Beatrice Halsaa: Det internasjonale kvinneåret 1975

En sosial bevegelse er en protest mot samfunnets normer og maktstrukturer. Den er et oppgjør med det etablerte. Derfor er en av de viktigste potensielle virkninger ”selve gennembruddet for nye måder at tænke på og nye former for praksis" skriver Drude Dahlerup i sitt store verk om den danske rødstrømpebevegelsen (Dahlerup 1998). Det internasjonale kvinneåret i 1975 bidro til et slikt gjennombrudd fordi det forsterket og forlenget kvinnebevegelsens kamp for nye forståelser og praksiser både i internasjonal og nasjonal politikk. Kvinneåret ble til gjennom et samspill mellom frivillige kvinneorganisasjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå som kjente sin besøkelsestid i FN-systemet. Det var en begivenhet som mobiliserte tusenvis av kvinner, og noen menn, og som satte dype spor.

I denne presentasjonen skal jeg fokusere noen av prosessene og aktørene som førte til FNs internasjonale kvinneår, kort kommentere min egen beskjedne rolle i den norske markeringen, og deretter diskutere kvinneårets betydning med hovedvekt på Norge.

Hvorfor et Kvinneår?

Det var FNs 27de Generalforsamling i 1972 som besluttet at 1975 skulle være FNs internasjonale kvinneår. Initiativet kom fra FNs Kvinnekommisjon, og der var ideen blitt lansert av Kvinnenes demokratiske verdensforbund (KDV) (Pietilä and Vickers 1994). KDV’s daværende president, den finske parlamentarikeren Hertta Kuusinen, var observatør for KDV i Kvinnekommisjon i 1972, og hun fikk Romanias representant i kommisjonen til formelt å fremme forslaget etter å ha klarert det med sin regjering. Forslaget ble enstemmig vedtatt av en entusiastisk Kvinnekommisjon, i følge Helvi Sipliä (Sipilä, Helvi, 01), den finske regjeringens representant, kommisjonens leder og nylig utnevnt som FNs første kvinnelige Assistant Secretary-General (for sosiale og humanitære saker).

For Kvinnekommisjonen skulle Kvinneåret være et virkemiddel til å få fart på det internasjonale arbeidet med å avskaffe kvinnediskriminering. Etter flere års arbeid hadde Kommisjonen lykkes å få FN til å vedta Erklæringen om avskaffelse av diskriminering mot kvinner i 1967etter mye arbeid fra Kvinnekommisjonens side. (Erklæringen ble opprioritert til FN-konvensjon i 1979, og går under navnet Kvinnekonvensjonen, FNs Kvinnekonvensjon eller CEDAW). Fordi Erklæringen ikke virket tilfredsstillende vedtok FN’s Generalforsamling i 1970 et "Program for samstemte internasjonale tiltak" for å følge den opp. Erklæringen, programmet og FN-tradisjon med for å opprette ”år” for å fremme bestemte politikkfelt, skapte et nytt mulighetsrom for Kvinnekommisjonen, og rommet ble effektivt utnyttet.

FNs økonomiske og sosiale råd, som forberedte forslag fra Kvinnekommisjonen overfor FNs generalforsamling, var riktignok bare lunken i sin støtte til forslaget. Flere delegater mente at det var gått inflasjon i ”år”, andre var skeptiske til å skille ut kvinnespørsmålene som et eget felt (Pietilä and Vickers 1994). 30 delegater tok ordet i debatten i Generalforsamlingen, de fleste uten egentlig å være interessert (Sipilä, Helvi, 01). Men FN’s Generalforsamling kunne ikke godt si nei til et forslag som var initiert av en assisterende generalsekretær i FN, i følge Helvi Sipilä. Hun hevder at flertallet i FN tenkte at kvinnene kunne få dette ene året, og så ville alt bli normalt igjen etterpå. Kvinnene fikk året, og intet ble helt som før.

