Betroelsenes makt: en analyse av hvordan retten konstruerer troverdige voldtektsofre

Innledning

Sommeren 2020 ble en såkalt kulturprofil dømt til 13,5 års fengsel for 10 voldtekter. I media har rettssaken blitt kalt «historisk» fordi den «slår så ettertrykkelig fast» at kvinner kan «leve grenseoverskridende» og likevel være beskyttet mot voldtekt (Aurdal 2020). Det skrives også at det har blitt «lettere å bli trodd» etter #metoo og «I fremtiden kan fyllesex bli risikoatferd også for menn» (Slotnæs 2020). Dommen har i media blitt tolket som et brudd med tidligere praksis, hvor oppfatningen har vært at kvinner som ikke lever opp til kjønnede seksualitetsnormer, ikke blir trodd i retten. Dette bruddet blir blant annet forstått som et resultat av #metoo, fordi #metoo i noen høyprofilerte saker har ført til at kvinners vitnesbyrd har blitt hørt (Boyle 2019).

Medieomtalen peker på trekk ved saken som det var forventet at ville gjøre det vanskelig å domfelle tiltalte. Ofrene¹ ventet mange år med å politianmelde og de fleste fortsatte å pleie sin relasjon til den domfelte. Disse forholdene innebærer at det er få fysiske bevis i saken. Likevel endte saken med domfellelse. Det er kanskje derfor ikke overraskende at dommen vekker oppmerksomhet og tolkes i lys av #metoo, med tanke på at #metoo har sitt utspring i en lengre feministisk kamp for voldtektsofres troverdighet (Boyle 2019). Dette er likevel ikke den første saken av samme omfang og karakter som har endt med domfellelse. I 2014 og 2015 ble både den såkalte baskettreneren og den såkalte danseren dømt til over 15 års fengsel for en lang rekke voldtekter. Heller ikke i disse sakene var det tekniske bevis på grunn av relasjonen mellom ofrene og gjerningspersonen, samt at forholdene ble anmeldt sent.

I denne artikkelen ser jeg nærmere på dommen i disse tre sakene, for å undersøke hvordan retten har tolket bevisene i sakene og hva den har lagt vekt på i troverdighetsvurderingen. Jeg analyserer hvordan retten konstruerer troverdige voldtektsofre gjennom sin begrunnelse av sin avgjørelse. Når det er få tekniske bevis i en sak, er det vitneforklaringene som står i sentrum av rettssaken. Vitneforklaringer er gjerne strukturert som en fortelling om det som har skjedd. En rettssak består således ofte av motstridende fortellinger om (u)lovlige handlinger som fortelles og gjenfortelles av vitner og jurister, før dommerne vurderer hvilken fortelling eller kombinasjon av fortellinger som er mest troverdig.

Fortellerperspektivet i rettslig bevisbedømmelse har tradisjonelt fokusert på fortellinger om selve hendelsen. I denne artikkelen viser jeg at en annen type fortelling blir viktig i rettens vurdering: fortellinger om ofrenes selv og deres relasjon til tiltalte. Gjennom en analyse av rettens vektlegging av disse fortellingene stiller jeg spørsmål ved medias framstilling av #metoo som en bevegelse som har skapt et brudd med tidligere praksis i hvordan retten vurderer voldtektsofres troverdighet. Ved å analysere tre voldtektssaker som finner sted før og etter #metoo, søker jeg kunnskap om betingelsene for rettens troverdighetsvurderinger. Jeg argumenterer for at de tre sakene kan tolkes i retning av at betingelsene er i endring, men at disse endringene ikke representerer et brudd med tidligere praksis, heller en kontinuitet. Med det mener jeg at retten i stor grad baserer seg på samme type bevis og forklaringer, og vurderer disse på samme måte i alle tre sakene, men at retten har blitt mer opptatt av å få innblikk i ofrenes selv. Det vil si å få innsikt i hvem ofrene (egentlig) er, slik dette kommer til uttrykk i fortellinger og bevis om ofrenes subjektive opplevelser, tanker, følelser og psyke.

Rettslige fortellinger og fortellinger om ofrenes selv

I retten bruker dommerne fortellingsperspektivet for å vurdere bevisene i en sak (Kjus 2007). Det sies at fortellinger er en lett tilgjengelig hverdagslig metode for å sortere, huske, sette sammen og tolke store mengder informasjon (Kolflaath 2013). Fortellingsformatet forenkler og systematiserer informasjon og legger til rette for vurderinger av konflikter.

I de tre voldtektssakene som jeg analyserer i denne artikkelen, er det fortellinger om ofrenes selv som står sentralt. Slike fortellinger er relevante i retten, fordi de kan sies å utgjøre et indre hendelsesforløp som kan knyttes til det ytre hendelsesforløpet (den kriminelle handlingen) (Kjus 2007). Med det indre hendelsesforløpet menes deltakernes subjektive opplevelser, bekymringer og problemer.

Ifølge Jerome Bruner (1996) skaper vi oss selv ved å fortelle om oss selv. Det har vært begrenset fokus på fortellinger om ofrenes selv i retten, slik de fortelles av ofrene selv og andre involverte i saken. Ofres selvfortellinger har derimot stått sentralt innenfor narrativ viktimologi hvor fokus har vært på hvordan ofre forstår og skaper seg selv i lys av den kriminelle handlingen de har vært utsatt for (Pemberton, Mulder og Aarten 2019). I min analyse vil jeg se nærmere på hvordan fortellinger om ofrenes selv, slik de gjengis i de tre dommene etter at de har blitt fortalt og gjenfortalt av de involverte i retten, skaper troverdige ofre. I voldtektssaker står slike troverdighetsvurderinger helt sentralt.

Ofrene oppnår troverdighet blant annet fordi selvet og alt som hører selvet til – identitet, selvstendighet, autonomi og selvrealisering – har fått en uvurderlig verdi i dagens samfunn (Rose 1996). Det reflekteres også i den økende politiske viljen til å ta seksuell vold på alvor, hvor seksuell vold nettopp blir sett på som et angrep på den seksuelle integriteten (NOU2008:4). I denne forbindelse blir seksuell vold sett på som særlig skadelig for selvet. Chloë Taylor (2019) viser til at når seksualitet har blitt konstruert som en viktig del av hvem vi er, vil all seksuell erfaring, også overgrepserfaringer, være med på å forme den enkeltes selvfølelse og identitet. Ifølge Nikolas Rose (1996) er det særlig den psykologiske profesjon som har vært med på å konstruere selvet slik vi forstår det i dag, hvor selvet blir sett på som en kilde til sannheten om oss selv – til hvem vi egentlig er.

I fortellinger om selvet er det særlig det Michel Foucault (2014) har kalt bekjennelsen (på engelsk «avowal» og «confession») som står sentralt. Bekjennelsen er en handling hvor en forteller noe om seg selv som er verdt å fortelle. Foucault argumenterte for at bekjennelsen blir sett på som et av hovedritualene for å produsere sannhet i vårt samfunn. Han mente vi lever i et usedvanlig bekjennende samfunn, hvor vi bestreber oss på å si det som er vanskelig å si, både offentlig og privat (Foucault 1999). Foucaults (2000) sannhetsbegrep viser ikke til en objektiv sannhet som kan avdekkes ved hjelp av bestemte metoder, men til en kamp om hva som får status som sant i ulike sammenhenger.

