– Det er gjort få systematiske studier av bruken av kjønnsperspektiver i medisinske studier i Norge. Så formålet var først og fremst å fylle et kunnskapshull, sier Nora Mork Østbø.
Østbø er en av forfatterne av Folkehelseinstituttets rapport: Kjønnsstratifiserte analyser i norske behandlingsstudier: en systematisk kartleggingsoversikt, som ble publisert i slutten av desember.
Går glipp av viktig kunnskap
– I dag vet vi at det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som gjør at de kan respondere ulikt på medisinsk behandling. Så hvis man ikke inkluderer kjønn i medisinske studier kan man glipp av svært viktig kunnskap.
Rapporten omfatter 300 artikler publisert mellom 2017 og 2022. Blant kriteriene var at minst én av forfatterne skulle være tilknyttet en norsk institusjon og at pasienter var inkludert fra Norge. Det kunne i tillegg være pasienter rekruttert fra andre land.
– Flertallet av studiene hadde ikke sett på kjønn i det hele tatt, sier Østbø.
– 178 av artiklene hadde altså ingen form for kjønnsanalyse, mens 133 hadde sett på kjønnsforskjeller på ett eller annet nivå.
Kartleggingen viser også at bare én av tre studier hadde trukket funnene om kjønn inn i diskusjonsdelen i artikkelen, og cirka én av fire hadde nevnt kjønn i konklusjonen.
– Det kan hende funnene om kjønn ble utelatt fordi de ikke viste noen relevante forskjeller.
Ikke overrasket
I Norge har man fokusert på at kvinner og menn skal ha likebehandling i helsevesenet. I tråd med likestillingsprinsippet er den beste behandling for en kvinne definert som den samme som for en mann. Det understreker Eva Gerdts, professor i medisin ved Universitetet i Bergen. Hun har vært fagfelle for rapporten og er ikke overrasket over funnene.
– Man har ikke fått med seg ny kunnskap som viser at kvinner og menn er mye mer biologisk forskjellige enn man trodde, skriver hun til Kildens nyhetsmagasin på e-post.
– Dette handler ikke bare om forskjell i kroppsstørrelse eller kjønnshormoner, men at kjønnskromosomer styrer ulikhet i funksjon i sentrale deler av kroppen. Man har særlig påvist kjønnsforskjeller i hjertekarsystemet, hjerne, metabolisme og immunsystemet.
Når man skal forske på en sykdom som forekommer hos begge kjønn, kan man altså ikke anta at menn og kvinner har samme effekt av behandlingen.
Det har altså skjedd et paradigmeskifte i medisinsk forståelse av kjønnsforskjeller fra likestilling til biologiske forskjeller. Det fordrer at kjønn inkorporeres i utviklingen av persontilpasset medisin for kvinner og menn, mener Gerdts.
– Når man skal forske på en sykdom som forekommer hos begge kjønn, kan man altså ikke anta at menn og kvinner har samme effekt av behandlingen, sier hun.
– Dette kan skyldes at kvinner og menn utvikler ulike varianter av sykdommen, og at behandlingen bare virker på den ene varianten. Men også at risikofaktorer for sykdommen er ulik hos kvinner og menn og at behandlingen bare påvirker risikofaktor hos det ene kjønnet. Eller at behandlingen er en medisin som skal omdannes i nyre eller lever eller hvor distribusjon i kroppens vev er avhengig av fett eller vanninnhold i kroppen.
Kjønnsforskjeller i hjerteinfarkt
Gerdts viser til sin egen forskning på behandling av hjerteinfarkt, som fant at opptil 20 prosent av kvinnene ikke har en tett blodåre som årsak til hjerteinfarktet. Dagens standardbehandlingen er imidlertid å blokke opp den tette åren og etterbehandle med kolesterolsenkende og blodfortynnende behandling.
– Dette har først og fremst vært forsket fram på menn, og behandlingen virker derfor utmerket både hos kvinner og menn når årsaken er en tett blodåre, forklarer hun.
– Men når vi ikke forsker på hjerteinfarkt uten tett blodåre som er vanlig hos kvinner, får vi heller ikke kunnskap om hvordan vi kan forebygge og behandle denne typen hjerteinfarkt. Kvinner med slike hjerteinfarkt får dermed dårligere prognose med redusert livskvalitet og overlevelse. Og hjerteinfarkt er fortsatt en av de vanligste enkeltårsakene til død blant norske kvinner. Så for meg er det uforståelig at denne forskningen ikke for lengst er gjennomført.
