Bokanmeldelse
Dette er en viktig, velskrevet og vakker bok. Redaktør Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin forteller om en uvanlig lang tilblivelseshistorie. Boka ble påbegynt i 2004, men arbeidet trakk ut. Dermed har boka kunnet få med bidrag fra tre generasjoner forskere. Jeg kan ikke skjønne annet enn at sluttresultatet – en svært nyansert, detaljert og samtidig velstrukturert og drivende framstilling basert på ny norsk, nordisk og internasjonal forskning – har tjent på den lange tilblivelsesprosessen.
Boka er på 540 sider, og 13 forfattere har bidratt, flest historikere. Teksten er leservennlig med rammefortellinger, poengterte innledninger, oppsummeringer i hvert kapittel og usedvanlig fine illustrasjoner. Boka har en omfattende litteraturliste og en detaljert indeks.
Jeg tilhører den norske majoritetsbefolkningen og har hatt mangt å lære. For eksempel visste jeg ikke om Trollfjordslaget i Lofoten i 1890 der sjøsamer og andre fjordfiskere sloss mot kyst- og havfiskere (s. 201), og Mehamn-opprøret mot hvalfangst i 1903 (s. 202). Boka gir nye begreper, som «finnmarksfetisjismen» (s. 466) om et snevert fokus på samer som nomadiske reindriftssamer. Jeg har lest om forskere som har framstilt samene som et primitivt og tiltaksløst folkeferd, heldigvis imøtegått av andre forskere som har sett samene som en utsatt folkegruppe frarøvet naturressurser, språk og kultur. I 1957 synliggjorde Arne Skouens film «Ni liv» for mange «søringer» at også samer deltok i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten. I denne boka ser vi et mangfold: Noen samer inntok skurkeroller under krigen, mens andre strevde som folk flest for å greie hverdagen, for eksempel gjennom arbeid på tyske festnings- og veianlegg. Andre gjorde en helteinnsats, som Kirsten Svineng (kjent som «Mamma Karasjok», se s. 301) som hjalp krigsfanger med mat og omsorg.
Framfor alt demonstrerer boka at storpolitikk er viktig. Det løper en fler- og transnasjonal dimensjon som én rød tråd gjennom boka. Den tydeliggjør at samene bor både i Norge, Sverige, Finland og Russland, og at de har levd under veldig ulike betingelser. En annen sentral tråd er at samene framstilles som aktører i historien, og ikke bare som ofre for undertrykkende politikk. Bokas historiske analyse er bredt anlagt med særlig vekt på næringsliv, politikk, språk og kultur.
Kapittel 1 Introduksjon rommer en grundig og oversiktlig samisk historiografi. Det er en tankevekkende diskusjon av skiftende og omstridte forståelser av «det samiske» i forskning og politikk. Kapittel 2 Mellom politikk og demografi: Å være og å representere(s) illustrerer både et enormt mangfold i de samiske befolkningsgruppene, og at makt er forskjøvet fra majoriteten til den samiske minoriteten. Ikke trodde jeg det skulle være så artig å lese om demografi, men kapittelet får virkelig fram at det ligger politikk begravd i demografiske spørsmål: Hvordan vet vi egentlig hvem som er samer? Hvorfor og hvordan har kriteriene for samiskhet variert i tid og rom, hos myndighetene, blant samer og «folk flest»?
Fra kapittel 3 er framstillingen lagt opp kronologisk, rammet inn av spesielt betydningsfulle hendelser i samisk historie. Kapittel 3 Folk med gamle rettigheter på kolonisert jord 1751-1814 starter med at Indre Finnmark blir norsk territorium, dvs. Lappekodisillen i 1751 som er et tillegg til grenseavtalen mellom Norge og Sverige, og slutter i 1814 med overgangen fra dansk-norsk stat til personalunion med Sverige. Lappekodisillen stadfestet samenes rett til «etablerte bruksmåter», særlig reindrift på tvers av landegrensene, og anerkjente samene. Den «Lappiske Nation» ble sikret (s. 80), men samtidig fortsatte kolonipolitikken både i nord og i sør. Samer ble utsatt for en markant negativ forskjellsbehandling gjennom for eksempel skattefritak i Finnmark for kolonister fra sør (s. 84). Dette spennende stykke historie er tett knyttet opp mot strategiske, utenrikspolitiske hensyn vis a vis Russland og Sverige, men kapitlet handler også om begynnende jordbruk i Finnmark, om kristen misjonering blant samer og kirkens/misjonens språkpolitiske roller. Sjøsamenes situasjon fra Troms til Trondheimsfjorden endret seg betydelig i denne perioden, med ulike former for næringstilpasning med reindrift og fiske, helårlig bofasthet – og assimilering (s. 89).
