– Jeg pleier å si at jeg tenker med kjeften

– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg skriver om mangfold og inkludering i akademia. Jeg undersøker hva mangfold er, hvordan det ser ut og hvordan det jobbes med, forteller Martine Sletten. 

–   Helt konkret gjør jeg aksjonsforskning på et ingeniørinstitutt på et norsk universitet. Det handler om å gjøre konkrete tiltak samtidig som du forsker. Vi tester ut tiltak for mangfold og inkludering, ser hva som skjer, og gjør endringer underveis.

Materialet fra dette instituttet tolker hun ved å kombinere feministisk organisasjonsforskning og skeiv teori. 

–  Målet er å problematisere kategoriene vi tar for gitt når vi jobber med mangfold. 

–  Hva er det mest spennende med doktorgraden?

–  Jeg er veldig glad for å få sjansen til å fordype meg i et tema, og få tenke de lange tankene. Jeg liker å lære nye ting, det å finne nye måter å se verden på. 

Mye av livet vårt skjer i organisasjoner eller i kontakt med organisasjoner, fortsetter Sletten. 

– Organisasjoner har derfor mye å si for enkeltmennesker, men også for holdninger i samfunnet. 

–  Er det noe som har overrasket deg så langt?

–  Jeg er overrasket over hvor lite motstand jeg har møtt som kjønnsforsker, både fra informantene i min egen forskning og på konferanser. Jeg har en positiv opplevelse, selv om jeg vet at det ikke er sånn for alle. 

– Hvilken kjønnsteoretiker har inspirert deg mest?

–  Ulike teoretikere inspirer meg på ulike måter.

Når det kommer til skriving og formidling, trekker Sletten fram Sara Ahmed og bell hooks. 

–  Jeg blir også inspirert av kollegaene mine, de har vist meg hvordan man kan drive med kjønnsforskning. Det er veldig fint å ha trygge, støttende og kreative folk rundt seg. 

– Er det noen kjønnsforskere du synes blir for lite lest og sitert?

–  Jeg tenker det er mye å hente fra «disability studies» (undersøkelse av funksjonsnedsettelse som et sosialt, kulturelt og politisk fenomen, journ.anm.) og urfolksforskningen. Innenfor disse feltene er det mye banebrytende tenkning rundt kunnskapsproduksjon, produktivitet, kropp og normalitet, mener Sletten. 

–  Jeg vil gjerne bruke mer av disse perspektivene i mitt eget prosjekt. 

–  Hvilken kjønnsforsker ville du tatt med deg til en øde øy?

–  Det finnes liksom ikke en kjønnsforskningens Bear Grylls (britisk eventyrer og skribent, journ.anm), som kunne fått meg av øya i live. 

Men Sletten peker på Donna Haraway som en mulig medøyboer. 

–  Jeg har inntrykk av at hun er veldig kreativ. I tillegg har hun bakgrunn i biologi, så kanskje hun hadde visst litt om hva vi kunne spise og ikke. 

–  Hun har jo også mange tanker om forholdet mellom mennesket og ikke-mennesket, og det kunne vært interessant å prate om på en øde øy. 

–  Hvor tenker du best?

–  Jeg pleier å si at jeg tenker med kjeften. Når jeg prater så skjer det noe i hodet, det er som om ting faller på plass eller beveger seg fortere enn når jeg skriver. Jeg tenker derfor godt når jeg holder eller forbereder presentasjoner, eller prater med kollegaer. Jeg liker å jobbe på kontoret, men jeg vet ikke om det er fordi jeg tenker best på kontoret, eller fordi det er færre distraksjoner der. 

Når Sletten møter på problemer i skrivingen, har Sletten et tips fra tech-verdenen: «rubberducking».

– Samboeren min jobber innenfor IT og der snakker de om «rubberducking»: Hvis du har problemer med en kode skal du late som at du forklarer problemet til en badeand, og i denne forklaringsprosessen vil du skjønne hva problemet er, og hvordan du skal løse det. Jeg tror jeg noen ganger bruker kollegaer som badeender. 

– Hva er det vanskeligste på feltet?

– Jeg jobber med feministisk organisasjonsforskning fordi jeg ønsker positive endringer. I store organisasjoner og institusjoner kan ting gå treigt, og det er frustrerende. 

– Er det noe du er interessert i, men som du ikke tør å forske på?

– Jeg er selv samisk, men forsker ikke på dette. Det føles for nært, men også vanskelig å påberope meg den identiteten som forsker. 

– Det er vanskelig å vurdere hvor offentlig man skal være. Som kjønnsforsker skal man posisjonere seg, men det kjennes sårt når en selv er usikker. En posisjonering som samisk vil også innebære å trekke inn familien, og det er det ikke sikkert de er interessert i.

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Jeg tror ikke kunnskap alene, og derfor heller ikke min forskning alene, kommer til å forandre verden. Det handler mer om formidling, fortolkning og det å ta i bruk kunnskapen, heller enn kunnskapen i seg selv. 

Sletten viser til boka On Being Included: Racism and Diversity in Institutional Life (2012) av Sara Ahmed – en teoretiker som har inspirert flere doktorgradsstipendiater i våre spalter. 

– I boka snakker Ahmed om hvordan kunnskap ikke fører til endring, men at forsøk på endring skaper ny kunnskap. Det er når du prøver å gjøre endringer at du skjønner hva som ikke funker, hvor det er friksjon, hvor det er barrierer. Og det er da vi lærer.