Birgit Bjerck: Kampen for selvbestemt abort på 1970-tallet

Jeg er glad for at jeg er blitt utfordret til å si noe om kvinnebevegelsen kamp for selvbestemt abort på 70-tallet.

Men la meg ta et par forbehold med hensyn til hva jeg kan bidra med: Min referanse er i hovedsak Oslo, hvor jeg var aktivist i Nyfeministene på 70-tallet. Dette vil prege det jeg sier – det er mitt perspektiv. Andre perspektiv foreligger – for eksempel Ellen Aanesens bok Ikke send meg til en ”kone”, doktor, som kom i 1983. Dere får altså ikke en ”objektiv” historikers fremstilling, men en deltakers. Jeg må også ha sagt at jeg ikke har spesielt god hukommelse når det gjelder detaljer. Det har jeg prøvd å kompensere for med å lese interne skriv + annen litteratur.

Det var sosialister og arbeiderkvinnebevegelsen som hadde reist abortkampen tidlig på 1900-tallet. Vi kjenner alle Katti Anker Møllers innsats. Da Arbeiderpartiet programfestet selvbestemt abort i 1969, startet den politiske kampen igjen. Leger og helsearbeidere ble viktige aktører da Oslo Arbeidersamfunns kontor for prevensjon og Sosialistiske Legers Forenings Klinikk for seksuell opplysning ble åpnet i hhv 1970 og 1971. Disse viktige årstallene er nevnt i Kildens ”Tidslinje for abortkampen i Norge”, som i hovedsak følger saksfremstillingen i Ellen Aanesens bok. Ifølge Tidslinjen og Aanesen kommer den nye kvinnebevegelsen for alvor på banen først i 1974 med opprettelsen av ”Kvinneaksjonen for selvbestemt abort”, et samarbeidsorgan for ulike kvinneorganisasjoner.

 Jeg benytter da anledningen til å utdype bildet av abortkampens betydning helt i begynnelsen av den nye kvinnebevegelsen, med fokus på årene 1971-1974. Men jeg vil også si noe om den vanskelige tiden etterpå, da konfliktene kom.

Nyfeministene ble dannet i Oslo høsten 1970, delvis med utspring i Ammehjelpen. Den første abortdemonstrasjonen kom i mars 1971, rettet mot ydmykende skjemaer og praksis ved Aker sykehus. Elisabeth Helsing og Gro Nylander, sentrale kvinner både i Ammehjelpen og i Nyfeministenes startfase, var blant initiativtagerne til aksjonen. I løpet av 1971 ble abortkampen mer og mer en hovedsak for Nyfeministene. Vi dannet en abortgruppe, og fokuserte den første tiden på å legge press på politikerne, især i Arbeiderpartiet, som vi mente ikke fulgte opp sitt vedtak fra 1969. Det var satt ned et offentlig utvalg i desember 1969 – det såkalte Mork-utvalget, med helsedirektør Torbjørn Mork som formann – som vi mente trakk saken i langdrag. Vi skrev brev, kontaktet politikere, skrev brev igjen. Vi prøvde å få kontakt med Mork selv, uten å lykkes. Vi ble mer og mer skeptisk – med god grunn, viste det seg senere.

I denne fasen i Nyfeministenes arbeid var jurister (som Ingse Stabel) og leger (som Ragnhild Engeseth, Gro Nylander og Magnhild Gaasemyr) viktige i kunnskapsoppbyggingen og strategiarbeidet. Nina Karin Monsen, med sin bakgrunn i filosofi og logikk, skjerpet argumentasjonslinjene (selv om hun ikke var med i selve Abortgruppa). Men vi var også alminnelige aktivister som skrev i avisene og debatterte.  Tove Nilsen (som senere ble forfatter) var en av oss. Jeg bruker hennes referat i internavisa Feministen til å utdype min egen hukommelse. (I utvidet og bearbeidet form er det også trykt i Pax-boka Selvbestemt abort – en kvinnerett, som kom i 1973.) Hun peker på hvordan vi etter regjeringsskiftet høsten 1972 (da Korvald-regjeringen kom, med Bergfrid Fjose som sosialminister) ble tvunget til å endre strategi. Det fokuserte arbeidet mot politikere og regjering ble nå nedprioritert; vi så det som fåfengt der og da. Tiden var inne for intensivering av det opinionsrettede arbeidet.