Helvi Sipilä spilte utvilsomt en viktig rolle for å få Kvinneåret vedtatt, som hun også hadde gjort for å få kvinnespørsmål i fokus under forberedelsene til de store verdenskonferansene om befolkningsspørsmål i Bukarest i 1974 og om matvarespørsmål i Roma samme år. Hun brukte sin posisjon i FN-systemet til å utnytte de politiske mulighetene som fulgte av de strukturelle endringene som fulgte i kjølvannet av de tidligere kolonienes frigjøring. De førte til kraftig vekst i antall medlemsland i FN dermed til at utviklingsspørsmål fikk en mer sentral plass i internasjonal politikk. Den eksplosive befolkningsveksten og den prekære ernæringssituasjonen hadde gjort sitt til å endre den internasjonale politiske dagsorden. De bidro også til en gradvis revurdering av kvinners rolle fra primært å være målgruppe for støttetiltak til å være aktive medborgere og aktører i verdenssamfunnet (Pietilä 2001)

Oppsvinget i den radikale kvinnebevegelsen i mange land fra slutten av 1960-tallet var også en viktig bakgrunnsfaktor. Mobiliseringen av kvinner bidro til høylydte og synlige krav om politiske endringer. Kvinneorganisasjonene kunne med fornyet styrke hevde Kvinnekommisjonens mandat, og få gehør. Den uavhengige kvinnebevegelsen, det økte internasjonale fokuset på utviklingsspørsmål, Sipiläs posisjon som assisterende generalsekretær samt det faktum at internasjonale ”år” allerede var en etablert institusjon i FN-systemet, bidro til Generalforsamlingens vedtok om at 1975 skulle være Det internasjonale kvinneåret. Årets motto synliggjør Generalforsamlingens interesser i Kvinneåret: Likestilling – utvikling – fred. Året ble innrammet i FNs bredere politiske mandat. I tillegg til å fremme likestilling skulle året brukes til å sikre kvinner full integrering i det totale utviklingsarbeidet, og ”fremme erkjennelsen av kvinners økende bidrag til utvikling av fred og samarbeid i verden” (Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976a).

Først to år seinere anbefalte FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) at det skulle arrangeres en internasjonal kvinnekonferanse i løpet av Kvinneåret, i tråd med tradisjonen knyttet til FN-år i sin alminnelighet. Konferansen skulle granske i hvilken grad organene i FN hadde ivaretatt anbefalingene om avskaffelse av diskriminering av kvinner, og lansere et internasjonalt handlingsprogram med samme formål (ECOSOC 1851). Generalforsamlingen sluttet seg til anbefalingen i desember 1974, – i tolvte time, kan vi trygt si og ikke i tråd med tradisjonen. Hellvi Sipilä ble – ikke overraskende - utnevnt til generalsekretær både for det Internasjonale Kvinneåret og for Kvinneårskonferansen.

Konferansen ble bedt om å legge fram forslag til en handlingsplan for å bedre kvinners stilling, og om kvinners bidrag til å oppnå målsettingen med FNs utviklingstiår, kamp mot kolonialisme, rasisme og rasediskriminering og styrking av internasjonal fred og samarbeid mellom stater (Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976a). Kvinneåret og kvinnekonferansen ble bevisst innrammet i overordnete FN-mål som virkemidler for å realisere disse, på godt og vondt.

Den internasjonale kvinnekonferansen ble arrangert i Mexico City sommeren 1975, med representanter fra 133 land, 1200 delegater og 1500 akkrediterte journalister (Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976a). Konferansen vedtok, i tråd med sitt mandat, en global handlingsplan: "Mexico-erklæringen om likestilling for kvinner og deres bidrag til utvikling og fred, 1975" (Mexico-erklæringen). Det skulle bli den første av en serie handlingsplaner for å bedre kvinners stilling.

Parallelt med den offisielle FN-konferansen ble det arrangert et Tribunal - (tribunal: talerstol for folket) - med deltakelse fra frivillige organisasjoner verden over. Fire norske kvinner deltok, Brita Westergaard, Liv Wessel, Hilde R. Johansen og Berit Frigland, sammen med 6000 deltakere fra 80 land. Hensikten med Tribunalet var å få fram flere stemmer enn de offisielle delegatenes, fremme alternative forslag og påvirke FN-systemet. Marcia Bravo, lederen for for Tribunalet gjorde følgende klart:

"Vi har to hovedregler her - alle er forpliktet til å lytte og lære, alle er forpliktet til å forklare seg fullstendig. Det er en to-veis prosess.

