– Det å jobbe med arkivering og registrering av gjenstander i museets samling er et arbeid som aldri tar slutt, forteller Eva Refsahl.
Refsahl er fagkonsulent for samlingsforvaltning ved Anno Museum, og har jobbet med registreringspraksis og hvordan synliggjøre kjønn og mangfold i tre av Kvinnemuseets delsamlinger. Arbeidet er et ledd i satsingen «Kjønnets verdi i et museumshierarki. Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
– Det er alltid mulig å fylle på med ny informasjon. Enten fordi vi får tilleggsopplysninger, materialet i arkivet blir digitalisert, det blir publisert ny forskning, eller gjenstanden presenteres i for eksempel en utstilling som kan tilføre ny kunnskap om gjenstandene.
Prosjektet har pågått i samarbeid og dialog med leder av Kvinnemuseet Mona Holm, avdelingsdirektør Mona Pedersen og databasekoordinator i Johnny Thorkildsen fra Anno museum, om å finne gode løsninger for hvordan øke søkbarhet og hvilken informasjon som bør tilføyes. Thorkildsen har også lagt til informasjon og ryddet i registreringene i Primus.
En kinesisk silkesko
Refsahl har gjort et retrospektivt dokumentasjonsarbeid, som har bestått i å videreutvikle registreringen av delsamlingene. På den måten gir man også gjenstandene en fornyet aktualitet, forteller hun.
– Gjenstandene jeg har jobbet med var allerede lagt inn i arkivet og registrert med noe informasjon i vår database. Men informasjonen som lå inne fra før har variert fra kort info, til mer utfyllende beskrivelse av for eksempel kjoler og drakter.
Når man skal vise frem presentere gjenstander i en utstillingen er det viktig å kunne sette dem inn i en sammenheng.
Et eksempel på en gjenstand i samlingen som Refsahl har jobbet med å tilleggsdokumentere, er en kinesisk silkesko, såkalte lotussko.
– Museet hadde fått tilsendt mer kontekst om denne skoen, men det var ikke tilført registreringen, sier hun.
– For å tilføre en bredere historie kunne vi også ta kontakt med giveren, og innhente mer detaljert informasjon.
Denne gjenstanden er et godt eksempel på hvordan en bredere kontekst gir merverdi til en gjenstand og flere perspektiver, forteller Refsahl.
– Historikken viser nå til både tidlig bruk av snøreskoen, som del av en kvinneundertrykkende tradisjon, og til hvordan skoen kom til Norge og her har vært brukt i aktivistisk sammenheng og i skoleundervisning.
Denne artikkelen er en del av Kilden kjønnforskning.nos bidrag til prosjektet Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum.
Prosjektet skal gjennomføres av Museumsnettverk for kvinnehistorie og er ledet av Kvinnemuseet. Målet er å endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. Arbeidet bygger på erfaringer fra prosjektet: «Nå begynner ‘a med det der igjen» – om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Kilden følger opp prosjektet med en artikkelserie, der vi skriver om kjønnsperspektiver i museenes virksomhet. Vi vil skrive om utstillingene, formidlingsopplegg og forskningen i prosjektet og intervjue forskere med kunnskap på området. Artiklene har som mål å belyse forholdet mellom kjønn og museer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet.
Mer informasjon, større verdi
Jo flere fortellinger som er knyttet til gjenstandene, jo større bevaringsverdi får gjenstandene i museumssammenheng. Ved å tilføre gjenstandene mer kontekst, øker man samtidig mulighetene for å videreformidle gjenstanden, forteller Refsahl.
– Når man skal presentere gjenstander i en utstillingen er det viktig å kunne sette dem inn i en sammenheng, forklarer hun.
– Ikke bare for å kunne fortelle hvor gjenstanden kommer fra og hvem som eide den, men historier om og i hvilke sammenhenger den ble brukt.
Dyktige søstre
Refsahl har jobbet med tre av delsamlingene til Kvinnemuseet. En av dem er Hveberg-samlingen, som består av klær, hatter og tekstiler fra gården Hveberg på Grinder i Grue kommune.
– Gjenstandene har i hovedsak tilhørt to søstre, Paula og Gustava Hveberg, forteller hun.
– Søstrene eide to vever som de begge vevde på og de lagde mesteparten av klærne og tekstilene selv. Gjenstandene er veldig fine og eksempler på godt håndarbeid. Noen av gjenstandene ble gått gjennom og kortfattet beskrevet da de ble gitt til museet, mens noe er lagt til senere.
Det finnes mye analog informasjon i museets arkiv som Refsahl har benyttet i det retrospektive dokumentasjonsarbeidet. Søk på Nasjonalbibliotekets nettside (nb.no) har også gitt verdifull innsikt. For eksempel et avisoppslag i Dagbladet fra 1914 som viser at søstrene Hveberg var med i resultatoversikten fra jurybedømmelsen for Jubileumsutstillingen samme år.
– Her fikk de hederlig omtale for vevingen sin. De fikk også kjolene sine fremhevet i et avisopplag i Østlendingen fra 11. oktober 1960, der det står om en draktparade fra 1860 som ble vist på Kongsvinger-marken.
Søkbare i Digitalt museum
Refsahl har tatt utgangspunkt i håndboka Museumsverktøy - håndbok for god kjønnsrepresentasjon i museumsfaglige praksiser i arbeidet med å synliggjøre kvinner i samlingsarkivene og gjøre dem mer søkbare for publikum.