Ifølge Foucault (1999) kan bekjennelsen bare utfolde seg i en maktrelasjon hvor den som krever og vurderer den, griper inn for å dømme, straffe, tilgi, trøste, forsone eller helbrede. Det er derfor kostbart å innrømme noe, fordi bekjennelsen muliggjør utøvelsen av makt over den som bekjenner noe. Bekjennelsen er en handling hvor en blottstiller seg selv og overgir seg til andre for å bli satt fri (Foucault 2014). Den er derfor avgjørende i terapi, hvor det er nødvendig å åpne seg og underkaste seg terapeutens regime for å bli helbredet. En tilståelse er ikke bare en innrømmelse av ugjerninger, men kan også være en innrømmelse av at noen har gjort urett mot en selv – så lenge en syns det er vanskelig å si det, samt gransker seg selv og endrer seg ved å si det (Taylor 2009:8). Senere i sitt forfatterskap la Foucault vekt på at bekjennelsen også kunne være en måte å skape seg selv, hvor den ikke bare kreves av andre, men også brukes strategisk av den enkelte for å forme andres oppfatning av en selv (Taylor 2009). På den måten kan ofre, innenfor gitte rammer, bruke bekjennelsen i fortellinger om seg selv for å søke å gjøre seg troverdige i retten.

Ifølge Foucault (2014) innebærer bekjennelsen en renselsesprosess hvor den som forteller «sannheten» om seg selv ved å betro andre sine innerste hemmeligheter, får renset sin sjel, befris fra skyld og blir troverdig. Det å innrømme noe, handler ikke nødvendigvis om å fortelle om fakta eller faktiske hendelser, men om å fortelle om sin egen smerte og behov. Det betyr at sannheten som formidles ikke nødvendigvis er faktuell, men emosjonell (Taylor 2009). Det som likevel gjør at tilståelsen oppfattes som autentisk, er skammen som oppstår ved å bekjenne hvem en er og de hindringene som må overvinnes for å få fram sannheten om seg selv. Videre vil fortellingen om en persons selv oppfattes som ekte hvis den er personlig og kampen er unik (Valverde 2018). Det betyr at det å fortelle om offeropplevelser må knyttes til individets kamp for å overvinne den uretten han/hun/hen har blitt utsatt for. Å bekjenne hva en har gjort og hvem en er har blitt viktig både i litteraturen (biografier/memoarer), på TV («talk-shows») og i selvrealiseringsindustrien (Rose 1996; Taylor 2009; Valverde 2015). Bekjennelsens betydning i dag henger sammen med en antagelse om at alle har et behov for å betro seg til andre om sine innerste tanker og følelser etter traumatiske opplevelser. Dette har sitt utspring i populære forestillinger om psykoanalyse, samtaleterapi og katarsis (Gavey og Schmidt 2011; Taylor 2009).

Utgangspunktet for analysen i denne artikkelen er at retten er en arena hvor det foregår en kamp om sannheten, gjennom konkurrerende narrativer, hvor ulike normer, forventninger og maktrelasjoner gjør seg gjeldende. På denne arenaen kan ofrene bli gjenkjennelige som troverdige ved hjelp av bekjennelsen og fortellinger om eget selv. I analysen forstås «selvet», «betroelser» og «sannhet» som narrative konstruksjoner som skapes og forhandles om i retten, og som retten søker å framstille som objektive størrelser for å rettferdiggjøre sine beslutninger.

Troverdighet i voldtektsforskningen

Troverdighet i voldtektsforskningen har tradisjonelt tatt for seg offerets status – hvorvidt offeret anerkjennes som et «ekte» eller «ideelt» offer både i og utenfor retten. Ifølge Nils Christie (1986) må et offer bli oppfattet som relativt svakt og uten en relasjon til overgriper, samt involvert i et respektabelt prosjekt, for å få anerkjent offerstatus. Det innebærer at voldtekten må ligne mest mulig på det som har blitt kalt en «ekte» voldtekt, det vil si en voldelig overfallsvoldtekt, for at retten skal anerkjenne at det har skjedd en voldtekt og tro på offeret (Estrich 1986). Forestillingene om «ekte» ofre og «ekte» voldtekter har av feminister blitt sett på som utbredte myter om voldtekt som hindrer utsatte kvinner offerstatus (Burt og Estep 1981).

Voldtektsmyter står fremdeles sentralt i studier av rettens behandling av voldtekt. Flere studier viser at kvinnelige voldtektsofres rykte, bekledning og bruk av rusmidler får betydning i retten (for en oppsummering av forskningen, se Conaghan og Russell 2014). I Norge har Anne Bitsch (2019) argumentert for at voldtektsmyter har endret form og innhold over tid, slik at sexisme artikuleres mer subtilt i dagens likestilte Norge. Selv om flere forskere således argumenterer for at voldtektsmyter påvirker den rettslige behandlingen av voldtekt, har Wendy Larcombe (2002) argumentert for at voldtektsmyter ikke nødvendigvis kan forklare utfallet i voldtektssaker, i og med at saker som ender med domfellelse heller ikke ligner på «ekte» voldtekter og hvor ofrene heller ikke lever opp til forestillingen om det «ideelle» offeret. Hun argumenterer for at troverdighet i større grad henger sammen med verbale ferdigheter og offerets selvfremstilling i retten.

Amanda Konradi (1999) har argumentert for at det å kle seg formelt og nøytralt, samt opptre i tråd med forventninger til offerrollen, er viktige måter å framstille seg selv som troverdig i retten. Forventningene til offerrollen kan også knytte seg til ekspertkunnskap om blant annet psykologiske traumer, hvor det å ta i bruk traumediskursen og framstå som traumatisert kan være en måte å framstille seg selv som troverdig i retten (Laugerud 2020c). Utviklingen av kunnskap for å behandle psykologiske traumer og til å samle inn rettsmedisinske bevis fra offerets kropp, har skapt en rekke forventninger til hva ofre bør gjøre etter en voldtekt (Laugerud 2020a). Disse ekspertdiskursene bidrar til å disiplinere voldtektsofre til å oppsøke politi, overgrepsmottak og psykologer så fort som mulig etter en voldtekt. Å leve opp til ekspertenes forventninger, kan gjør ofre troverdige i retten, selv om ekspertenes undersøkelser ikke resulterer i vitenskapelige bevis. I de tre sakene jeg analyserer i denne artikkelen, har ofrene ikke fulgt ekspertenes råd, og lever ikke opp til forestillingen om ideelle ofre. I slike tilfeller er det nødvendig å undersøke hvilke andre betingelser troverdighetsvurderingene baserer seg på.

Metode

I denne artikkelen gjør jeg en kvalitativ analyse av den skriftlige begrunnelsen i tingrettsdommen i henholdsvis basketsaken, dansersaken og kulturprofilsaken. Jeg analyserer tingrettsdommen i alle sakene, til tross for at de har vært anket. Grunnen til det er at ankesaken i kulturprofilsaken ikke er ferdigbehandlet i skrivende stund, slik at det ikke er mulig å sammenligne endelig dom i de tre sakene. I tillegg ble jury-ordningen avviklet i norsk rett i 2018, noe som innebærer en endring i utformingen av de skriftlige dommene fra lagmannsretten. Juryen begrunnet ikke sine beslutninger, slik at endelig dom i de to første sakene er uten begrunnelse, mens dom i kulturprofilsaken vil bli begrunnet når den er ferdigbehandlet. Det vil si at det ikke er mulig å analysere hvordan bevis har blitt tolket og troverdighet har blitt vurdert i basketsaken og dansersaken.