Enhver kvinne som kommer hit er en ekspert på emnene her gjennom den måten hun har lvd sitt liv som kvinne - og enhver mann er blitt en ekspert ved den måten han har levd sitt liv omgitt av kvinner.

Dette er ikke en papirproduserende konferanse. Den vil være så åpen som mulig og atmosfæren vil være preget av personlige vitnesbyrd."(Frigland et al. 200)

Kvinneåret 1975 i Norge

For å forberede selve Kvinneåret inviterte Forbruker- og administrasjonsdepartementet 55 organisasjoner og institusjoner til et møte i mars 1974, og Regjeringen oppnevnte en Hovedkomité for kvinneåret. Komiteen skulle organisere markeringen av Kvinneåret i Norge (ikke feire, men markere), og gjennomgå de norske dokumentene som ble forberedt til den internasjonale kvinnekonferansen i Mexico.(Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976a;Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976b).

Justisminister Inger Louise Valle (Ap) ble leder av Hovedkomiteen for Kvinneåret. Den hadde 50 medlemmer, inkludert alle kvinneorganisasjonene samt kvinneforskere fra universitetet i Bergen og Tromsø. Eva Kolstad - daværende norsk representant i nettopp FNs Kvinnekommisjon - ble leder av komiteens arbeidsutvalg. Dette besto av ni medlemmer - fra Likestillingsrådet, Norske kvinners nasjonalråd, Nyfeministene, Norsk kvinnesaksforening, Norge husmorforbund, LO, FN-sambandet og Familie- og administrasjonsdepartementet.

Hovedkomiteen bestemte seg for å legge vekt på holdningsskapende arbeid for å fremme likestilling. Ambisjonen var å spre informasjon og skape debatt, særlig via lokale egenaktiviteter. Komiteen skrev derfor brev til samtlige 354 norske kommuner og ba dem opprette kommunale Kvinneårsutvalg. Slike ble opprettet i nesten 300 kommuner slik at rundt 70 prosent av de norske kommunene sto ansvarlige for hundrevis av lokale arrangementer. Også Arbeidsutvalget iverksatte og finansierte en rekke tiltak: en revidert utgave av Kari Skjønsbergs bibliografi Kvinnesak og kjønnsroller 1965-1974: en bibliografi, heftene Kvinner og utvikling og Kvinners rett (den siste ble distribuert i 50 000 eksemplarer), et studieopplegg om "Kvinner i olje-Norge" og boka Jentene gjør opprør av Frøydis Guldahl, en stil- & idékonkurranse for skoleelever der 8000 deltok, utstillingen "Kvinneliv - Kvinnekår" ved Glomdalsmuséet, løpeseddelen "Flere kvinner inn i fylkesting og kommunestyre" (distribuert i 20 000 eksemplarer), et Kvinneårsfrimerke en plakat med motiv fra Vigelandsparken osv. Forslag til tiltak for fremmedarbeiderfamilier i Norge ble skrinlagt fordi departementer og frivillige organisasjoner hadde satt i gang tiltak (1976;Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1976b)

Fra norsk side var det fire virksomheter eller institusjoner som pekte seg ut:

a)Forberedelser til og gjennomføring av FNs internasjonale kvinnekonferanse i Mexico der prinsipperklæring og handlingsplan ble vedtatt etter intense politiske forhandlinger

b)Forberedelse til og gjennomføringen av Det internasjonale tribunalet i Mexico, der den uavhengige kvinnebevegelsen rådde grunnen

