– Når vi gjør sosiale problemer til strafferettslige anliggender, kan vi lett tenke: «Nå er problemet løst, for nå er det straffbart». Men så enkelt er det ikke, sier May-Len Skilbrei, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.
– Det finnes mye forskning på vold, men temaene vi tar opp her har i liten grad vært behandlet systematisk. Vi ønsket å gi en oversikt, sier Skilbrei som er en av redaktørene for en ny antologi.
May-Len Skilbriei, Jane Dullum og Kari Stefansen er redaktører for antologien Et voldsfelt i bevegelse: Rettslige virkemidler og institusjonelle ordninger. Boka undersøker hvordan rettssystemet og institusjoner som barnehus og politi håndterer vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep.
Til sammen 15 forskere har bidratt med kapitler.
Forskningen på vold er styrket
Voldsfeltet har forandret seg mye de siste tiårene, forteller Skilbrei. Feltet har blitt mer samlet og bedre organisert, og ansvaret er tydeligere fordelt.
– Både vold i nære relasjoner og seksuell vold har i økende grad blitt anerkjent som samfunnsproblemer – og som områder staten skal ha politikk på, sier hun.
I dag er feltet preget av handlingsplaner, institusjonalisert samarbeid og en styrket forskningsinnsats.
Utviklingen er også internasjonalt forankret, blant annet gjennom Istanbul-konvensjonen, som Norge signerte i 2011 og ratifiserte i 2017.
Internasjonalisering innebærer også «policy-mobilitet»:
– Land henter ideer og løsning fra hverandre, sier Skilbrei.
Straffenivået har økt
Skilbrei påpeker at uttrykket «vold i nære relasjoner» ikke ble brukt i den offentlige samtalen for bare tre tiår siden. Vold mot ektefelle ble ofte sett på som en privatsak.
– Hele samfunnets forståelse av hva vold er, er i bevegelse, sier hun.
Ifølge kvinnevoldsutvalget, som i 2003 la fram NOU-en Retten til et liv uten vold, kom et viktig vendepunkt i 1988. Da ble det innført krav om at det offentlige skulle ta ut påtale i saker der en partner var mistenkt for vold – uavhengig av om offeret ønsket å anmelde.
Samtidig mente utvalget at lovverket fortsatt ikke tok vold mot kvinner på alvor, og foreslo en egen straffebestemmelse for vold i nære relasjoner. Denne kom først i 2005, ifølge NOU-en Varslede drap? fra 2020.
– Samfunnet trenger jo at folk anmelder.
Siden har man sett en stadig opprustning: Kontaktforbud med elektronisk kontroll, krav til kommunene om krisesentertilbud og strengere straffer for mishandling er noen av tiltakene som er innført.
– Straffenivået har økt betydelig, og flere handlinger er blitt kriminalisert. Det har skjedd en veldig tydelig opptrapping, særlig de siste 15–25 årene, sier Skilbrei.
Hun legger til at Norge i dag har blant de strengeste strafferammene for voldtekt i Europa.
– Dette regnes gjerne som en seier for kvinnebevegelsen og for offerbevegelsen. Rommet for hva som er straffbart er utvidet, både når det gjelder seksuell vold og vold i nære relasjoner. Men det har også skapt nye forventninger til hva systemet skal levere.
Vanskelig å få medhold
I boka peker redaktørene på flere dilemmaer knyttet til rettsliggjøringen av voldsfeltet. Med det mener de at flere former for vold nå behandles som lovbrudd. De følges opp gjennom politi og domstoler, ikke bare gjennom helsevesen, barnevern eller andre hjelpetjenester.
– Dette har gitt feltet politisk og rettslig tyngde, men også skapt spenninger mellom ulike institusjoner og fagmiljøer, forklarer Skilbrei.
Når vold forstås som kriminalitet, kan det juridiske perspektivet overskygge andre behov:
– Det strafferettslige blikket kan bli dominerende.
Mange som anmelder vold, håper på anerkjennelse, rettferdighet og å bli trodd. Men rettssystemet har sine begrensninger, påpeker Skilbrei.
– I praksis er det veldig vanskelig å få medhold i mange av disse sakene. Bevissituasjonen er ofte utfordrende, og mange saker blir henlagt.
Selv når henleggelsene er juridisk korrekte, kan det oppleves som et svik for den som har anmeldt, ifølge henne.
