Hva forskning på kvinnehelse og arbeid kan fortelle om sykefravær

Et mysterium. En gåte. Hvorfor er det sånn at kvinner har høyere sykefravær enn menn? Dette er blant beskrivelsene og ordene som går igjen i norske overskrifter vedrørende kvinner og sykefravær, og særlig ordet hvorfor går igjen. 

Marianne Gjellestad disputerte med sin doktoravhandling, Kvinnehelse og arbeid i et folkehelseperspektiv : Hva betyr kvinners helse for deltakelse i arbeidslivet? før jul i 2024. Den handler ikke om sykefravær, men kan kanskje gi noen svar likevel. Den handler nemlig om kvinnehelse og arbeid i et folkehelseperspektiv. 

Kontroversielt for bare ti år siden

At kvinnehelse skal ha noe å si i arbeidslivet, var en tanke som føltes kontroversiell da den oppstod for drøyt ti år siden. 

–  Det var mye snakk om kvinners høye sykefravær. Men det var lite fokus på kvinners helse i den sammenhengen, og det var for meg ganske paradoksalt.

Unntaket var og er gravide, fortsetter hun. Det var også det hun jobbet med da, som jordmor, for å tilrettelegge for gravide ansatte i fylkeskommunen.

– Arbeidslivet er et område hvor vi ser at kvinner kommer mye dårligere ut. Det har vi jo visst lenge. De jobber mer deltid, de jobber mindre generelt, de har nesten dobbelt så høyt sykefravær. Likevel adresseres biologiske kjønnsforskjeller i liten grad i arbeidssammenheng, fortsetter Gjellestad.

Handlet det om en frykt for at kvinner er «det svake kjønn», spør Gjellestad i forordet til avhandlingen. I 2024 brøt forhandlingene av Inkluderende-Arbeidsliv (IA)-avtalen sammen nettopp på grunn av uenighet om sykelønnsordningen. Samtidig vil kanskje mange stusse over at dette ikke blir mer sett i sammenheng? 

– Ja, det kan du si. Nå ser vi at dette er selvfølgelig, men jeg møtte en del motstand da jeg begynte å snakke om dette prosjektet. Likestillingsarbeidet var litt mer sånn «kvinner kan gjøre de samme tingene som menn».

Men det er ulike hypoteser om kvinners høye sykefravær. Biologiske kjønnsforskjeller, eller «den biologiske hypotesen», har vært presentert sammen med andre årsaksforklaringer, men den har vært mindre utforsket.

Men i NOU’en som kom i 2023, «Den store forskjellen» slo utvalget fast at «kvinner og menn har ulik biologi, de lever ulike liv, og de rammes ulikt av sykdom. Dette perspektivet må ligge til grunn for å sikre gode helsetjenester for alle, uavhengig av kjønn.» Spørsmålet er om det burde virke inn i arbeidslivet.

Lite å gå på

Gjellestads avhandling består av tre artikler og baserer seg på en systematisk kunnskapsoppsummering og kvalitative intervjuer med lærere i videregående skole, sykepleiere i sykehus og ledere i begge sektorer. Både sykepleiere og lærere (og særlig grunnskolelærere) er yrker med mange kvinnelige ansatte. Begge yrkene har kjønnsforskjell i sykefravær, mens fraværet er betydelig høyere hos sykepleierne.

– I tillegg fant vi større motsetninger i opplevelser og erfaringer mellom ansatte og ledere i denne sektoren, forteller Gjellestad.

Det handlet blant annet om bemanningssituasjonen, utdyper hun: Det er ofte lite å gå på i helse- og omsorgssyrker. Da blir det vanskeligere å tilrettelegge for den enkelte, fordi det får direkte konsekvenser for arbeidsmengden til kollegaen din.

– Da kan det være lettere med en sykemelding. 

Men i en situasjon der politikere snakker mer om mer om behovet for flere hender i helse- og omsorgsyrker, er dette et paradoks, mener hun. «Manglende ressurser gjør at arbeidsgiver ikke kan tilrettelegge for at ansatte kan bruke sin kapasitet, og slik mister arbeidsgiver enda flere ressurser», skriver hun i avhandlingen.