c)Hovedkomiteens initiering, samordning og iverksetting av markeringer i Norge

d)De kommunale kvinneårskomiteene og deres lokale arrangementer

Egen (beskjeden) befatning med kvinneåret

Jeg var nyutdannet statsviter våren 1975 og hadde vært aktiv i kvinnebevegelsen på universitetet mens jeg skrev hovedoppgaven min om kvinner og politisk deltakelse (Albrektsen 1977). Kvinnebevegelsen utenfor universitetet hadde jeg hatt liten befatning med, men jeg husker at medstudent og nyfeminist Brita Gulli inviterte meg med på en sitdown-aksjon foran Stortinget i forbindelse med abortkampen tidlig på 1970-tallet. Jeg hadde sett hva som kunne skje med fredelige sitdown-aksjoner i USA og takket nei fordi jeg var gravid, men jeg var nok også litt feig. Derimot var jeg aktivt med i kvinnefagkritikken på statsvitenskap, der vi fortærte ost og rødvin mens vi ivrig kritiserte mannsdominansen i pensum og undervisning. Og jeg skrev en kritikk av statsvitenskapen som del av hovedoppgaven, der jeg for øvrig også gjorde bruk av Simone de Beauvoir’ Det annet kjønn, spesielt hennes begrep om immanens og transcendens.

Hovedoppgaven var bakgrunnen for at jeg ble invitert til å holde foredrag om kvinners politiske deltakelse på UiO' s lørdagsseminarserie høsten 1975. Serien het "Kvinner, forskning og frigjøring”, og var ett av mange lokale arrangementer som markerte Kvinneåret. Det var min første offentlige forelesning utenfor universitetet, og jeg syns det var skummelt. Selvtilliten var det nok likevel ikke så mye å si på, for jeg sa faktisk ja til å holde foredrag om Kvinner og interiørarkitektur for den norske arkitektforeningen ikke så lenge etter – uten noen som helst faglige forutsetninger. Det var noe med at vi for all del skulle synliggjøre kvinner og ikke være feige. Friskt og freidig, ”de glade amatører” som lege og professor Kirsti Malterud en gang uttrykte det.

Mitt foredrag om kvinner og politikk ble bearbeidet og publisert i boka Kvinnekunnskap (Tone Schou Wetlesen og Tordis Støren, 1976), - en av flere bøker som ble foranlediget av nettopp Kvinneåret. Dessuten - og for meg var det minst like viktig - møtte jeg Bjørg Leite, sekretær for arbeidsutvalget i Hovedkomiteen for kvinneåret. Hun fortalte meg om de lokale kvinneårsutvalgene som var opprettet rundt i landet, og ønsket mer kunnskap om dem. Jeg ble umiddelbart fenget, og det førte til mangeårig forskningsengasjement om lokalt ikestillingsarbeid.

Men nok om meg.

Kvinneårets betydning

Hvilken betydning hadde Kvinneåret?

Bidro Kvinneåret til å demobilisere og avradikalisere kvinnebevegelsen i Norge, eller var det snarere tvert om?

Det er vanskelig å si, fordi Kvinneåret er en underutforsket begivenhet og trolig undervurdert som politisk begivenhet, både i Norge og internasjonalt. Vi vet for lite om kvinnebevegelsens, Kvinnekommisjonens og FNs betydning for å sette kvinners situasjon på den internasjonale politiske dagsorden gjennom Kvinneåret. Men Kvinneåret bidro utvilsomt til å endre den internasjonale kvinnepolitiske dagsorden, ikke minst gjennom den enorme mobiliseringen til Tribunalet i Mexico. Vedtaket om et Internasjonalt Kvinnetiår 1975-1985 og Kvinnekonvensjonen (CEDAW fra 1979) var viktige resultater med langvarige virkninger, sammen med blant annet institueringen av FNs globale kvinnekonferanser i 1975, 1980, 1985 og i 1995.

Kvinneåret ble også et sentralt instrument i institusjonaliseringen av norsk likestillingspolitikk. Handlingsplanen (pkt. 26) påla nemlig statene å opprette hensiktsmessig og tverrfaglige apparat,  utvikle relevante metoder for å fremme likestilling, utvikle rettslige garantier, gjennomgå lovgivning osv. Men Kvinneåret ble også viktig for alminnelige kvinner (og menn), ikke minst for de som deltok på Kvinnetribunalet i Mexico. På Tribunalet hadde de samarbeidet og gjort det de kunne for å påvirke arbeidet med FNs Handlingsplan i mer radikal retning. Ambisjonene om å bli hørt av FN-delegatene ble ikke innfridd (Frigland et al. 200), men de fire norske deltakerne  møtte, så og hørte imidlertid hverandre og tusenvis av andre aktivister – og reiste hjem igjen med nye nettverk, visjoner og krav.