I 1972 ble Kvinnefronten dannet – et alternativ til Nyfeministene når det gjaldt kvinnepolitisk organisering. De fleste nyfeministene hadde et ganske avslappet forhold til Kvinnefronten – som vi hadde det til Kvinnesaksforeningen og Kvinneforbundet. Vi så det som naturlig at det var et mangfold av organisasjoner og arbeidsformer. Vi skjønte at ikke alle ville arbeide på vår måte. I november 1972 fikk Nyfeministene i Oslo en henvendelse fra Studentersamfunnet angående et møte om abort, og vi tok da kontakt med Kvinnefronten for et samarbeid. Møtet, arrangert under tittelen ”Fri abort – nå!” ble eksemplarisk for samarbeidstonen i denne tiden. Innledere var Tove Pihl fra Arbeiderpartiet, Astor Reigstad fra Sosialistiske Legers forening, Kitty Strand fra Kvinnefronten og Nina Karin Monsen fra Nyfeministene. Det ble vedtatt en nokså omfattende resolusjon som formulerte en felles kvinnepolitisk begrunnelse for kravet om selvbestemt abort, bl.a. med formuleringen: ”Retten til abort er en nødvendig forutsetning for kvinnenes frigjøring”. Det ble krevd at Arbeiderpartiets abortutvalg straks måtte komme med sin innstilling. Resolusjonsforslaget var undertegnet av Tove Nilsen, Ingse Stabel, Gro Nylander, Bjørg Wendelborg, Magnhild Gaasemyr, Birgit Bjerck, Live Brekke og Kitty Stand. Et konkret resultat av møtet var heftet ”Fri abort – en kvinnerettighet”.

Et annet resultat var at det nå ble dannet en Abortgruppe i Oslo der nyfeminister og medlemmer av Kvinnefronten samarbeidet. Det ble et strålende samarbeid, som jeg husker med stor glede. Det var en uformell arbeidsgruppe, men med tillit i begge organisasjonene. Vi satset på opinionsdannende arbeid, skrev avisartikler, laget møter og demonstrasjoner. Bl.a. arrangerte vi i mai 1973 en aksjonsdag for selvbestemt abort i Oslo med 15 stands ulike steder i byen, og et stort møte om kvelden, der bl.a. Berthold Grünfeld innledet, Magnhild Gaasemyr orienterte om de forskjellige abortmetodene og Astrid Brekken snakket med kvinner om deres erfaring som abortsøkere. I november 1973 var det internasjonal abortdag, og vi tok initiativet til en demonstrasjon som de ulike kvineorganisasjonene sluttet seg til. I mai 1974 arrangerte vi et nytt stort møte i Arbeidersamfunnet.

Jeg vil sterkt fremheve samarbeidet i Oslo mellom Nyfeministene og Kvinnefronten i denne perioden, høsten 1972-tidlig vår 1974. Forholdet mellom oss var eksemplarisk. Det hadde bygget seg opp store spenninger mellom organisasjonene i 1974, men de slo i liten grad inn i gruppa. Til det smalt – og det skyldtes forhold utenfor gruppa.

Nyfeministenes og Kvinnefrontens Abortgruppe ble oppløst våren 1974. Jeg må innrømme at jeg ikke i detaljer husker hvordan det skjedde. Det er som om jeg har fortrengt det. Men jeg husker et dramatisk møte i Studentersamfunnet. Det var skjedd et linjeskifte i Kvinnefronten som kom helt bardus på oss i Nyfeministene. Rød Front fremmet en resolusjon som støttet Abortgruppa og samtidig angrep feminismen. Vi var veldig opprørte. Vi følte oss naive og lurt.

Konfrontasjonene mellom Nyfeministene og Kvinnefronten om feminismen som nå slo fullt ut, fikk konsekvenser for abortarbeidet og samarbeidsforholdene videre. Tillitsforholdet var brutt.

Kvinnefronten (jeg mener det var Kvinnefronten) tok så initiativ til en ny og mer formalisert samarbeidsform i abortkampen. ”Kvinneaksjonen for selvbestemt abort” ble dannet i juni l974. Her skulle organisasjonene samarbeide – Kvinnefronten, Nyfeministene, Kvinneforbundet og Norsk Kvinnesaksforening. På mange måter var det en naturlig fortsettelse på aksjonsdagene som hadde vært, som organisasjonene hadde sluttet seg til, og det ga en mulighet for mobilisering ulike steder i landet.

Samtidig ble ”Opplysningsutvalget for selvbestemt abort” laget – med representanter for AP og SV og fagbevegelsen. Gro Harlem Brundtland var leder. Nyfeministen Live Brekke var sekretær for Opplysningsutvalget i en periode.