Tingrettsdommene som analyseres her er hentet fra databasen Lovdata og direkte fra domstolen. De er på henholdsvis 49, 56 og 46 sider hver, og inneholder en begrunnelse for domfellelsen. De tre sakene er valgt ut fordi de har et stort antall kvinnelige voldtektsofre over 16² år og har vært gjenstand for stor mediedekning og offentlig diskusjon. Voldtektene i de tre sakene var primært relasjons- eller bekjentskapsvoldtekter og bevissituasjonen var tilnærmet lik i alle sakene, i og med at ingen av sakene hadde avgjørende tekniske bevis på grunn av sen anmeldelse. Alle de tre sakene er således typiske voldtektssaker, i betydningen at de fleste voldtekter skjer blant mennesker som kjenner hverandre fra før og at de fleste bruker lang tid på å fortelle om det de har opplevd (Mossige og Stefansen 2016; Steine mfl. 2017).

Analysene jeg presenterer i denne artikkelen har et konstruktivistisk utgangspunkt (Järvinen og Mik-Meyer 2005). Det vil si at jeg i analysearbeidet ikke har hatt som mål å avdekke fakta om voldtektene som omtales i datamaterialet eller vurdere kvaliteten på dommene, men å undersøke hvordan mening skapes i dommene. Mitt utgangspunkt er at dommene gjør noe, de er ikke bare en passiv kilde til informasjon, men gjør noen aktører troverdige og fordeler skyld og ansvar for de handlingene som har funnet sted (Gill 2000). Analysen har vært teoridrevet, hvor teoretiske begreper har fungert som analytiske verktøy til å oppdage og forstå sammenhenger i datamaterialet (Johannessen, Rafoss og Rasmussen 2018). Her er det særlig Foucaults (2014) begrep om bekjennelse som står sentralt. Videre har jeg brukt fortellerperspektivet for å analysere fram rettens troverdighetsvurderinger. Jeg har spesifikt sett på ofrenes legitimerende forklaringer (Scott og Lyman 1968), slik de framgår av dommene. Det vil si forklaringer som skal rettferdiggjøre egne handlinger når disse oppfattes som upassende eller går på tvers av andres forventinger. I denne forbindelse har det vært viktig å se på hvordan retten vektlegger hvordan ofrene forklarer og rettferdiggjør at de har anmeldt overgrepene så mange år etter at de skjedde. For å analysere fram hva retten anser som betydningsfullt (eller ikke), har jeg sett på språket, hva som gjøres (u)synlig, hva som tas for gitt og hva som problematiseres i hver enkelt dom og på tvers av dommene (Bacchi 2012).

Den rettslige behandlingen av voldtekt er et svært politisert og debattert tema i norsk offentlighet. Etter flere år med debatt rundt utformingen av voldtektslovgivningen, ba Solbergregjeringen 8. mars 2021 straffelovrådet³ å utrede hvorvidt voldtektslovgivningen bør endres slik at det legges større vekt på samtykke. I tillegg har sakene som jeg analyserer vært gjenstand for mye diskusjon i media. Det er derfor viktig å få mer kunnskap om hvordan voldtektssaker generelt, og disse spesielt, har vært vurdert i retten. Medieomtalen har gjort det vanskelig å anonymisere sakene, men skriftlige dommer er offentlig tilgjengelig informasjon i Norge, slik at en analyse av dommene ikke vil avsløre noe nytt om sakene. For å unngå å bruke de involvertes navn, har jeg valgt å bruke navnene media har gitt sakene.

Analysene i denne artikkelen kan ikke si noe om hvordan voldtektssaker i norske domstoler generelt pådømmes, men de kan si noe om hvordan troverdighet konstrueres og forhandles om i retten, som kan ha overføringsverdi til andre saker og som kan brukes i andre studier (Andenæs 2000).

Presentasjon av sakene

Basketsaken: I 2013 ble en baskettrener dømt til fengselsstraff i 15 år for 11 voldtekter og ett voldtektsforsøk. Voldtektene ble ifølge tiltalen begått ved hjelp av vold eller trusler. Saken ble anket til lagmannsretten hvor tiltalte ble dømt til fengsel i 8 år, før høyesterett økte straffen til 11 år. De fornærmede i saken var unge kvinner som domfelte var trener for eller hadde en relasjon til (ekskjæreste, venner og bekjente). To av de fornærmede politianmeldte tiltalte kort tid etter hendelsen. Sakene deres ble henlagt, men gjenopptatt da politiet mottok flere anmeldelser mot tiltalte.

Dansersaken: I 2014 ble en danser dømt til forvaring⁴ i 15 år for 9 voldtekter, samt mishandling i nær relasjon mot sin daværende samboer. Voldtektene ble ifølge tiltalen begått ved hjelp av vold eller trusler, samt ved å utnytte noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen. Dommen ble anket til lagmannsretten som økte straffen til forvaring i 21 år. Tiltalte jobbet som danser og var blant annet med på danseprogram på TV. De fornærmede var blant annet hans venner, samboer og bekjente. Noen av de fornærmede ringte politiet kort tid etter hendelsen, men bare en av dem anmeldte hendelsen. Den anmeldte saken ble henlagt, før den ble gjenopptatt i forbindelse med nye anmeldelser mot tiltalte.

Kulturprofilsaken: I 2020 ble en kulturprofil dømt til fengselsstraff i 13 år og 6 måneder for 9 tilfeller av voldtekt og ett tilfelle av seksuell omgang med en jente under 16 år. Voldtektene ble ifølge tiltalen begått ved å utnytte noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen. Tingrettsdommen er ikke rettskraftig, i og med at tiltalte har anket dommen og den ikke er behandlet i lagmannsretten i skrivende stund. Tiltalte hadde en sentral posisjon i konsert- og utelivsmiljøet i Oslo. De fornærmede i saken var unge kvinner som deltok på fester han arrangerte. Ingen av de fornærmede kontaktet politiet før flere år etter hendelsen. Før rettssaken politianmeldte kulturprofilen de fleste fornærmede for falsk forklaring, men disse ble henlagt av politiet.

Tidsnære observasjoner og betroelser

I en rettssak er det som regel flere vitner som forklarer seg. Forklaringene knytter seg gjerne til hendelsen eller omstendighetene rundt denne. I basketsaken er det blant annet flere vitner som har gjort observasjoner av fornærmede rett etter hendelsen. I ett tilfelle ringte en av de fornærmede moren sin og en venninne midt på natta, umiddelbart etter voldtekten. Venninna har forklart retten:

Om natten ble hun oppringt av N11 [fornærmede] som gråt og skrek at tiltalte hadde voldtatt henne. N11 sa at hun sto på gaten utenfor leiligheten hans. N11 var veldig opprørt. Hun hulket og skrek med en skurrende stemme (TOSLO-2013-109792:32).

Vitnet har ikke observert selve overgrepet, men fornærmedes umiddelbare reaksjoner på det hun har opplevd. Vitnet har fanget øyeblikket og kan således fortelle retten om de dramatiske og umiddelbare reaksjonene (Moore og Singh 2017). Ved å vitne i retten gir venninna retten innsikt i hvilken tilstand offeret var i rett etter voldtekten. Disse observasjonene bidrar til å underbygge fornærmedes påstand om at hun har vært utsatt for en voldtekt, fordi de tyder på at noe alvorlig har skjedd.