– Man forventer å få noe tilbake, og så ender det med at man ikke blir trodd, og ikke hørt.
Å anmelde vold kan koste mye
Skilbrei understreker at rettssystemet er sentralt i arbeidet med å forebygge vold. Derfor oppfordrer både politikere og politi folk til å anmelde.
– Samfunnet trenger jo at folk anmelder.
Men det som er riktig for samfunnet, er ikke alltid det beste for offeret, ifølge kriminologen.
– For den enkelte kan det å anmelde koste mye. Man må kanskje vente lenge på rettssaken, og selve prosessen kan være tung, sier hun og legger til:
– I saker om vold i nære relasjoner kan det også føre til straff som påvirker hele familiens økonomi og liv.
Støtten er tilpasset rettsapparatet
Et annet dilemma er at hjelpetjenester i økende grad styres av rettssystemets logikk. Flere kapitler i boken viser hvordan institusjoner som skal støtte voldsutsatte, tilpasser seg rettsapparatet.
– Systemlogikker griper inn i hverandre, og det rettslige mandatet får ofte forrang, sier Skilbrei.
Hun trekker særlig fram overgrepsmottakene som eksempel. Der skal fagfolk både gi helsehjelp og sikre spor til bruk i en eventuell straffesak.
– De blir hybride organisasjoner. På den ene siden skal de møte folk på en menneskelig og ivaretakende måte, på den andre siden må de samle inn bevis som tåler rettslig prøving, forklarer hun.
Resultatet er at det juridiske oppdraget kan overskygge det helsefaglige, ifølge Skilbrei.
Kan tippe over i «straffepopulisme»
En annen utfordring ved rettsliggjøringen handler om hvordan rett og straff blir brukt politisk.
Skilbrei og redaktørene omtaler dette som «straffepopulisme»: Straff blir et virkemiddel for å signalisere handlekraft, og ikke noe som faktisk skal forebygge.
– Den digitale utviklingen raser av gårde.
– Ofre er potente symboler, ifølge redaktøren.
– Det er vanskelig å gå imot, for ingen vil jo svekke offerets rettigheter.
Derfor kan man bruke offeret som «brekkstang for å fremme strengere straff» slik Skilbrei uttrykker det.
– Og det svekker rettssikkerheten.
Det finnes flere svar enn straff
Så hva tenker Skilbrei – har rettsliggjøringen vært en god ting?
– Jeg tror det er en forståelig utvikling. Vi har fått mer kunnskap om hvor skadelig vold faktisk er, og samfunnet har blitt mer opptatt av å forebygge. Men det betyr ikke at rettssystemet skal være eneste svar, sier hun.
Hun advarer mot å redusere alle problemer til straffespørsmål:
– Vi må kunne skille mellom det som er kjipt og det som faktisk er ulovlig. Ikke alt som er dårlig oppførsel bør føre til fengsel.
Nye utfordringer med digital vold
Et område i rask bevegelse innen voldsfeltet er digital vold. I 2020 videresendte Kripos 3 715 saker om digitale seksuelle overgrep til etterforskning i politidistriktene, ifølge en rapport fra NKVTS.
Anne Grytbakk er universitetslektor ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Hun har sett hvordan krenkelser, seksuelle overgrep og grooming, som som brukes om det å innynde seg hos barn med mål om seksuell kontakt, ofte starter på nett. Og i noen tilfeller fortsetter i det fysiske rom. Det gir nye rettslige utfordringer, sier hun.
– Den digitale utviklingen raser av gårde, og nye arenaer for vold oppstår i spill, på det mørke nettet og lignende plattformer, sier Grytbakk.
En sentral utfordring er at foreldre, lærere, sosialarbeidere og andre må forholde seg til barn og unge som har vært utsatt – også når sakene henlegges, ikke blir avdekket eller ikke ender med dom.
– Noen blir skuffet over rettferdigheten når saker blir henlagt, og opplever at de ikke blir trodd eller tatt på alvor, sier hun.
Straff kan være ett virkemiddel, men det er ikke alltid nok.
– Når så mye skadelig skjer digitalt og mellom jevnaldrende, som deling av nakenbilder, trusler om å offentliggjøre dem og overgrep der grenser stadig flyttes, så hjelper ikke alltid straffeloven.
– Kanskje er det mer forebygging, større innsats og mer kunnskap om hvor langt noen er villige til å gå for å krenke og skade barn som trengs, sier hun.