Vi var over i en fase der det ble satset på mer tradisjonell politisk organisering. Ikke unaturlig med tanke på at abortloven skulle opp i Stortinget 31.oktober. Og det ble mobilisering Norge rundt. Samtidig brukte mange av oss nå krefter internt i partiene – de av oss som var SV-medlemmer jobbet intenst for å binde opp partiet.

Nyfeministene oppfattet den nye situasjonen som vanskelig. Vi hadde følt oss som fisken i vannet i den tidligere fasen – kreativitet og aktivitet hadde fått fritt spillerom. Nå skulle vi delta i en ny aksjonsform som vår form for organisering ikke var tilpasset. Vi hadde ikke en valgt ledelse som kunne representere oss med mandat til beslutninger der og da på vegne av organisasjonen. Vi var for tungrodde. Samtidig meldte våre representanter i Kvinneaksjonen (Live Brekke og Sissel Moum) om motstand mot vår feministiske tilnærming og vår kvinnepolitiske begrunnelse for selvbestemt abort. Resultatet ble at Nyfeministenes representanter trakk seg fra Kvinneaksjonen høsten 1974.

Kvinneaksjonen gjorde uten tvil et stort arbeid for mobilisering landet rundt for selvbestemt abort, og i lokale aksjoner var nyfeministene med. Andre enn meg må utfylle bildet av hva som faktisk ble gjort.

I Oslo var det altså organisatorisk splittelse, men jeg kan ikke huske det ble særlig vektlagt av andre enn oss som var aktivister på den tiden. Nyfeministene gjenopprettet sin egen Abortgruppe, der jeg ble aktivt med igjen. Vi laget bl.a. demonstrasjonen ”Slå ring rundt Stortinget” 31.oktober da abortavstemningen ble holdt. (De færreste oppfattet at vi sto bak – vi mobiliserte stort sett via telefon og ba folk spre ryktet; vi ville ikke bli stoppet av politiet på forhånd ved å spre skriftlig materiale.)

Etter det sørgelige resultatet – Hauglins nei som veltet loven om selvbestemt abort – var det stor bitterhet og sinne i kvinnebevegelsen. Det fortsatte likevel et seigt arbeid – avløst av noen løsslupne aksjoner (som Nyfeministenes sit-down aksjon i Stortinget) – med resolusjoner, demonstrasjoner, brev og avisinnlegg. Men også Kvinneaksjonen brøt sammen i 1975; organisasjonene trakk seg tilbake til seg selv.

Det finnes flere versjoner av hvem som var skyld i at samarbeidet raknet. Medlemmer av Kvinnefronten ga uttrykk for at ”den borgerlige kvinnebevegelsen” hadde sviktet og godtatt kompromissloven. Dette var en fremstilling av virkeligheten ingen andre aksepterte. Det kom imidlertid nokså raskt i gang et nytt samarbeid på tvers i Oslo mellom Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse, Anarkistisk Kvinnegruppe, Oslo Kvinnesaksforening, Norsk Kvinnesaksforening og nystartede Brød & Roser. Våren 1976 ble det arrangert en Aksjonsuke og en aborthøring.

Ut over landet tror jeg splittelsene i abortarbeidet var noe mindre (mens det var full krig andre steder – bl.a. i Porsgrunn).

Et nytt Storting vedtok endelig lov om selvbestemt abort 30.mai 1978.

Mellomtittel?

Kampen for selvbestemt abort handlet om en lov som skulle vinnes. I det perspektivet var det en parlamentarisk rettet kamp, et arbeid for å påvirke partier på Stortinget. Kvinnebevegelsen på 70-tallet var i stor grad anti-parlamentarisk i sin tilnærming, men i denne saken påvirket vi både innenfra i mange partier, og utenfra gjennom lobbyvirksomhet, aksjoner og bred mobilisering. Det største delen av kvinnebevegelsen var uten tidligere politisk erfaring, men vi lærte å drive politikk – hvordan argumentere, diskutere, øve press, forvente resultater. Selvsagt var mange av oss i kontakt med politiske partier, men mye var spontan læring og utprøving. Vi lærte å diskutere ut fra egne premisser – og videreføre denne dimensjonen i andre sammenhenger.

Når kampen for selvbestemt abort kunne engasjerte så dypt, tror jeg det henger sammen med at abortspørsmålet berørte så mange nivåer som var under diskusjon i kvinnebevegelsen: seksualitet og kvinnekropp; reproduksjon; etikk; makt og avmakt; menns rettigheter versus kvinners; kvinners skjebne; kvinners historie; klassespørsmål; internasjonal solidaritet; patriarkatet.