Ulike risikofaktorer
Mens høyt kolesterol er en viktig risikofaktor for hjerteinfarkt hos menn, så er høyt blodtrykk viktigere hos kvinner, ifølge Gerdts.
– Blodtrykkskomplikasjoner i svangerskap og kroniske betennelsessykdommer er også viktigere risikofaktorer hos kvinner. Disse ulikhetene fører til at hvordan man best forebygger hjertekarsykdom er forskjellig hos kvinner og menn, sier hun.
Forskningsfinansiører må kreve at begge kjønn inkluderes når man skal studere sykdommer som rammer begge kjønn.
– Det er fortsatt uklart hvordan dette best skal gjøres i praksis, og gjeldende retningslinjer for forebygging av hjertekarsykdom virker derfor best for menn. Men vi må i alle fall slutte å bruke de samme fire risikofaktorene som grunnlag for vurdering uavhengig av kjønn.
Det er også store kjønnsforskjeller i hvordan medikamenter opptas og fordeles i kroppen. Dette påvirker behandlingens effekt, risiko for bivirkninger og hva som er den riktig dosen av et medikament, forteller Gerdts.
– Ved behandling av hjertesvikt viser ny forskning at den optimale dosen, for eksempel av en betablokker, er 40 prosent lavere for kvinner. Dette fører til at kvinner får unødvendig mye bivirkninger.
Må kreve at begge kjønn inkluderes
Gerdts mener en rekke tiltak kan bidra til å lukke kunnskapsgapet om hva som er den beste behandlingen av kvinner med sykdommer som rammer begge kjønn.
– Forskningsfinansiører må kreve at begge kjønn inkluderes når man skal studere sykdommer som rammer begge kjønn. Og at det inkluderes tilstrekkelig antall av hvert kjønn til at man kan gjennomføre kjønnspesifikk statistisk analyse av hovedmålet i studien, understreker hun.
– Dette må være en forutsetning for finansiering. Da er det ikke behov for småsatsninger øremerket kvinnehelse.
Gerdts mener også at redaktører i ledende forskningstidsskrifter bør bli enige om å refusere behandlingsstudier som ikke oppfyller disse premissene på prinsipielt grunnlag.
– Hver uke kommer det nye publikasjoner av hjertekarsykdom der kvinner enten kun er inkludert i et mindretall, eller hvor man ikke har sett det som nødvendig å dokumentere at effekten er til stede for begge kjønn, sier hun.
Man må også undervise i betydningen av kjønn for helse og sykdom i all helseprofesjonsutdanning og i alle fagområder. Man må slutte å tro at biologiske forskjeller mellom menn og kvinner får plass i bikinien.
Ifølge Forskningsrådets policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon skal kjønn integreres som perspektiv der det er relevant i all forskningen de finansierer.
Ole Johan Borge, avdelingsdirektør for medisinsk og helsefaglig forskning i Forskningsrådet, sier til Dagens Medisin at han skulle ønske en langt høyere andel av studiene rapporterte på forskjeller mellom kvinner og menn.
– Biologisk kjønn er viktig i medisinsk og helsefaglig forskning, så alle forskningsprosjekter bør i utgangspunktet se om det er forskjeller mellom kjønnene. Hvis en ikke ser etter forskjeller mellom kjønnene kan en gå glipp av viktig kunnskap, sier Borge.
Mangler systematikk
Nora Mork Østbø forteller at halvparten av studiene som ikke hadde sett på kjønnsforskjeller gjaldt kreft og hjerte- og karsykdommer. Også muskel- og skjelettsykdommer utgjorde en betydelige del av denne gruppen.
Mangelen på systematikk er også overraskende fordi studiene er norske og derfor må forholde seg til de samme retningslinjene innenfor det norske forskningssystemet.
– Dette er interessant, særlig fordi vi vet at kvinner og menn reagerer forskjellig både når det gjelder hvordan sykdommen arter seg og behandling av akkurat disse sykdommene, sier hun.
– Samtidig var det også disse sykdommene som var tema for mesteparten av studiene som hadde brukt kjønnsanalyse.
– Var det noen funn som særlig overrasket dere?
– Ja denne mangelen på systematikk når det gjaldt bruk av kjønnsperspektiv synes vi er overraskende. Det at vi fant store så forskjeller mellom studiene på om de hadde sett på kjønn eller ei, og helt uavhengige av sykdom, sier Østbø.
– Mangelen på systematikk er også overraskende fordi studiene er norske og derfor må forholde seg til de samme retningslinjene innenfor det norske forskningssystemet, understreker hun.