I kapittel 4 Inn i den norske nasjonalstaten 1814-1852 leser vi at velviljen overfor samisk språk og kultur gradvis ble erstattet av målrettet fornorskning blant annet gjennom lover og instrukser, men politikken møtte også motstand. For eksempel var sogneprest Niels Vibe Stockfleth en sterk forkjemper for samers og kveners rett til eget språk og kultur (s. 127). Generelle moderniseringsprosesser, som liberaliseringen av fiske i 1830, bidro til endringer i næringsliv og bosetting. Tidligere og nåværende forklaringer på det dramatiske Kautokeinoopprøret i 1852 blir behandlet godt og grundig. Boka har tankevekkende refleksjoner om samtidas forståelse av opprøret som et utslag av religiøs villfarelse, dvs. en misforstått og fanatisk tolking av Læstadius’ lære (s. 151). Ettertida har trukket fram andre momenter for å forklare opprøret; at det var en reaksjon på fornorskingspolitikken og sosiale forhold knytta blant annet til salg av brennevin, og at grensen mot Finland ble stengt (s. 152-54).
Kapittel 5 Fornorskingspolitikk og samepolitisk mobilisering 1852-1917 behandler både en (stadig strengere) statlig fornorskingspolitikk, og en mer allmenn fornorskingsprosess. Regulering av undervisning, delvis i internatskoler, og av samiske næringer var avgjørende. Det ble vanskeligere å drive reindrift både i sør og nord, og sjøsamene fikk det verre da pomorhandelen (handel med russere) tok slutt og markedsøkonomien grep om seg. Fornorskingspolitikken møtte også motstand fra en gryende samiskspråklig motoffentlighet, for eksempel fra Isak Saba som ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark. Elsa Laula Renberg og andre reindriftsamer i sør sloss mot «framrykkingsteorien» som hevdet at sørsamene var de egentlige kolonistene og derfor ikke hadde rett til beskyttelse (s. 19). Næringspolitiske spørsmål knytta til reindrift ble viktig for sørsamenes etnopolitiske mobilisering og det første samiske landsmøtet i 1917.
Kapittel 6 Det var aldri helt stille 1917-1940 tar oss til mellomkrigstida, økonomisk krise og manglende nasjonal mobilisering. Flyttsamene greide seg økonomisk bedre enn sjøsamene i denne perioden, og forestillingen om at de var de «egentlige» samer ble befestet. Kapittelet viser at betingelsene for nasjonal politisk organisering av samer var dårlige, samtidig som samer mobiliserte lokalt. For sjøsamene var fiskerettigheter sentrale, mens sørsamene særlig var opptatt av reindriftsrettigheter. Finnemisjonens kapell ved Majavatn ble fra 1925 en viktig møteplass for svenske og norske reindriftssamer (s. 238).
Kapittel 7 Livet i okkupasjonsårene 1940-1945 dokumenterer blant annet at okkupasjonsmakten hadde ulike syn på samer. Reindriftssamer ble delvis romantisert, og samiske kvinner ble faktisk inkludert i Lebensborn-arbeidet for å bidra til nordisk innslag i det tyske folket. Samer i reindrifta måtte bidra til transport, og levere kjøtt, klær og sko. Det styrket deler av samisk næringsliv (s. 303), innbefattet samiske kvinners håndverk (s. 289). Fiskere, både samer og andre, hadde harde vilkår i denne perioden fordi værmeldingene uteble, fyrlykter var mørklagte, og farvann ble minelagt.
I Kapittel 8 Grunnlaget for en ny samepolitikk 1945-1963 står Samekomiteens arbeid sentralt, sammen med internasjonal oppmerksomhet mot avkolonialisering og menneskerettighetskonvensjoner. Komiteen kunne vise fornorskingspolitikkens negative sider, og ble omfavnet av mange. Samtidig var det uenighet blant samene om fornorskingspolitikkens muligheter, og noen ønsket en ny minoritetspolitikk som kunne gi dem bedre status. Stortinget vedtok i 1963 å styrke samenes rettigheter til eget språk og kultur (s. 342). Samtidig var det ikke flertall for å ratifisere ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, og mange betraktet fortsatt samer og kvener som en sikkerhetspolitisk risiko (s. 307).