Det er ikke alltid at vitnene har observert de fornærmedes umiddelbare reaksjoner. I en del tilfeller, noe som særlig gjaldt i kulturprofilsaken, observerer vitnene først og fremst hvordan ofrene endrer seg over tid. Følgende eksempel fra kulturprofilsaken kan illustrere dette:

F1 [venninne] forklarte at hun ultimo 2013 merket seg at F [fornærmede] forandret seg vesentlig. Ved en anledning i desember dette året opplevde hun også at F fikk et sammenbrudd. F ble ellers unnvikende, avlyste avtaler på kort varsel og ønsket ikke å møte vitnet ute blant andre folk. Vitnet forstod at noe måtte være galt (19-063232MED-OTIR/03:28).

Denne beskrivelsen viser at på samme tid som overgrepet skal ha funnet sted, skjer det store endringer i fornærmedes væremåte, noe som bidrar til at vitnet får en mistanke om at noe galt har skjedd. I dommene trekkes disse eksemplene fram som bevismomenter retten har lagt vekt på i sin vurdering. Det betyr at retten har legt vekt på vitneobservasjoner av fornærmedes umiddelbare og påfølgende reaksjoner etter voldtekten. Vitnene har sett en endring i fornærmedes følelser og væremåte, noe det er verdt å fortelle retten om, fordi disse observasjonene kan gi retten innsyn i hvordan fornærmede egentlig har hatt det etter hendelsen.

I tillegg til vitneobservasjonene av fornærmedes reaksjoner og atferd, har flere vitner i alle de tre sakene fortalt retten hvordan fornærmede har betrodd dem hva de har opplevd. Et eksempel fra dansersaken kan illustrere dette:

Ved bevisvurderingen bygger retten på forklaringen fra N07 [fornærmede] og vitnene N50 og N51. Begge bekreftet at N07 knakk sammen og fortalte dem om voldtekten ca. en uke etter hendelsen (TOSLO-2014-69981:35).

Fornærmede har i dette tilfellet fortalt to venninner om sine opplevelser kort tid etter at hun ble utsatt for overgrepet, noe som er med på å underbygge at det har skjedd en voldtekt i rettens øyne. Denne bevistolkningen ser ut til å være formet av det som etter hvert har blitt en vanlig oppfattelse i samfunnet – at alle har behov for å betro seg til andre etter å ha vært utsatt for traumatiserende hendelser (Taylor 2009).

Noen av de viktigste bevisene i disse tre sakene har vært tidsnære vitneobservasjoner av ofrenes reaksjoner og atferd, samt tidsnære betroelser. Disse bevisene tar utgangspunkt i bekjennelsen som Foucault (2014) har argumentert for at er et ritual for å skape sannhet i vårt samfunn. De bygger på en antagelse om at seksuell vold er traumatiserende og derfor vil skape en endring i ofrenes selv som kan observeres av andre eller bli betrodd ofrenes nærmeste familie og venner (Gavey og Schmidt 2011). Det at retten legger vekt på forholdene eksemplifisert ovenfor, viser hvordan retten verdsetter fortellinger om ofrenes selv. Dette er fortellinger som retten oppfatter som innsynsgivende i ofrenes opplevelser, tanker og følelser knyttet til hendelsen. Disse vitnene er dermed ikke øyevitner til selve hendelsen, men til etterfølgende endringer i ofrenes selv, endringer som det i dommen antas at skal kunne si noe om hvor ekte påstanden om voldtekt er.

Ofrene i de tre sakene har også tatt kontakt med ulike profesjonelle hjelpere og institusjoner som kan bekrefte at ofrene i terapi har fortalt om voldtektene. Slike bekreftelser vektlegges av retten, her illustrert med et eksempel fra basketsaken:

Også det forhold at N11 [fornærmede] i det påfølgende halvår har vært til en rekke oppfølgingssamtaler på voldtektsmottaket bestyrker klarligvis hennes forklaring om hva hun har vært utsatt for (TOSLO-2013-109792:33).

I kulturprofilsaken dokumenteres ikke bare kontakten med profesjonelle hjelpere, men det legges også betydelig vekt på psykiske reaksjoner. I denne saken har flere av de fornærmede lagt fram dokumentasjon på psykiske ettervirkninger og flere har fått diagnosen posttraumatisk stress syndrom (PTSD). Retten gjengir lengre utdrag fra uttalelser og journalnotater fra ulike behandlere. I disse utdragene fokuseres det på fornærmedes psykiske plager og sammenhengen med voldtekten:

Endelig viser retten til at F [fornærmede] i 2018 ble utredet ved [sykehus] og fikk diagnosen PTSD. Diagnosen ble satt på bakgrunn av at F fortalte om en voldtekt i 2013 og om konsentrasjonsproblemer, angst, søvnløshet, flash-backs m.m. i kjølvannet av denne. Ifølge psykolog [navn] ved [institusjon] fremviser F klassiske symptomer på en voldtekt, og [psykolog] var ikke i tvil om at F rent faktisk har vært utsatt for et overgrep (19-063232MED-OTIR/03:28-29).

I denne saken har retten fått et større innblikk i fornærmedes psykiske traumer, og dommen konstruerer dette som noe som bidrar til å styrke fornærmedes troverdighet. Det er ikke bare traumereaksjonene som gjør at retten finner fornærmede troverdig, men det at hun åpner seg for terapeuten og deretter lar retten få innsyn i journalen. Dette understrekes i følgende sitat fra dommen:

Journalen inneholder da også opplysninger av svært personlig karakter, og uten å mene at den kunne bekrefte en reell opplevelse, ville D [fornærmede] neppe ha gitt andre innsyn (ibid.:20).

Her er det nettopp det at fornærmede utleverer seg i retten som bidrar til å gjøre henne troverdig i rettens øyne.

Traumebevis er i dag vanlig i voldtektssaker i norsk rett (Laugerud 2020b), og er særlig viktig i saker med få fysiske bevis, slik tilfellet var i disse tre sakene. I alle tre sakene legger retten vekt på dokumentasjon på profesjonell hjelp. En liten forskjell mellom sakene er at det i kulturprofilsaken er større fokus på traumebevis, noe som bidrar til at retten i større grad får innsikt i de fornærmedes psykiske traumer.

Ofrenes fortellinger om seg selv og sin overgriper

Et sentralt tema i alle de tre rettssakene er hvorfor ofrene brukte så lang tid på å politianmelde voldtektene. Ved å anmelde voldtektene seint, har de fornærmede ikke levd opp til forventningene om hva ofre for kriminelle handlinger bør gjøre (Laugerud 2020a), noe forsvarerne forsøkte å utnytte i retten. Ofrene forklarer bakgrunnen for deres seine respons ved å fortelle retten om sine tanker og følelser om overgrepene og overgriper. I basketsaken er følgende uttalelse illustrerende for hva flere av de fornærmede forteller:

Hun har ikke anmeldt [hendelsen] fordi hun ble med ham hjem og det står ord mot ord. Dessuten har hun ikke tenkt på hendelsen som voldtekt. Det ville være skamfullt, og det var bedre å tenke på hendelsen som noe som skjedde frivillig (TOSLO-2013-109792:14).

