Med utgangspunkt i intervjuer av fire lærere, ser forfatterne av artikkelen «Læreres manøvrering i møte med woke og anti-woke» på ulike tilnærminger i klasserommet.
Et sentralt funn i studien er at temaer knyttet til de omdiskuterte begrepene «woke»- og «anti-woke» gjør pedagogisk trygge lærere usikre. I tillegg blir lærere som allerede føler seg på ustø grunn, enda mer tilbakeholdne i undervisning om slike temaer.
Ifølge forfatterne trenger lærerne mer fagkunnskap og kompetanse for å undervise om sensitive tema som rasisme, samt styrke evnen til å håndtere situasjoner som kan oppstå i klasserommet.
De mener også at sterke profesjonsfellesskap vil bidra til at skolens ansatte står stødigere – alene og sammen.
Begrepet woke, som har sitt utspring i afrikanskamerikanske aktivisters bevisstgjørings- og rettighetskamp, betegner behovet for å være oppmerksom på sosial urettferdighet, særlig rasisme. Senere har det blitt brukt bredere om behovet for å være bevisst sosial urettferdighet rettet mot menneskers kjønn og seksuell legning, ifølge stipendiat Christine Lillethun Norheim.
Anti-woke viser til kritikk av overdreven politisk korrekthet, lettkrenkethet, sensur og svekking av liberale verdier holdninger. De som fremmer slik kritikk anklager ofte personer som er opptatt av rasisme, LHBT-rettigheter og likestilling for å være woke og for å innskrenke deres friheter.
Svakt kunnskapsgrunnlag
Doktorgradstipendiat i samfunnsvitenskap ved MF vitenskapelig høyskole, Christine Lillethun Norheim, publiserte nylig artikkelen sammen med professor i samfunnsfag Claudia Lenz. Artikkelen har opphav i Lillethun Norheims doktorgradsavhandling som handler om rasisme i skolen.
Forfatterne tar for seg hvordan lærere forholder seg til undervisning om rasisme og andre politisk brennbare temaer, temaer som ofte stemples som «woke», og undersøker hva lærerne oppfatter som målet med denne typen undervisning. Og hva som faktisk står på spill.
Norheim sier til Kilden at få av deltakerne i undersøkelsen opplever at de kan nok om rasisme og at de i stor grad er overlatt til seg selv i arbeidet med å undervise om dette.
– Det at elevene skal lære å vurdere årsaker til – og tiltak mot – rasisme, fordommer, diskriminering og hatytringer er et viktig kompetansemål i samfunnskunnskap, understreker hun.
Men det står ingen steder hvordan læreren skal gå frem for å lage et undervisningsopplegg som oppfyller dette kravet.
– Her i Norge har lærerne et større profesjonelt handlingsrom enn man har i mange andre land. Dette skyldes at læreplanene er utformet på en slik måte at de må tolke mye selv, og selv velge hvordan de legger opp undervisningen, forklarer forskeren.
– Jeg finner at det er ulike oppfatninger blant ansatte i skolen om hva som kvalifiserer som rasisme og ikke, noe som påvirker hvordan de opptrer i skolesituasjonen og underviser om dette, sier hun.
- Christine Lillethun Norheim er stipendiat i samfunnsvitenskap ved MF vitenskapelig høyskole og har skrevet artikkelen: Læreres manøvrering i møte med woke og anti-woke sammen med professor Claudia Lenz. Artikkelen inngår i Kontroversielle tema i utdanning – hva står på spill? (Redaktører: Trine Anker, Marie von der Lippe og Christian Sæle.)
- Artikkelen er basert på Norheims doktoravhandling, hvor hun har gjennomført narrative intervjuer med 49 ansatte i skolen, og observert 55 undervisningstimer i ulike fag og 18 møter. Forfatterne benytter teorier om undervisning om kontroversielle og politisk betente temaer for å undersøke hvordan lærerne tilnærmer seg og hvilke strategier de benytter i undervisningen om slike temaer. Sitatene som er brukt er hentet fra lærere og representerer et mønster i strategier og refleksjoner blant de til sammen 27 lærerne som er intervjuet i avhandlingen.
– Det er nesten ingen undervisning om rasisme på lærer- og skolelederutdanningene.
Subjektive tolkninger og strategier
Det kommer også frem i artikkelen at lærerne har ulike undervisningsstrategier, med utgangspunkt i egne oppfatninger om hva elever mener om temaer som rasisme.
En av lærerne som blir intervjuet i artikkelen oppfatter at elevene er «lei av 'woke'» og er derfor tydelig på at hen ikke snakker om hva som er rett eller galt, men heller lar elevene komme frem til svarene selv.