– Her er det et eget kapittel om samlingsforvaltning som peker på at kategorien kvinne må bli søkbar i systemet gjenstandene registreres i, forteller hun.
– Registreringsverktøyet vi bruker er Primus, som er det mange museer bruker. Det er dessuten knyttet til Digitalt museum som er åpent tilgjengelig for alle. Det betyr at vi kan velge hva vi registrerer i vår database som også skal publiseres der.
Det at museumsgjenstander og -tekster blir publisert på Digitalt museum er bra. Men det krever også at man formidler stoffet på en tilgjengelig og pedagogisk måte, mener Refsahl.
– Samtidig er det viktig å publisere gjenstander i samlingene på Digitalt museum, selv om registreringen ikke er komplett. Nettopp fordi vi kan få nye opplysninger fra brukerne ved å gjøre dem tilgjengelige her.
Kvinners navn – en barriere
En av barrierene Refsahl har møtt i arbeidet med å synliggjøre kjønn i Primus er at kvinner ofte har flere navn i løpet av livet. En utfordring som også er overførbar og relevant også for andre samlinger i museene, for kunstnernavn, pseudonymer, kallenavn og så videre.
Kvinners navn har ikke vært sett på som like viktige å føre videre.
– Det er bare mulig å legge inn ett «hovednavn» i systemet, noe som gjør at deler eller hele livet til en kvinne ikke blir synlig eller søkbart. Det føles også som et vanskelig valg å skulle bestemme hvilket navn som skal være «hovednavnet» til en person som ikke lever lenger, sier hun.
– En delvis løsning er å skrive begge eller alle navnene i historikkfeltet i stedet. Da blir alle navnene søkbare i Digitalt museum.
Vanskeligere å søke opp kvinner
– Ett problem i arkivene er ideen om at folk har faste etternavn, skriver Line Førre Grønstad til Kilden på e-post. Hun er leder for Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen.
Grønstad arbeider fortsatt med temaet etternavnsvalg, blant annet ved hjelp av spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking ved Norsk Folkemuseum.
– Mange av kvinnene i dette materialet som har skildret egne og andres etternavnsvalg, nevner for eksempel vanskeligheter med å finne tilbake egne og andres klassekamerater fordi de har giftet seg og endret navn. Også blant yngre kvinner i 30–40-årene, forklarer hun.
– Andre kvinner melder om at de holder på oppvekstnavnet sitt som mellomnavn for å kunne bli gjenkjent også senere.
– Kvinners navn ble sett som mindre viktige
Ifølge Grønstad varierer det i hvilken grad arkivene og samlingene er tilrettelagt for at et individ, det være seg mann eller kvinne, kan ha ulike navn gjennom livet.
– Noen bruker kanskje også ulike navn i forskjellige sammenhenger, påpeker hun.
– Det er også helt klart at navneskikken med at kvinner kunne ende opp som Fru Rørlegger Hans Jespersen, gjør det vanskelig å finne kvinner.
Både det at kvinner mangler eller er vanskelige å finne i arkivene, og det at kvinner har endret etternavn når de giftet seg, henger sammen med at kvinner og aktiviteter forbundet med kvinner i mange tilfeller har vært hierarkisk underordnet menn og menns aktiviteter, mener hun.
– Kvinners navn har ikke vært sett på som like viktige å føre videre, og kvinners handlinger har ikke vært oppfattet som like viktige å dokumentere i arkivene.
Mye makt i registrering
Prosjektarbeidet har gjort Refsahl mer bevisst på hvor mye makt det ligger i å velge hvordan og hva man registrerer.
– Det er for eksempel viktig å ikke tolke for mye. Altså at man skriver så åpne tekster som mulig, sier hun.
– Det jeg har skrevet om Hveberg-søstrene er basert på avisartikler og informasjon i museets arkiv, men hva jeg valgte å fremheve blir jo et tolkningsspørsmål fra min side. En annen person ville kanskje vektlagt noe helt annet.
Det er også viktig å tenke på hvordan man bruker ordet kvinne.
En måte å skrive mer åpne og mangfoldige museumstekster på, er å samarbeide på tvers i museet om å skrive dem, mener Refsahl.
– Når for eksempel en kunsthistoriker, formidler, konservator og en samlingsforvalter jobber sammen om tekstene vil det sikre en bredere faglig tilnærming og tilføre flere perspektiver.
Kvinne og kunstner
Et viktig mål for Refsahl med arbeidet har vært å øke bevisstheten på hva det har å si at man får med alle navnene til kvinnen.
– På den måten får man vist at kvinnen er hovedperson i sin egen historie, påpeker hun.
– Når det gjelder søstrene Hveberg var de for eksempel registrert i en personpost. Det vil si at det bare fantes en fortelling om begge to. Nå har jeg fått gitt dem en personpost hver, med hvert sitt navn, fødsels- og dødsdato.
Det er imidlertid ikke alltid det å legge inn ordet kvinne eller kvinner når man registrerer en gjenstand er helt problemfritt, mener Refsahl.
– Det er viktig å tenke på hvorfor man skal legge det inn. Vil det tilføre noe eller begrense? For eksempel hvis man skal registrere en brodert duk, vil det å skrive inn ordet kvinne gi føringer for hva man skal forbinde med en kvinne eller med gjenstanden, spør hun.
– Det er også viktig å tenke på hvordan man bruker ordet kvinne. Det er bedre å skrive «kvinne og kunstner» enn «kvinnelig kunstner», slik at man ikke bruker kjønn som avvik.