Men hva er nå kvinnehelse, egentlig?

En av tingene Gjellestad spurte sine informanter om, var hvordan de forstod kvinnehelse.

– Både de ansatte og lederne så på kvinnehelse som en slags helhet, at det handlet om hvordan du håndterer livet ditt, og ikke nødvendigvis bare om helseforhold.

Hun rekrutterte halvparten kvinner med «kvinnehelserelaterte» plager, og den andre halvparten uten plager. Men i løpet av intervjuene kom det fram at flere hadde plager som kunne knyttes til kvinnehelse, de hadde bare ikke definert det slik selv. For eksempel PMS, dysmenore, plager på grunn av infertilitetsbehandling, aborter, søvnproblemer, hodepine, muskel- og skjelettplager og menopausesymptomer. 

– Så lenge de kunne håndtere jobb og livet så ignorerte de plagene sine. Og det er jo klart: et godt voksent menneske våkner ikke hver dag og føler seg på topp, sånn er det jo. Vi får plager etter hvert i livet, og det er viktig å ikke sykeliggjøre det, presiserer hun. 

Men det er et problem dersom vi ikke anerkjenner helseforhold som er allmenne, understreker hun:

– Usynliggjøring av normale helsetilstander fører til en sykeliggjøring av kvinners helse. Og i arbeidslivet blir kvinner overlatt til å finne individuelle løsninger på problemer som bør løftes til strukturelt nivå.

En kategori glimrer imidlertid med sitt fravær:

– Jeg valgte å ikke inkludere psykisk helse eller psykiske sykdommer i prosjektet – da ville det blitt for stort, forklarer forskeren.

Men det er denne kategorien som ser ut til å øke mest i sykefraværstatistikken fra NAV. 

Nyanserer debatten

– Det er klart at sykefraværet i Norge er høyt sammenlignet med andre land, sier hun. 

Samtidig er Gjellestad opptatt av å nyansere debatten: Går man tilbake tjue år i tid var det topper i sykefraværet da også – det har ikke «eksplodert» slik man kan få inntrykk av i debatten, det er heller stabilt høyt, understreker hun. 

– Det kan ha mange årsaker. Blant annet er vi jo i Norge opptatt av å inkludere de med nedsatt arbeidsevne i arbeidsstyrken. Da vil man også få et høyere sykefravær.

Norge har dessuten høy arbeidsdeltakelse.

– Det kan virke som det er lett å glemme at dette handler om helse, sier Gjellestad. 

– Vi må heller finne ut hvordan vi kan unngå at folk blir syke, og prøve å gjøre folk friske istedenfor å gjøre syke folk fattige på toppen av det hele.

Hvordan unngå sykeliggjøring av kvinner?

– Dersom man ikke skal sykeliggjøre kvinner, men samtidig ta kvinnehelse på alvor på arbeidsplassen – hvordan ser det ut i praksis?

– En lavthengende frukt er å inkludere kvinnehelse og kvinners livsfaser i HMS-systemet. I Norge har vi et veldig godt HMS-system. Problemet er at det er utviklet for mannlige arbeidsplasser og mannlige kropper.

Hun peker på at arbeidsmiljøutfordringer som vold og trusler, rollekonflikter og emosjonelle og relasjonelle krav gir et annet risikobilde enn tradisjonell HMS-tenkning. I kvinnedominerte yrker er arbeidstakere mer utsatt for slitasje enn for skader. 

Gjellestad tror at mer kunnskap og normalisering av kvinnehelse på arbeidsplassen i seg selv kan være viktig for at kvinnelige ansatte skal bli mindre sykmeldt. 

– Blir du redd for at det skal bli mer strevsomt å ansette kvinner, at kvinnelige arbeidstakere skal bli mindre attraktive av å snakke om dette?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror dette nettopp er med på å ta vekk noe av det strevsomme. Ved å synliggjøre kvinnehelse og kvinners utfordringer så slipper kvinnen å streve med det alene og tenke at det er henne det er noe i veien med.

Samtidig blir det mer og mer tydelig at menn og kvinner har ulik helse, forteller Gjellestad, og viser til analyser fra NAV som har kommet de siste årene. 