– I en del av forskningen om utforskende undervisning beskrives det som viktig for elevenes læring at de står fritt til å finne frem til ting selv. Ellers blir det til at de kopierer det de tror læreren mener er riktig og godt, poengterer Norheim.
Samtidig viser det seg at slik utforsking ikke alltid er læringsfremmende eller risikofritt.
– Noen ganger leder det til at elevene hauser hverandre opp, og sier drøyere og drøyere ting som i noen tilfeller også kan være rasistiske. I slike tilfeller så denne læreren seg nødt til å gripe inn selv, selv om hen fryktet at dette kunne medføre å bli stemplet som woke av elevene og at de dermed sluttet å ta hen på alvor, sier Norheim.
Det var også lærere som så på elevene som påvirket av det de omtalte som woke-ideologi, og at dette gjorde dem villige til å innskrenke ytringsfriheten for å unngå å krenke noen, utdyper hun.
– En av lærerne tok rollen som provokatør i undervisningen for å skape større takhøyde, også i diskusjoner om rasisme. Da dette ble møtt med motstand fra en elev, oppfattet læreren det som et bevis på at mistanken var rett, hvilket gjorde hen utrygg.
Behov for styrket kompetanse
– Flere studier har vist oss at mange unngår å undervise om rasisme nettopp fordi det er ubehagelig og at undervisningen kan oppleves vanskelig å lede, forteller Norheim.
Som en av deltakerne som er intervjuet i artikkelen uttrykker det: man vet ofte ikke hvordan man skal klare å ivareta elevene på best mulig måte.
– De har rett og slett ikke redskapene som skal til. I en hektisk hverdag hvor man har mange ting å tenke på, blir det til at man gjør så godt man kan, sier Norheim.
– Hvor ligger ansvaret for å styrke lærernes kunnskap?
– Det er både lærerutdanningene, skolene og lærernes ansvar å styrke lærernes kunnskap. Det er nesten ingen undervisning om rasisme på lærer- og skolelederutdanningene. Dette er et mandat skolen har fått, men som ikke følges opp av dem som faktisk har makt til å bestemme hva som skal være innholdet i lærerutdanningen.
Mangler ballast
– Hvorfor følges ikke dette opp?
– Fordi det ikke prioriteres. Man prioriterer andre ting i stedet, som vurderingspraksiser. Mange mangler derfor nødvendig ballast, sier hun.
Dette er noe man ifølge Norheim har visst siden handlingsplanen mot rasisme kom i 1998.
– En evaluering av denne, ført i pennen av Berg og Håpnes, konkluderte med at hvis lærere skal bli godt rustet til å undervise om, gjenkjenne og motvirke rasisme, må man jobbe aktivt med dette i lærerutdanningene, sier Norheim.
– Man visste altså allerede den gang at man måtte jobbe for å styrke læreres kunnskap og kompetanse om rasisme, men det har man ikke gjort.
Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) anbefalte også i 2020 norske myndigheter å styrke innsatsen for læreres kunnskap og kompetanse om rasisme, påpeker Norheim.
– Og nå viser en ny forskningsgjennomgang, gjort av Munthe og Keles ved Universitetet i Stavanger, at det kreves mer enn bare et foredrag fra en ekspert, eller en forelesning om pensumstekster for å kunne gjenkjenne – og arbeide – mot rasisme, sier hun.
Lærerne og lærerstudenter trenger å få satt av tid til å lære om dette, understreker stipendiaten.
– Hvis lærerne aldri har tid til å og tenke gjennom og diskutere disse tingene med kolleger – kan man bli drevet inn i låste posisjoner.
Viktige profesjonsfellesskap
Skolens verdidokument: Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen, beskriver at skolens ansatte skal ta del i et lærende profesjonsfellesskap, hvor man møtes og diskuterer vanskelige, etiske problemstillinger.
– Disse temaene har sjeldent enkle fasitsvar. Derfor må man komme sammen i kollegiet, diskutere og dele erfaringer, påpeker Norheim.
Hun viser til den britiske utdanningsforskeren David Gilborn, som mener det ikke finnes noen fasit for hvordan lærerne skal gå frem i undervisning om og arbeid mot rasisme, men at man kan tilegne seg refleksjonsverktøy og redskaper som kan være nyttige og som det er viktig at man bruker tid på i fellesskap.
– Få av lærerne jeg har snakket med opplever at de har arenaer hvor de kan møtes for å snakke om disse utfordringene. Her sier «Overordnet del» at ansvaret først og fremst ligger på skoleledelsen for å legge til rette for tillitsbaserte og lærende profesjonsfellesskap.