Skepsis og kritikk

Det hadde ikke manglet på skepsis mot Kvinneåret. I og utenfor Norge, i og utenfor den radikale kvinnebevegelsen ble det reist kritikk. Dels fordi befolkningen og/eller media ikke var modne for å diskutere kvinners situasjon som et seriøst politisk problem, dels fordi myndighetenes holdning ble ansett som lunken. Her er noen eksempler:

Den norske Hovedkomiteen rapporterte i sin sluttrapport om medias forhold til Kvinneåret på denne måten (Hovedkomiteen for kvinneåret 1976): ”Det var ofte latterliggjøring av Kvinneåret i media.” Det ble omtalt som for eksempel et Lemen-år, et Tispe-år og et Muse-år.

Hovedkomiteen forteller også at den ble advart mot å gå for raskt fram fordi det ville skape motreaksjoner. Ved lokalvalget i 1975 strøk velgerne flere kvinner fra valglistene enn det som til da hadde vært vanlig, og hindret dem dermed i å få plass i kommunestyrene. Det er ikke utenkelig at denne strykingen også var en reaksjon mot politiseringen av kvinne- og likestillingsspørsmål.

Marit Landsem Berntsen kritiserte FN og regjeringen for økonomisk unnfallenhet: FN bevilget 400.000 dollar til kvinneåret, mens de bevilget 2 mill. dollar til Menneskerettighetsåret og 4,5 millioner til Befolkningsåret. Norge bevilget 45 000 kr til kvinneåret mens Det europeiske arkitekturvernåret fikk 1,9 mill.(Berntsen 1975). Berntsen kritiserte også opplegget til Hovedkomiteen for Kvinneåret for å være tradisjonelt: Forslag på tittelen leder eller forkvinne var nedstemt med stort flertall til fordel for formann, og arbeidsutvalget AU besto av gamle travere til fortrengsel for yngre folk. Berntsen mente også at der var "fare for at kvinneåret blir mye snakk og lite handling, og en oppvisning i kommunal etikette. (…) For en rekke kvinner vil derfor kvinneåret, med toppkonferanser, utredninger og resolusjoner være et ledd i noe de kjenner så altfor godt: fine talemåter og dårlig praksis. For dem er kvinnesak verken talemåter eller kommunal etikette, men harde realiteter i den nære hverdagen" (Berntsen 1975). I likhet med delegatene i FN fryktet hun for konsekvensene av at kvinnespørsmålet ble utskilt fra annen politikk fordi da kunne bli isolert og ufarlige. Hvis bestemte saker isoleres til kvinnesaker kan det ”få stagnerende innvirkning på kvinnens situasjon og kvinnenes kamp. Fordi kvinnesaken er en del av den generelle politikken. " (Berntsen 1975).

Regjeringen ble også kraftig kritisert av Elin Bruusgaard for manglende oppfølging av FNs henstilling i forbindelse med forberedelsene til Kvinneårskonferansen (Bruusgaard Ansikt til ansikt (1982).  Hun forteller at ingen ringere enn Helvi Sipilä, under en lunsj i forbindelse med en FN-sesjon, spør om hvorfor Norge ikke har svart på henvendelsen fra FN om de var interessert i et Kvinneår (Bruusgaard 1982:19) ”Det ville være leit om Norge ikke viste interesse for kvinnene sine i det hele tatt. Vi skal lage en rapport om hvilke spørsmål som ønskes diskutert på Kvinnekonferansen. Dessuten spør vi hvordan kvinnens stilling er i landet gjennom en lang spørsmålsrekke. Av FNs127 nasjoner er det hittil bare 21 som har svart. Tidsfristen går ut om vel en uke.” Det viste seg at den norske delegasjonen ikke hadde noe kopi av brevet, det var bare blitt videresendt til Utenriksdepartementet uten kommentarer. ”UD sendte det til Likestillingsrådet, som igjen sendte ballen til Forbrukerombudsmannen. Der blir brevet nå funnet i en skuff.” (s. 19) (Norske Kvinners Nasjonalråd satte fart i saken, i følge Bruusgard. Spørsmålene ble hurtigbehandlet i Norge og sendt med kurer tilbake til New York – men kom for seint.) Bruusgaard avslutter med denne kommentaren: ”Interessen for kvinnespørsmål er ikke så stor som man blir ledet til å tro. Det blir Mexico-konferansen som blir det store gjennombruddet, og som gir retningslinjer for arbeidet framover.” (Bruusgaard 1982 s.20).