Skyld- og skamfølelser er et gjennomgående tema i sakene. Flere bebreider seg selv for hvordan de havnet i situasjonen hvor de ble utsatt for voldtekt og hvor flere syns det er vanskelig å se på seg selv som voldtatt. Det er med andre ord kostbart å innrømme at en er et offer (Foucault 2014), men skammen som oppstår kan bidra til at tilståelsen oppfattes som autentisk i retten (Taylor 2009). I tillegg antyder fornærmede i basketsaken at hun kanskje ikke vil bli trodd, når hun sier at det bare er «ord mot ord». Det å ikke bli trodd, er et mønster som går igjen i de tre sakene, og forskning viser at dette er en årsak til at overgrepsofre ofte bruker lang tid på å fortelle hva de har opplevd (Steine mfl. 2017).

I basketsaken var tiltalte godt likt i basketmiljøet og flere av de fornærmede forteller at de opprinnelig var forelsket i tiltalte. Etter overgrepene har de fleste stort sett prøvd å distansere seg fra han. Beskrivelsene av tiltalte står i sterk kontrast til hvordan de fornærmede beskriver overgrepene – som voldelige og smertefulle. Det betyr at når de beskriver tiltalte beskriver de han på den ene siden som sjarmerende, og på den andre siden som hensynsløs og aggressiv.

Tiltaltes skjulte aggressive side blir av retten etter hvert sett på som tiltaltes sanne ansikt. Som det kommer fram i rettens gjengivelse av ett av hans overgrep, endrer han personlighet og blir en «villmann» når han utfører overgrepene.

Han var plutselig blitt som en villmann med helt svarte øyne. Han responderte ikke på hennes motstand. Hun fikk dødsangst, gråt og ba ham slutte. Men jo mer hun ba, desto hardere strammet han grepet rundt halsen hennes. Det virket som om han var i transe (TOSLO-2013-109792:22).

Før rettssaken blir tiltalte vurdert av rettspsykiatriske eksperter som konkluderer med at tiltalte er strafferettslig tilregnelig. I sin vurdering tegner retten et bilde av tiltalte som en kynisk serieovergriper som med vitende og vilje har utnyttet kvinnenes tillitt. Retten konstruerer dette bildet blant annet ved å vise til at tiltalte har handlet etter et bestemt mønster:

Tiltalte har bedrevet noe som bør kunne karakteriseres som en voldtektsadferd mer eller mindre systematisk over en periode på omlag syv år. (…) Hans fremgangsmåte – modus – har vært bevisst og utspekulert, ved at han i samtlige tilfeller har manøvrert seg på tomannshånd med kvinner som på ulike grunnlag har stolt på ham (…) (TOSLO-2013-109792:40).

I dommen tegnes et bilde av baskettreneren som en aggressiv, utspekulert og manipulerende voldtektsmann som klarer å «lokke» kvinner han kjenner i en felle ved å framstå som en sjarmerende person.

I dansersaken kommer et lignende mønster til uttrykk, men i denne saken er frykten for å ikke bli trodd sentral. Samtidig er det noen i denne saken som opplever at politiet ikke tar dem på alvor:

Hun [fornærmede] opplevde samtalen med politiet som negativ og at de ikke hadde trodd henne, blant annet ut fra spørsmål om hvorfor hun ikke hadde skreket høyere osv (TOSLO-2014-69981:21).

Her er det ikke bare frykten for å ikke bli trodd som retten ser ut til å legge vekt på, men også en opplevelse av mistenkeliggjøring som fungerer som en forklaring på hvorfor hun ikke har anmeldt hendelsen tidligere.

I likhet med basketsaken er tiltalte i dansersaken i utgangspunktet godt likt. Han beskrives blant annet som en tillitvekkende og sjarmerende person. Beskrivelsen av tiltalte står på samme måte som i basketsaken i sterk kontrast til beskrivelsen av overgrepene, som ble beskrevet som vonde. Danseren ble også vurdert av rettspsykiatriske eksperter som konkluderte med at han er tilregnelig, med psykopatiske trekk og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Disse personlighetstrekkene legger retten stor vekt på og argumenterer for at de stemmer godt overens med de fornærmedes beskrivelse av tiltalte. Videre er det særlig beskrivelsene av tiltaltes personlighetsendring som er i fokus:

(…) flere av de fornærmede [har] beskrevet at de opplevede en plutselig endring i hans personlighet, og at han uten forutgående akseptert tilnærming, brått og overraskende forgrep seg på dem. Flere av de fornærmede har forklart at de opplevde ham som aggressiv, truende og tom i blikket (TOSLO-2014-69981:7).

I beskrivelsene legges det særlig vekt på danserens tomme blikk, hvor danserens selv ser ut til å være fraværende. Dette kommer særlig tydelig fram i beskrivelsen av et av overgrepene:

Hun forklarte at han kjentes umenneskelig sterk. Ansiktet hans var helt tomt og øynene svarte. Han lagde lyder som et dyr i kamp, eller som ved slåsskamp (TOSLO-2014-69981:33).

Det er det dyriske som trekkes fram i beskrivelsen av danseren. Det uforutsigbare og farlige knyttes til noe umenneskelig, samtidig som det sykeliggjøres ved at det kobles til den rettspsykiatriske vurderingen.

I kulturprofilsaken står også skyld- og skamfølelser sentralt, men også vanskeligheter med å innrømme at de er et offer. Samtidig tegner de fornærmede et noe annerledes bilde av sin relasjon til tiltalte. I deres forklaringer legges det først og fremst stor vekt på deres refleksjoner rundt hva det er de har opplevd.

Videre forklarte C [fornærmede] at hun heller ikke i ettertid orket å tenke på episoden som et overgrep. I hennes verden ville dette bety at hun var redusert til et offer, en rolle hun overhodet ikke identifiserte seg med og ikke på noen måte ønsket å innta (19-063232MED-OTIR/03:14).

Et sentralt tema er refleksjoner rundt offerrollen. Selv om dette også var et tema i de to andre sakene, får temaet langt større plass i denne dommen. Det å avvise offerrollen er ikke uvanlig da det er knyttet en rekke dilemma til offerposisjonen (Søndergaard 2008). Samtidig risikerer de fornærmede å utfordre psykologiserende fortellinger om ofrenes skadede (traumatiserte) selv, ved å avvise offerrollen, noe som kan være med på å undergrave deres påstand om voldtekt. Ved å til slutt innrømme i retten at de likevel er et offer, kan deres tidligere avvisning av offerrollen fungere som en legitimerende forklaring på hvorfor de ikke har anmeldt forholdet tidligere (Scott og Lyman 1968). Det er likevel ikke bare det å innrømme at en er et offer som er vanskelig, men også det å se å se på en venn som en overgriper:

E [fornærmede] forklarte ellers at hun opprinnelig ikke hadde noen tanker om å anmelde A [tiltalte]. (…) Dessuten hadde E hatt frivillig sex med A, og hun betraktet ham som en venn. I tankene sine forsvarte hun derfor A med at han kanskje hadde handlet i søvne. I retten innrømmet imidlertid E at dette nok var noe hun mer håpet på, ettersom det ville bety at A ikke med vond vilje hadde overtrådt grensene hennes (19-063232MED-OTIR/03:22).

I dette sitatet fra kulturprofilsaken er det vennskapsrelasjonen som løftes fram. Det er vanskelig å innrømme at en venn med vilje har krenket hennes grenser.

Det er særlig ofrenes relasjon til kulturprofilen som gjør det vanskelig å se på hendelsen som en voldtekt. Det er vanskelig å innrømme at en venn har betraktet henne som en person han kan misbruke. Det oppleves som et svik. Det er nettopp fortellinger om svik som står sentralt i kulturprofilsaken. Både hvordan tiltalte har sveket de fornærmede ved å forgripe seg på dem, men også hvordan det å anmelde tiltalte er et svik:

Hun kviet seg imidlertid for å anmelde ham. (…) A [hadde] tross alt vært en god venn i mange år (19-063232MED-OTIR/03:14).