Når Norheim har undersøkt hvordan ledere jobber med dette, svarer noen at man jobber med dette i profesjonsfelleskapet, mens andre mener at alle kan dette fra før – fordi det står i læreplanen at man skal undervise om rasisme.
– Så lenge styrking av kunnskap og kompetanse ikke er prioritert på lærerutdanningene og i profesjonsfellesskapet, blir det til at man sitter med ulike forutsetninger for å kunne håndtere tematikken.
Innskrenket ytringsrom
– Hva med elevene, hvordan arter dette seg for dem?
– Noen elever føler at de får innskrenket ytringsrom, at det er ting man ikke kan si, og at læreren har et manus for hva man skal mene og tenke for å få gode karakterer.
Forskeren forteller at elever også kan oppleve at lærere avviser dem som for politisk korrekte – eller lettkrenket – når de påpeker rasisme.
En del opplever at ytringene deres ikke møtes med nysgjerrighet, de erfarer heller å bli satt i bås.
– Jeg oppfatter at diskusjonene om elevers erfaringer med – og motstand mot – rasisme ofte rammes inn på en måte som ikke er tillitsskapende, sier Norheim.
Hun understreker at grunnlaget for all god undervisning er at elevene føler seg trygge.
– Trygghet gir et læringsfremmende miljø, man lærer lite så lenge man er utrygg, påpeker hun.
– Hvis lærerne aldri har tid til å og tenke gjennom og diskutere disse tingene med kolleger – kan man bli drevet inn i låste posisjoner. Man kan få ideer om at elevene er lettkrenkede, og når den profesjonelle autonomien er truet, glir man fort inn i profesjonelle ekkokamre, avslutter stipendiaten.
– Å stå i dialog med elevene om spørsmål som er avgjørende for deres identitet er noe lærerne kjenner på som veldig krevende.
Dialog – en del av et hele
– Artikkelen til Norheim og kolleger handler om hvordan lærere manøvrerer i møte med woke og anti-woke og hvordan vi snakker om ting. Men det er viktig å huske at en pedagogisk situasjon består av flere komponenter, sier Stine Helena Bang Svendsen professor i pedagogikk og nestleder for utdanning ved Institutt for lærerutdanning.
Ifølge professoren handler det også om hvordan vi henvender oss til hverandre som mennesker, er i samhandling med hverandre, og hvordan vi lærer. Måten vi snakker om ting på er bare en del av dette.
– Handling er alltid samhandling, så hvilke handlinger du har tilgjengelig vil jo alltid være avhengig av hvem du er sammen med. En handling i ett klasserom vil jo, som Norheim og Lenz også påpeker, kunne få motsatt – eller helt annen effekt – i et annet klasserom.
Dette handler om at elever er ulike, mener Bang Svendsen.
– Artikkelen beskriver veldig tydelig hvordan elevmangfoldet er helt avgjørende for hvordan man jobber med både rasisme, seksualitet og kjønnsmangfold i klasserommet. Det skyldes nettopp at elevene primært uttrykker seg i relasjon til hverandre – og sekundært til læreren.
For dårlig integrert
Når vi ytrer oss, bryr vi oss om hva de andre synes om oss. Dermed blir elevgruppa av sentral betydning.
– For læreren er det avgjørende å jobbe med tryggheten i gruppa, slik at elevene opplever at de kan uttrykke seg og si hva de mener, at de møter respekt hos hverandre. Dette er det lærerens ansvar å bidra til.
Bang Svendsen har selv jobbet med undervisning i brennbare temaer i lærerutdanningen.
– Det jeg har erfart, er at det avhenger av de ansatte i lærerutdanningen og deres kompetanse – om undervisning i kontroversielle og sensitive tema blir undervist i på en god og kvalifiserende måte for lærerstudentene.
Professoren mener uansett at rasisme, seksualitet og kjønnsmangfold er eksempel på temaer som er for dårlig integrert i undervisningen i lærerutdanningene.
– Å stå i dialog med elevene om spørsmål som er avgjørende for deres identitet er noe lærerne kjenner på som veldig krevende, sier hun.
– Man har ikke en samtale med en eller to personer når man er lærer. Man har en aktiv samtale med kanskje tre eller fire personer. Samtidig er man nødt til å tenke på hva alle de 25 andre i rommet tenker om det som blir sagt – og hvilken betydning det har for dem.
Utfordringen blir hvordan lærerne klarer å legge til rette for disse samtalene, mener Svendsen.
– Og det trenger de å trene seg på. Dette er ikke teoretisk kunnskap, det er en praktisk ferdighet.