Karin Stoltenberg, deltaker i den norske delegasjonen på Mexico-konferansen, var temmelig kritisk til den vedtatte Handlingsplanen. I likhet med kritikken fra en rekke land mente hun at Handlingsplanens hoveddokument var ”lite egnet for andre enn vestlige middelklassekvinner.” Det tok ikke nok hensyn til kvinner i uland, og for lite hensyn til underprivilegerte kvinner i i-land. Det var et stort problem at planen nesten ikke diskuterte jordbrukets betydning (St.meld. nr. 53 (1975-76).

Positive virkninger

Til tross for skepsis og kritikk før, under etter Kvinneåret er jeg ikke i tvil om at Kvinneåret ble mer enn fine talemåter. Det ble viktig for tenkemåter og praksiser blant mange av dem som deltok i små eller store begivenheter, i eller utenfor Norge. På kort sikt mener jeg at Kvinneåret for Norges del

• brakte kvinnesaken utover hele Norge - gjennom Hovedkomiteens bevisste satsning på lokal opplysningsvirksomhet og kommunale Kvinneårskomiteer. Etableringen av kommunale kvinneårsutvalg ble antakelig bare gjort i Norge. Hovedkomiteen skriver i alle fall at den ikke har hørt om lignende tiltak fra andre land. Selv om ca. 30 prosent eller 145 kommuner ikke svarer på oppfordringen fra Hovedkomiteen, så bidro de resterende 300 kommuner til å forankre kvinnebevegelse og likestillingsspørsmål i den lokalpolitiske bevisstheten også utenfor storbyer og tettbygde.
   
• bidro til holdningsendring: "Vi visste at det fantes tonnevis av fordommer som vi ikke ville greie å fjerne på ett år. Men vi kunne lukke opp noen vinduer for å lufte ut de lumre fordommene." Finansiering av Norges husmorforbunds kurs for fremmedarbeiderhustruer, og diverse studieopplegg er eksempler på tilrak som bidro til holdningsendring (Eva Kolstad: Erfaringer med Kvinneåret i Norge" på Oppfølgingsseminaret i Tønsberg 1976).
  Flere steder ble Kvinneårsutvalget oppnevnt etter press fra lokale kvinneorganisasjoner. Noen steder ble utvalget oppnevnt som en vits, under latter, mange medlemmer var personlig blitt utsatt for ubehageligheter. "Menn nektet sine koner å gå på sånt tull" skrev en sekretær i et kvinneårsutvalg med "bitter hilsen". "PÅ tross av god informasjon og upolitisk virksomhet møtte vi hos mange en kald mur som om vi vas en revolusjonær gruppe,” skrev en annen. (Eva Kolstad: "Kvinneåret i Norge" s. 12).
   
• ga inspirasjon til etablerte og nye kvinneaktivister. 1975 var 70-talls feminismens toppår i Norge, fulgt av synkende mobilisering og fragmentering. Stagnasjonen ville trolig gått raskere uten Kvinneåret fordi
   
• stimulerte kvinneforskningen. Hovedkomiteen for Kvinneåret bidro til etterspørsel etter kvinneforskning ved å initiere eller oppfordre til lokal seminarvirksomhet, bokutgivelser, trykksaker osv. Bøkene Ut av det lukkede rom og Kvinnekunnskap er direkte resultater av Kvinneåret. Forelesningsrekka "Kvinner i litteraturen før og nå" ved universitetet i Tromsø likeså. Et Nederlandsk-Skandinavisk symposium om kvinners plass i samfunnet Feminologi, finansiert av Nordisk kulturfond, ble arrangert for å stimulere det nye forskningsområdet, få oppmerksomhet om denne kritiske tilnærmingen og tjene kvinnesaken generelt (1975), (Göransson and Lindberg 1976). Dessuten la FNs Handlingsplan vekt på forskning, datainnsamling og utredninger. Den ga høy prioritet til nasjonale, regionale og internasjonale forskningsaktiviteter om alle sider ved kvinners situasjon og framhevet betydningen av tilstrekkelige data og informasjon for utforming av planer, vurdering av fremskritt og gjennomføring av holdningsendringer og grunnleggende sosiale og økonomiske endringer. Det bidro til opprettelsen av Sekretariatet for kvinneforskning i Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
   