Kapittel 9 Kampen om rettighetene: Fra språk og kultur til naturressurser 1963-1990 behandler samisk mobilisering og global urfolkskamp mot kolonisering. Norske Samers Riksforbund (1968) krever rett til land og vann, styrket av en dom i Høyesterett samme år. Allianser mellom samer, naturvernere og urfolksbevegelsen blir avgjørende for den lange kampen om Alta-vassdraget (s. 370). Sjøsamenes kamp for fjordressurser og sørsamenes kamp for reindriften diskuteres, men det er særlig Alta-saken som løfter kampen for «harde rettigheter» til land og vann til nye nivåer. Den skaper kraftige konfrontasjoner både i den samiske befolkningen og i den norske mellom «elvereddere» og borgervernere (s. 375). Kampen bidro til Samerettsutvalget og Samekulturutvalgets utredninger, og til institusjonelle endringer som Sameloven (1987) og Sametinget (1989).
Kapittel 10 I Sametingets tid 1990-2010 diskuterer Sametinget. Dets virksomhet, valgordning og valgdeltakelse sees delvis i lys av tilsvarende institusjoner i Sverige, Finland og Russland. Spørsmålene er særlig hvordan retten til samisk selvbestemmelse har blitt forvaltet og hvilke strategier som er brukt for å styrke samisk selvbestemmelse. Det er fortsatt mange utfordringer blant annet knytta til reindrift, inkludert overbeiting og ny reinbeitekonvensjon med Sverige, fiskerikonflikter mellom kyst- fjord- og havfiske, og samisk språklov som likestiller samisk og norsk i offentlig forvaltning, samt påstanden om at Finnmarksloven (2005) og Finnmarkseiendom (FeFo) favoriserer samene på etnisk grunnlag. Det er ikke mangel på hets mot samene i dagens Norge, men det er samtidig en økende respekt for samisk kunst og kultur. Dessuten finnes det en internasjonal urfolksbevegelse som krever respekt og rettigheter.
Ønsker om fortsatt forskning
Jeg ser flere historiografiske likheter mellom samisk forskning og kvinneforskning, for eksempel insisteringen på et aktørperspektiv, behovet for et bredt politikkbegrep, og interseksjonalitet (som riktignok ikke brukes som et begrep i boka). Her er interessant kjønnspolitisk historisk stoff, for eksempel når det gjelder demografi og okkupasjonstid. Elsa Laula Renberg, Mamma Karasjok og «okkupasjonen» av statsministerens kontor har fått rettmessig plass, og tiltak for å bedre kvinnerepresentasjonen i Sametinget er diskutert, men jeg savner en analyse av kvinners plass i reinnæringen, om kvinnekuppet i forbindelse med det første sametingsvalget, de mye medieomtalte overgrepssakene i samiske samfunn, opprettelsen av krisesenter og mer generelt om samiske kvinners organisering. Jeg avrunder derfor, i tråd med redaktørenes ønske: Kanskje denne boka kan gi inspirasjon til mer forskning også om disse sakene?
Uavhengig av disse kommentarene vil denne boka bli nyttig som oppslagsverk om spektakulære hendelser som Kautokeinopprøret og Altasaken, og også om de mer skrittvise forandringene innen samiske næringsveier og sosiale forhold, om langdryge politiske prosesser som for eksempel lovregulering av retten til grensekryssing med rein, eller regulering av fjordfiske. Dette er en fagbok preget av grundig dokumentasjon, nyanserte vurderinger og tydelige stemmer. Forfatterne synliggjør hvor komplekse samiske samfunn er, og beriker historiene ved å vise fram ulike og iblant motsatte tolkninger. Boka er eksemplarisk når det gjelder å vise hvordan forståelser (for eksempel av det samiske, tro og nasjon) endrer seg – og hvordan forskere spiller viktige roller i å definere «virkeligheten».
Redaktørene har lykkes i å skape en tekst som er en fryd for (denne) leseren. Eneste hake ved boka er vekten; boka er for tung til å egne seg som sengelektyre.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2021-04-06
Om boken:
Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin (red.)
Samenes historie fra 1751 til 2010
Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2021.
ISBN: 978-82-02-23554-3