– Kvinner har større risiko for å få sykdommer som genererer mye sykefravær. Men målet er jo å beholde dem i arbeidsstyrken, og da må vi ta utgangspunkt i deres behov. Hva trenger de for å stå i jobb? Der må vi begynne.

– Hva er det de trenger?

– I tillegg til kunnskap, trenger vi konkrete tiltak, og da vil det enkleste være å gå inn på nasjonalt nivå. 

Det eneste stedet i arbeidsmiljøloven der kjønn er spesifisert, er i forbindelse med graviditet og ammefri. Men det er store ulikheter i hvordan dette fungerer i praksis fra arbeidsplass til arbeidsplass, påpeker hun. 

Inkludering av gravide

Et konkret tiltak handler om gravide ansatte. Det er vanlig at gravide i Norge blir sykemeldte i løpet av svangerskapet, særlig dersom de har barn fra før. 

– De har ikke den samme arbeidsevnen som de pleier å ha. Det betyr ikke at de er syke, og hvis det resulterer i sykemelding så er det en potensielt unødvendig sykeliggjøring av de gravide. Mitt forslag her er at man tenker nytt om bruken av svangerskapspenger.

Forslaget hennes er at man legger svangerskapspenger til grunn alt fra graviditet.

På den måten vil arbeidsplassen få et økonomisk insentiv for å legge til rette, og inkluderingen av gravide kan få et positivt fortegn – og den gravide vil oppleve mestring ved å kunne fortsette å jobbe mer i tråd med egne forutsetninger.

– Noen barnehager driver nå og eksperimenterer med økt grunnbemanning og har også sett at sykefraværet har gått ned. Hypotesen er at det er fordi det har blitt mindre slitsomt å være på jobb, samtidig som sykefravær tærer mindre på de andre ansattem, samtidig som man da får mindre behov for vikarer. 

– Dette er faktisk kjempeviktig på arbeidsplasser der bemanningen er marginal, som i helsesektoren. Hvis vi hadde hatt litt mer slack, hadde det gått an å få mer tilrettelegging. Svaret på dette er at det er dyrt, og at vikarkostnadene går på et annet budsjett. Men det er jo fra statskassa alt sammen. 

Når vi vet at vi mangler folk, blir det viktig å beholde den kapasiteten folk har, avslutter Gjellestad.

HMS-arbeid har stort forebyggingspotensial

Kilden kontakter Håkon Johannesen for en utdypning. Han er gruppeleder og forsker ved STAMI – Statens arbeidsmiljøinstitutt – og som sitter i utvalget som skal presentere en NOU om kvinnearbeidshelse. Arbeidsmiljøet har stor betydning for sykefravær, skriver han. Han tror HMS-arbeid har et stort forebyggingspotensial:

 – Studier av den norske yrkesbefolkningen viser at en betydelig andel av sykefraværet kan forebygges dersom man lykkes i å redusere psykososiale og ergonomiske risikofaktorer på arbeidsplassen. 

HMS-arbeid knyttet til psykososiale risikofaktorer som er utbredt i kvinnedominerte yrker er mangelfullt, og oppleves ofte som vanskelig å ta tak i, sier han. 

– Kvinnedominerte yrker kjennetegnes av arbeid som involverer direkte samhandling med pasienter, brukere, elever, kunder og klienter. Her rapporteres det om høy forekomst av psykososiale arbeidsfaktorer som emosjonelle krav, rollekonflikter, lav selvbestemmelse, vold og hets eller trusler, og ofte i kombinasjon med mekaniske eksponeringer som tungt fysisk arbeid og ubekvemme arbeidsposisjoner.

Selv om kvinnedominerte yrker ikke nødvendigvis er mer fysisk krevende enn mannsdominerte yrker, gir de emosjonelle kravene en ekstrabelastning.

–Dessuten er flere av de kvinnedominerte yrkene kjennetegnet av arbeid utenom ordinær arbeidstid, inkludert nattarbeid. Forskning viser at slike arbeidsmiljøfaktorer gir en økt sannsynlighet for muskelskjelettplager og psykiske plager – diagnoser som ligger til grunn for hovedvekten av det legemeldte sykefraværet i Norge.