Flere i kulturprofilsaken uttrykker mye ambivalens knyttet til det å innrømme at en venn er overgriper og at en selv er et offer, blant annet fordi de nesten ikke har noe negativt å si om sin venn. Han karakteriseres blant annet som karismatisk, støttende og inkluderende.

Foruten de positive karakteristikkene beskriver de kulturprofilen som pågående, særlig overfor unge kvinner, og spesielt etter inntak av alkohol og andre rusmidler. I motsetning til de to andre sakene bryter ikke beskrivelsene av tiltalte med beskrivelsen av overgrepene. Alle overgrepene ble begått på fest, etter inntak av rusmidler, ved hjelp av forsiktige bevegelser, mens ofrene sov av seg rusen. Retten får ikke presentert en annen side av tiltalte, slik tilfellet var i de to andre sakene. Tiltalte framstilles med andre ord ikke som en overgriper, men som en person som kan bli litt klåfingra og plagsom i fylla.

Heller ikke retten tegner et bilde av tiltalte som en voldtektsmann. Kulturprofilen er den eneste tiltalte i disse tre sakene som ikke blir undersøkt av rettspsykiatere i forbindelse med rettssaken. I framstillingen av tiltalte unngår retten i stor grad personkarakteristikker. I stedet holdes fokus på tiltaltes posisjon og makt i kunst- og kulturmiljøet.

Retten unngår å karakterisere hans atferd som «voldtektsadferd» slik den gjorde i de andre sakene. I stedet skriver retten:

Dessuten viser retten til at et flertall av de fornærmede hadde en fortrolig relasjon til A [tiltalte], og at overgrepene derfor representerte et grovt misbruk av deres tillit til ham (19-063232MED-OTIR/03:41).

Tiltalte framstilles ikke som en voldtektsmann, men som en person med innflytelse som har misbrukt andres tillitt. Der hvor de andre tiltalte ble konstruert som farlige og uforutsigbare serievoldtektsmenn i retten, konstrueres tiltalte i denne saken som en klåfingra kulturprofil.

I alle de tre sakene har det vært en relasjon mellom de fleste ofrene og tiltalte før overgrepene. Der hvor ofrene i de to første sakene stort sett distanserer seg fra tiltalte etter overgrepene og bidrar til å konstruere han som hensynsløs, opprettholder de fleste ofrene i kulturprofilsaken relasjonen til tiltalte og bidrar i stedet til å konstruere han som tankeløs. I alle tre sakene uttrykker ofrene ambivalens i tilknytning til det å anmelde overgrepene. I basket- og dansersaken er ambivalensen knyttet til ofrenes bekymringer for hvilke omkostninger det vil ha for dem personlig å gå gjennom en rettsprosess hvor de kanskje ikke blir trodd, mens i kulturprofilsaken er ambivalensen i større grad knyttet til kvaler med å anmelde en venn for overgrep. Der hvor ofrene i basket- og dansersaken blir troverdige ved å fortelle retten om de personlige omkostningene ved å gå gjennom en krevende rettsprosess, blir ofrene i kulturprofilsaken troverdige ved å utlevere seg selv framfor sin overgriper med de omkostningene det innebærer å granske og blottstille seg selv (Taylor 2009). Det vil si at ofrene har blitt troverdige i rettens øyne, gjennom denne selvgranskende prosessen, fordi de har blitt oppfattet som autentiske (Foucault 1999, 2014).

Tiltaltes forsvarsstrategier

De tiltalte i de tre sakene erklærer ikke straffeskyld. Baskettreneren forsøker å bortforklare anmeldelsene mot seg ved å argumentere for at kvinnene angrer på det de har vært med på, er sjalu og hevngjerrige. Retten fester ingen lit til tiltaltes forklaringer og uttaler at det gir lite mening å anmelde noen for voldtekt på grunn av sjalusi eller fordi de angrer på et samleie så mange år tilbake i tid. Danseren og særlig kulturprofilen går mer systematisk og strategisk til verks for å legge fram bevis og sakkyndige vitner på at de fornærmede har ført en koordinert svertekampanje mot dem.

Danseren bruker noen av de samme forklaringene som baskettreneren, men mener i tillegg at de fornærmede, hvor flere kjenner hverandre fra før av, har gått sammen for å konspirere mot ham etter at de første anmeldelsene mot han ble omtalt i media. I den forbindelse viser forsvarerne til ulike typer av digital kommunikasjon, herunder en chattelog, for å sannsynliggjøre at de fornærmede har anmeldt danseren falskt. Forsvaret forsøker også å skape et bilde av de fornærmede som hevngjerrige ved at legge frem trusler fra en kvinne danseren kjente som ikke hadde anmeldt han. Som svar på dette skriver retten:

Retten finner ikke grunnlag for å trekke slutninger om jenter generelt eller de fornærmede spesielt, ut fra den framlagte loggen (TOSLO-2014-69981:14).

Senere refererer retten til en annen Facebook-samtale som er mellom de fornærmede:

Det er ikke noe i samtalen som bekrefter en teori om at deres anmeldelser er ledd i en konspirasjon mot A [tiltalte]. Tvert om snakker N05 [fornærmede] og N09 [fornærmede] om sin ambivalens knyttet til anmeldelse, og N05 [fornærmede] viser til at legen hennes har frarådet henne å anmelde (TOSLO-2014-69981:31-32).

Som det framgår av sitatet finner ikke retten at Facebook-samtalen viser at danseren har vært gjenstand for en konspirasjon. Avvisningen begrunnes gjennom en betoning av ofrenes motstridende følelser knyttet til det å anmelde, og at en av de fornærmede er blitt frarådet anmeldelse av en lege. Opplevelser av indre tvil og ytre motstand fra en autoritetsperson (legen) omkring anmeldelse synes dermed å bli tillagt avgjørende betydning for rettens oppfattelse av at ofrene ikke har iverksatt en konspirasjon.

I kulturprofilsaken forsøker tiltalte å bruke samme strategi som danseren, men hevder at flere har blitt påvirket til å la seg rive med etter at to av de fornærmede har tatt initiativ til en svertekampanje mot han. Kulturprofilen mente således flere hadde utviklet falske minner om overgrep etter å ha blitt påvirket av den pågående svertekampanjen som har utviklet seg blant deres felles venner, samt #metoo. På samme måte som i dansersaken framstilte tiltalte seg som et offer for en konspirasjon. En viktig forskjell er likevel at i kulturprofilsaken fremstilte tiltalte seg ikke kun som et offer for sjalu og hevngjerrige kvinner, men også som et offer for feminismen, som ifølge tiltalte har gått for langt med #metoo. Framveksten av #metoo har bidratt til en økende bekymring for hva feministisk aktivisme betyr for menn (Boyle 2019), noe tiltalte spilte aktivt på i retten uten å få støtte for sitt syn. Hadde tiltalte lykkes med å overbevise retten om at ofrene var involvert i en svertekampanje (et ikke-respektabelt prosjekt), ville ofrene antagelig ikke oppnådd offerstatus (Christie 1986).