• skapte møteplasser på kryss og tvers av landet, og ble en arena for mobilisering rundt en mer pragmatisk feminisme enn den sterkt ideologiske feminismen først på 1970-tallet. Kvinneåret skapte nettverk mellom mellom erklærte og vordende kvinneaktivister, kvinner innenfor og utenfor offentlige institusjoner, mellom kvinner på grasrota og kvinner i posisjoner. Kort sagt: Statsfeminismen (1995;Hernes 1987;Skjeie 1999) fikk et gjennombrudd med Kvinneåret. Hovedkomiteen hadde skapt et mulighetsrom og dette ble flittig benyttet. 
   
• bidro til større fokus på internasjonale kvinnespørsmål i Norge, ikke minst fordi FN på slutten av Kvinneåret vedtok å gjøre 1975-1985 til et Kvinne-tiår. Dermed finn den kvinnepolitiske innsatsen større tyngde og lengre tidshorisont. Kvinneåret stimulerte eksisterende internasjonale nettverk av NGO’er, og inspirerte til dannelsen av nye. For eksempel Brysseltribunalet om forbrytelser mot kvinner i 1976.
  Ideen til dette tribunalet ble unnfanget under en internasjonal uke på kvinneleiren på Femø i Danmark sommeren 1974, som en feministisk motaksjon mot FN og statsmyndighetene. Simone de Beauvoir var invitert til tribunalet. Beauvoir kunne ikke selv delta, men sendte en hilsen:
  "I motsetning til Mexico-konferansen, hvor kvinner - utsendt fra sine partier og sine nasjoner - base forsøkte å integrere kvinnene i de bestående mannssamfunn, er dere samlet her for å ta avstand fra undertrykkelsen som kvinnene er gjenstand for i disse samfunn.( ...) Sterke ved deres solidaritet vil dere utvikle forsvarsmetoder. Den første er nettopp den dere skal bruke i disse fem dagene:
  Snakk til hverandre, snakk til verden, bring inn i fokus de skammelige sannheter som halvparten av menneskeheten forsøker å kamuflere.( ...) Jeg hilser begynnelsen til en radikal avkolonialisering av kvinnene." (Brantenberg et al. 1976) s.26)
  Etter Brusseltribunalet i 1976 har det blant annet vært samlet inn underskrifter til kampanje mot fjerning av klitoris. Det ble oppnevnt norske kontakter til internasjonale feminist- og informasjonsnett, og en gruppe som arbeider med å få opprettet krisesenter, i første omgang en telefon med vakt hele døgnet.
   
• institusjonalisering av likestillingspolitikk. Det ble for eksempel opprettet stillinger på likestillingsfeltet i Arbeidsdirektoratet, og et ettårig engasjement for en kvinnelig forsker som skulle studere "et kvinnerelevant tema" ved Universitetet i Tromsø. Det ble fremmet krav om å institusjonalisere Kjønnsrolleseminaret i Tromsø; kvinneårsutvalgene ble gjort om til permanente likestillingsutvalg i svært mange kommuner, det ble etablert et likestillingsutvalg ved Universitetet i Tromsø

Også på lengre sikt tror jeg Kvinneåret satte varige spor - til tross for små tildelte ressurser - i enkeltmennesker og i institusjoner, i holdninger og i praksiser. Kvinnepolitiske nettverk og allianser ble mobilisert og konsolidert, kvinnespørsmål ble synliggjort og legitimert gjennom offentlig finansiering og institusjonell forankring. Kvinneåret bidro til et gjennombrudd for nye forståelser og praksiser i forhold til kjønn.