanen blir ofte omtalt som «kvinnelitteratur», selv om vi faktisk vet lite om hvem som leste romanene, forteller Brekke. På 1700-tallet begynner flere å lese, og lesing blir en mer og mer allmenn aktivitet. Samtidig oppsto en frykt for at det skulle få kvinner – og tjenere – til å stille spørsmål ved det etablerte.
Til det mener Brekke den gotiske romanen er velegnet:
– Den gotiske romanen er en sjanger som har mye fantasi, men kan likevel få lesere til å stille spørsmål, fortsetter hun.
Brekke mener den gotiske romanen er tydelig inspirert av Blåskjegg-myten.
– Disse bøkene tar for seg realistiske ting på en symbolsk måte.
– Det kan være overnaturlige elementer, ruiner, tordenvær. Enkelte elementer er ikke spesielt realistiske, men det kan handle om noe som har en realistisk resonans. Veldig ofte handler det om kvinner som blir lurt inn i ekteskapslignende forhold.
Ofte er disse forholdene asymmetriske. Og ofte finner vold sted, enten fysisk eller psykisk.
Patriarkatet vedvarer innen husets fire vegger
Brekke er opptatt av gjentakelsene i Blåskjegg-fortellingen. Det at vi befinner oss innenfor husets fire vegger, er et viktig element ved fortellingen. Selv om kvinnens handlingsrom etter hvert blir større, lever de patriarkalske strukturene videre i hjemmet.
– Det er som om tiden står stille. Det samme skjer igjen og igjen, og gir inntrykk av en form for stillstand; at patriarkalske strukturer vedvarer.
Et viktig element i den gotiske litteraturen er stedet. Man befinner seg gjerne i gamle borger. Det er kjellere, loft og slott, omgitt av vill natur. Flere romaner starter med et utenfrablikk på hovedpersonene før vi får komme nærmere gjennom brev, gjenfortellingene til besøkende og nedtegnelser i brev og dagbøker.
– Typiske motiver er slott og ruiner, falleferdige eiendommer, hensatt i en slags fortid, men ikke nødvendigvis. Dette er gjerne koblet opp mot fortellinger om grever og fyrster. De underjordiske tunnelene, den delen av bygningen som har en speildel, blir et bilde på det ubevisste og fortrengte.
En slik struktur, der vi stadig kommer sirkler inn sannheten – eller forserer dør etter dør – kalles gjerne for en kinesisk eske.
Den gale kvinnen på loftet
Et særlig kjent eksempel er Jane Eyre (1847) av Charlotte Brontë. Der blir husets herre Rochester forelsket i Jane Eyre som er ansatt som guvernante. Etter en serie mystiske hendelser oppdager hun at han har stengt sin tidligere kone inne på loftet, og hun rømmer med jevne mellomrom.
– Flukten blir ofte et gjennomgående tema, sier Brekke.
Det er det også i Jane Eyre, der Eyre flykter fra Rochester på et tidspunkt. Det gjør også «den gale kvinnen», men for henne ender det med døden.
I den feministiske teorien om «den gale kvinnen på loftet» er dette en metafor for hvordan forfattere på den tida måtte velge mellom en uskyldig husets engel – for å bruke tidens sjargong – og en monstrøs kvinnelig hovedperson. Kvinner kunne ikke være begge deler.
Brekke mener at den gotiske romanen symbolikk også kan kobles opp mot en delvis fortrengt side av datidens britisk politikk, nemlig kolonialisme.
– Mye energi i boka er knyttet til den innesperrede kvinnen på loftet, Bertha Mason. Hun blir et bide på Englands forbindelse og utnytting av koloniene.
For Rochester eier også kolonier i Vest-India, der han giftet seg med sin første hustru.
Romantikkens mørke vrengeside
Brekke understreker at det ikke bare handler om patriarkat og dominerende menn, men også en usunn tiltrekning fra kvinnens side.
– Det handler om romantikkens mørke vrengeside.
Brekke trekker fram «The Tenant of Wildfell Hall» av Ann Brontë (publisert i 1848 under pseudonymet Acton Bell). Hun mener den har en mer realistisk beskrivelse av de psykologiske forholdene – og bør regnes blant de første feministiske romanene.
– Den kritiserer eksplisitt samfunnet og ekteskapslovgivningen. Her er kvinnen mannens eiendom, og det samme med barna hennes. Forlater du mannen, har du ingenting igjen. Man er en gjenstand på lik linje med de andre eiendelene.
Hovedpersonen blir lurt inn i et forhold med en mann som er alkoholiker og på mange vis minner om Blåskjegg. Blodet flyter ikke, men han kommer for eksempel ofte hjem fra jakt med blodige dyr.
Også dette er en kritikk av datidens kvinneideal om å være «husets engel» som skal frelse mannen, og beskriver hvordan hun nærmest utsletter seg selv.
– Etter hvert ser hun at hun kommer til kort, hun klarer ikke å reformere dette huset.
Blåskjegg går også igjen i nyere litteratur. Et av mange eksempel er boka «Kvinner som løper med ulver» av Clarissa Pinkola Estés.
– Her peker forfatteren på viktigheten av nysgjerrige kvinner som tør å spørre. De blir eksempler på kvinner som går lenger enn de andre, sier Høgåsen-Hallesby.
– Regissøren vil vise hvordan mannen har vært i fanget i kjønnsrollemønstre som har vært skadelig også for ham
Blåskjegg og giftig maskulinitet
I oppsetningen som nylig gikk på operaen er det imidlertid maskuliniteten som skal under lupen. Blåskjegg selv ligger tidvis på en freudiansk sjeselong og feller tårer over egne forbrytelser.
Musikken vi hører når Blåskjegg ber Judit om elske ham, og ikke stille spørsmål, er ganske vakker, sier Høgåsen-Hallesby. Det gjør at man også får en viss sympati med ham, mener hun.
– Regissøren vil vise hvordan mannen har vært i fanget i kjønnsrollemønstre som har vært skadelig også for ham, sier Høgåsen-Hallesby.
I operaforestillingen er det ikke bare drap som er dødelig. Operaen består av tre korte stykker som er satt sammen til en større helhet der Blåskjegg-karakteren utgjør den røde tråden.
I sangsyklusen av Schumann dør kvinnen i barsel etter å ha mislyktes gjentatte ganger i å unnfange og føde en sønn, mens Blåskjegg rister på hodet i skuffelse over de mange jentebarna som etter hvert befolker scenen.
– Men det er en antakelig han som vil ha alle disse barna. Hun føder og føder og føder. Regissør Tobias Kratzer vil med dette peke på hennes låste situasjon, at hennes eneste vei ut av dette hjemmet er i en kiste.
– Denne operatriologien vil peke på at det er komplisert. Likestillingen går ikke hele tiden framover, og at det er mange mønstre som ligger nedlagt i oss, men som vi ikke alltid er så bevisst.