Retten tilbakeviser alle argumentene om en svertekampanje mot kulturprofilen ved å vise til de fornærmedes motstridende følelser og erkjennelse av å være et voldtektsoffer. I tillegg uttaler retten i forbindelse med en nettkorrespondanse mellom de fornærmede som kulturprofilen mener beviser en bevisst svertekampanje mot han at:

Det fremgår av korrespondansen at B [fornærmede] og L [fornærmede] sommeren 2015 forsøkte å oppspore andre jenter som kunne ha vært utsatt for overgrep fra As [tiltaltes] side, og at de var opptatt av bevis som kunne underbygge en eventuell anklage. Retten vil imidlertid bemerke at dette isolert sett ikke gir grunn til mistro B/Ls motiver, men tvert om fremstår som en fornuftig strategi (19-063232MED-OTIR/03:5).

Retten avviser at det å snakke sammen om politianmeldelse og bevis er et uttrykk for en konspirasjon mot tiltalte, men at det tvert imot er en fornuftig strategi for å bygge en god sak mot sin overgriper. Retten konstruerer således de fornærmede som strategiske og fornuftsdrevne – fremfor hevngjerrige og irrasjonelle.

Fortellinger som skaper troverdige selv

I de tre sakene som har vært analysert i denne artikkelen, er det tidsnære observasjoner og betroelser, samt traumebevis, som har dannet grunnlaget for domfellelse. Disse bevisene fungerer som dokumentasjon for at det har skjedd en voldtekt fordi de bygger på en antagelse om at seksuell vold skaper en endring i ofrenes selv, og et behov for å betro seg til andre om sine traumatiske opplevelser (Gavey og Schmidt 2011; Taylor 2009). Retten vektlegger traumebevis ut fra en ide om at disse bevisene gir retten innsikt i ofrenes selv. Dette er viktig kunnskap i en tid hvor selvet tillegges stor verdi og hvor den emosjonelle sannheten står sterkt (Rose 1996). Analysen av dommene viser at retten konstruerer ofrenes troverdighet ut fra kunnskap om ofrenes selv, det vil blant annet si hvor preget og skadet de er etter hendelsen, slik denne kunnskapen har blitt presentert i retten gjennom vitneforklaringer og traumebevis.

Retten har videre vektlagt de fornærmedes refleksjoner rundt det å være et voldtektsoffer og deres bekymringer knyttet til det å anmelde voldtekten, enten disse er knyttet til frykten for å ikke bli trodd eller ambivalensen knyttet til det å anmelde en venn. Det er beskrivelsen av de personlige omkostningene som gjør fortellingene overbevisende i de skriftlige dommene (Valverde 2018). Retten mener i tillegg at disse fortellingene legitimerer de fornærmedes seine anmeldelser (Scott og Lyman 1968). Forsvarers forsøk på å sverte de fornærmede ved å vise til at de ikke er ideelle ofre (Christie 1986), lykkes ikke, da retten er mer opptatt av om ofrene vedkjenner seg sine tanker og følelser (Foucault 1999).

Mønsteret i hvordan retten har vurdert bevisene i de tre sakene er ganske likt, med bare noen få forskjeller. I alle de tre sakene står bekjennelser og betroelser sentralt, men disse får særlig stor plass i dommen mot kulturprofilen. Retten vier traumebevis mer oppmerksomhet og får større innsikt i de fornærmedes psykiske lidelser i kulturprofilsaken, noe som også har blitt mer vanlig i andre saker de siste årene (Laugerud 2020b). Det skjer også en forskyvning i bruken av sakkyndige, hvor det i basket- og dansersaken gjøres en rettspsykiatrisk vurdering av tiltalte, mens det i kulturprofilsaken heller oppnevnes sakkyndige psykologer som uttaler seg om vanlige reaksjoner på voldtekt, samt falske minner. Ekspertenes granskende blikk er med andre ord rettet mot tiltalte i de to første sakene, men rettes mot ofrene i sistnevnte sak. Der hvor retten søker ekspertkunnskap om tiltaltes psykologi og handlingsmønstre i de to første sakene, søker den ekspertkunnskap om ofrenes (traumatiserte) selv i den siste saken.

I en tidligere studie har jeg vist (Laugerud 2020a) hvordan ekspertenes granskende blikk allerede er rettet mot ofre i voldtektssaker, når retten i økende grad baserer seg på rettsmedisinske og psykologiske undersøkelser av offerets kropp og sinn. Når det tilsynelatende er få hindringer i samfunnet for å anmelde en voldtekt, blir nettopp det å ikke anmelde et problem. Da risikerer ofrene selv å bli gransket, hvis de ikke anmelder (ibid.). Dette blir særlig tydelig i et samfunn hvor det er en klar politisk målsetning om å øke antall anmeldelser, tiltaler og domfellelser i voldtektssaker, slik det blant annet kommer til uttrykk i den siste handlingsplanen mot voldtekt⁵. Det legges stor vekt på ofrenes fortellinger om seg selv og sin overgriper i alle tre sakene, men der hvor ofrene i de to første sakene forsøker å «avsløre» tiltaltes sanne ansikt gjennom sine fortellinger, «avslører» ofrene i kulturprofilsaken hvem de selv er som anmelder en venn etter så mange år. Til tross for at kulturprofilsaken skiller seg noe fra de to andre sakene, representerer forskjellene i måten troverdighet vurderes på ikke et brudd med den praksis som kommer til uttrykk i de to første dommene, heller en kontinuitet, hvor retten forsøker å komme enda nærmere de fornærmedes selv – det vil si deres opplevelser, tanker og følelser. Det innebærer at bekjennelsen og traumebevis tillegges mer vekt i kulturprofilsaken.

Dommene, og særlig dommen mot kulturprofilen, retter således et stort fokus mot fortellinger om ofrenes selv og deres relasjon til tiltalte. Det betyr at retten oppfatter ofrene som troverdige fordi de selv og andre vitner forteller at de har betrodd seg til andre kontinuerlig siden hendelsen, og til slutt har vært villig til å fortelle om dette i retten. Ofrene har åpnet seg for retten og fortalt om skyld, skam og motstridende følelser. Ved å betro seg til andre helt siden hendelsen har de rettet blikket mot seg selv. I denne selvgranskende prosessen har de, i tråd med Foucault (1999, 2014), fortalt om seg selv på måter som retten oppfatter som autentiske og sannferdige avspeilinger av et (skadet) selv. På den måten har de blitt troverdige i rettens øyne. Dommen(e) kan således fortolkes som et uttrykk for betroelsenes makt og analysen viser at den som har mulighet og er villig til å blottstille seg selv, med de konsekvenser det kan ha for en selv, kan gjøre seg selv troverdig i retten.

Analysen i denne artikkelen viser at betingelsene for rettslige troverdighetsvurderinger er i endring. Selv om disse endringene ikke representerer noe kvalitativt nytt, kan de likevel muliggjøre et større diskursivt forhandlingsrom som ofrene kan ta i bruk i et forsøk på å forme rettens oppfattelse av dem selv. Samtidig reiser dette spørsmål om hvorvidt denne muligheten har begrenset verdi for de som ikke ønsker å utlevere seg selv i retten, men heller ønsker å beskytte seg selv, ved å ikke fortelle alt om seg selv. Videre kan det stilles spørsmål ved hvem som vil ha muligheten til å ta i bruk dette forhandlingsrommet? Særlig i kulturprofilsaken ble alle ofrene beskrevet som resurssterke og spørsmålet er derfor hvilke muligheter ofre som ikke har adgang til, ikke mestrer slike selvfortellinger, eller ikke er innforstått med traumediskursen, har til å gjøre seg troverdige i retten.

Oversikt over dommer

Kulturprofilsaken: 19-063232MED-OTIR/03

Dansersaken: TOSLO-2014-69981

Basketsaken: TOSLO-2013-109792

Noter

1

2

3

4

5

Litteratur

Andenæs, Agnes 2000. «Generalisering: om ringvirkninger og gjenbruk av resultater fra en kvalitativ undersøkelse». I: Hanne Haavind (red.): Kjønn og fortolkende metode. Metodiske Muligheter I Kvalitativ Forskning. Oslo: Gyldendal akademisk.

Google Scholar

Aurdal, Martine 2020, 1. Juli. «Rystende lesning», Dagbladet.

Google Scholar

Bacchi, Carol 2012. «Why Study Problematizations? Making Politics Visible», Open Journal of Political Science 2 (01): 1. http://dx.doi.org/10.4236/ojps.2012.21001

Crossref

Google Scholar

Bitsch, Anne 2019. Voldtektens geografi. En studie av den rettslige forvaltningen av seksuelt medborgerskap i Norge. Doktoravhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Google Scholar

Boyle, Karen 2019. #MeToo, Weinstein and Feminism. Cham: Palgrave Pivot.

Google Scholar

Bruner, Jerome 1996. «A narrative model of self construction», Psyke & Logos 17 (1): 154-70.

Google Scholar

Burt, Martha R. og Rhoda Estep 1981. «Who Is a Victim?: Definitional Problems in Sexual Victimization», Victimology 6: 15-28.

Google Scholar

Christie, Nils 1986. «The ideal victim». I: Ezzat Fattah (red.): From crime policy to victim policy: Reorienting the Justice System. London: Macmillan.

Google Scholar

Conaghan, Joanne og Yvette Russell 2014. «Rape myths, law, and feminist research: ‘myths about myths’?», Feminist Legal Studies 22 (1): 25-48. https://doi.org/10.1007/s10691-014-9259-z

Google Scholar

Estrich, Susan 1986. «Rape», The Yale Law Journal 95 (6): 1087-1184.

Google Scholar

Foucault, Michel 1999. Seksualitetens historie 1: viljen til viten. Oslo: EXIL.

Google Scholar

Foucault, Michel 2000. «Truth and power». I: James Faubion (red.): Power. Essential Works of Foucault 1954-1984, (bind 2). New York: The New Press.

Google Scholar

Foucault, Michel 2014. Wrong-doing, truth-telling: the function of avowal in justice. Chicago: University of Chicago Press.

Google Scholar

Gavey, Nicola og Johanna Schmidt 2011. «’Trauma of rape’ discourse: a double-edged template for everyday understandings of the impact of rape?», Violence Against Women 17 (4): 433-56. https://doi.org/10.1177/1077801211404194

Google Scholar

Gill, Rosalind 2000. «Discourse analysis» I: Martin Bauer and George Gaskell (red.): Qualitative researching with text, image and sound: a practical handbook for social research. London: Sage Publications.

Google Scholar

Järvinen, Margaretha og Nanna Mik-Meyer 2005. Kvalitative metoder i et interaktionistisk perspektiv: interview, observationer og dokumenter. København: Reitzel.

Google Scholar

Johannessen, Lars, Tore Witsø Rafoss og Erik Børve Rasmussen 2018. Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Google Scholar

Kjus, Audun 2007. «Sakens fakta ». Oslo: Unipub Forlag.

Google Scholar

Kolflaath, Eivind 2013. Bevisbedømmelse i praksis. Bergen: Fagbokforlaget.

Google Scholar

Konradi, Amanda 1999. «’I Don’t Have to Be Afraid of You’: Rape Survivors’ Emotion Management in Court», Symbolic Interaction 22 (1): 45-77. https://doi.org/10.1016/s0195-6086(99)80003-4

Google Scholar

Larcombe, Wendy 2002. «The ‘Ideal’ Victim V Successful Rape Complainants: Not What You Might Expect.» Feminist Legal Studies 10 (2): 131-48. https://doi.org/10.1023/a:1016060424945

Google Scholar

Laugerud, Solveig 2020a. The Legible Rape Victim: How Disciplinary Discourses in the Legal System Create a New Victim Identity. Doktoravhandling, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

Google Scholar

Laugerud, Solveig 2020b. «Embodied Truths and Authentic Selves: The Constitution of Evidence and Credibility in Rape Cases», The International Journal of Evidence & Proof 24 (3): 307-20. https://doi.org/10.1177/1365712720928668

Google Scholar

Laugerud, Solveig 2020c. «’It’s All Just a Game’: How Victims of Rape Invoke the Game Metaphor to Add Meaning and Create Agency in Relation to Legal Trials», Feminist Legal Studies 28 (3): 257-75. https://doi.org/10.1007/s10691-020-09444-0

Google Scholar

Moore, Dawn og Rashmee Singh 2017. «Seeing crime, feeling crime: visual evidence, emotions, and the prosecution of domestic violence», Theoretical Criminology 22 (1): 116-132. https://doi.org/10.1177/1362480616684194

Google Scholar

Mossige, Svein and Kari Stefansen 2016. «Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007-2015». Oslo: Nova.

Google Scholar

NOU2008:4 Fra ord til handling. Bekjempelse av voldtekt krever handling. Justis- og politidepartementet.

Google Scholar

Pemberton, Antony, Eva Mulder og Pauline Aarten 2019. «Stories of injustice: towards a narrative victimology», European Journal of Criminology 16 (4): 391-412. https://doi.org/10.1177/1477370818770843

Google Scholar

Rose, Nikolas 1996. Inventing our selves: psychology, power and personhood. Cambridge: Cambridge University Press.

Google Scholar

Scott, Marvin og Stanford Lyman 1968. «Accounts», American Sociological Review 33 (1): 46-62. https://doi.org/10.2307/2092239

Google Scholar

Slotnæs, Marit K. 2020, 18. September. «Skyld og skam og fylleangst har fått en ny fordelingsnøkkel», Morgenbladet.

Google Scholar

Steine, Iris M, Dagfinn Winje, Inger Hilde Nordhus, Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli og Ståle Pallesen 2017. «Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep?», Tidsskrift for Norsk psykologforening 55 (2): 204-08.

Google Scholar

Søndergaard, Dorte Marie 2008. «Offerpositionens dilemmaer: om undvigelse af offerpositionering i forbindelse med mobning og anden relationel aggression». I: Karin Lutzen og Anette Nielsen (red.): På kant med historien. Studier i køn, videnskab og lidenskab tilegnet Bente Rosenbeck på hendes 60-års dag. København: Museum Tusculanum.

Google Scholar

Taylor, Chloë 2009. The culture of confession from Augustine to Foucault: a genealogy of the ‘confessing animal’. New York: Routledge.

Google Scholar

Taylor, Chloë 2019. Foucault, feminism, and sex crimes: an anti-carceral analysis. New York, New York, London: Routledge.

Google Scholar

Valverde, Mariana 2015. «Foucault on ‘avowal’: theatres of truth from Homer to modern psychology», Law & Social Inquiry 40 (4): 1080-97. https://doi.org/10.1111/lsi.12165

Google Scholar

Valverde, Mariana 2018. «Forms of veridiction in politics and culture: avowal in today’s jargon of authenticity», BEHEMOTH-A Journal on Civilisation 11 (2): 96-111.

Google Scholar

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2021-04-05