Nyfeministene, som jeg tilhørte, var organisert i bevisstgjøringsgrupper, og vårt motto var ”det personlige er det politiske”. Både organisasjonsform og slagord fikk hard kritikk fra andre deler av kvinnebevegelsen. Men akkurat i abortkampen mener jeg Nyfeministene kunne bidra på en spesiell måte nettopp på grunn av dette. Vi snakket om erfaringer, om å være ydmyket, om valg vi hadde tatt og ikke tatt, om følelse av avmakt og om makt vi hadde vært utsatt for. Gjennom gruppene kom det frem et vell av erfaringer som berørte abortspørsmålet. Her var kvinner som hadde tatt abort og som var nektet abort. Her var kvinner som var redd uønskede graviditeter, og kvinner som så at det var tilfeldig at de ikke var blitt uønsket gravide. I gruppene ble dette snakket om (for første gang for mange), og man diskuterte nettopp seksualitet, etikk, makt og avmakt, osv. Abortspørsmålet rykket oss veldig nært og fikk en emosjonell ladning. Samtidig var gruppen et forum for å diskutere tvil og tro, vakling og besluttsomhet. Jeg mener de aller fleste som deltok i disse samtalene, uavhengig av personlig erfaring når det gjaldt abort, bar med seg videre følelsen av at ”dette gjelder meg”.

Erfaringsdybden som kvinnebevegelsen fikk frem i abortkampen skapte et stort emosjonelt ”trøkk”, og det bidro til forståelsen av at dette var et ”grunnleggende spørsmål”, og kunne imøtegå kristenfolkets ”høye tale” på nye måter. Kristenfolket var ikke de eneste som hadde ”sterke følelser” i abortspørsmålet. Det høynet temperaturen (noe ikke alle var glad for).

Kampen for selvbestemt abort ble ført gjennom mange argumentasjonslinjer. Klassespørsmålet var historisk viktig, og hadde en fremtredende plass i så å si all argumentasjon. Vi leste historie og litteratur – Katti Anker Møller og Torborg Nedreaas var heltinner for oss. Økonomisk, sosial og geografisk ulikhet – og dermed urettferdighet - i nemndsystemet ble vektlagt. Her ga Berthold Grünfeld og andre leger og forskere oss et vell av materiale. Samtidig kom perspektivet om umyndiggjørelsen opp for fullt, og ble særlig fremhevet av feministene. Jeg tillater meg å sitere meg selv i boka Selvbestemt abort – en kvinnerett: ”Mangelen på selvbestemt abort betyr umyndiggjørelse av den gravide kvinne. Hun blir ikke ansett som ansvarlig nok til å avgjøre om hun skal ha abort – samtidig som hun ved avslag tvinges til å ta ansvar for et barn hun selv ikke føler hun makter å ta ansvaret for.” ”Vi må fastholde at bare den enkelte kvinne kan vurdere sin situasjon fullt ut. I dag bestemmer ukjente leger (som oftest menn) over de mest fundamentale aspekt ved vår kropp og vårt liv.”  Vi påpekte også nødvendigheten av å bryte den skjebnetunge forbindelsen mellom seksualitet og forplantning for kvinner. Det handlet om kontroll over reproduksjonen – et perspektiv feministen fremhevet sterkt. Vi kjempet for økt tilgang til bedre prevensjon, men sa: ”tvangsfødsler skal ikke fungere som straff for seksuell utfoldelse eller manglende bruk av prevensjon.”

Jeg mener abortkampen på 70-tallet bare kan sammenliknes med stemmerettskampen i betydning for kvinners stilling. Det var på mange måter en eksemplarisk sak – både når det gjaldt dybde i argumentasjonen og bredde i mobiliseringen. Det har ikke vært en så stor sak siden, og den har vært umulig å kopiere. Det var ikke mulig å få til samme engasjement i en så bred opinion for i kampen for barnehager og likelønn – forhold som er utrolig viktige. Opinionsarbeidet i kampen mot kvinnemishandling, incest og pornografi kom for alvor på 80-tallet, og har hatt noe av den samme emosjonelle ladning. Men det var abortkampens fokus – en sak som kunne vinnes! – som gjorde den så spesiell. Derfor har det også vært en fare for at abortkampen fikk et nesten ”nostalgisk” skjær i etterkant, tross bitre konflikter underveis.

Kvinnebevegelsen fikk en utflating etter at abortspørsmålet var avgjort, og det har tatt tid før en ny og vital bevegelse har kommet i gang igjen. Jeg er ikke blant dem som er flinke til å se ”hva vi kan lære av historien”, men jeg vil likevel oppsummere slik: Abortkampen forente det prinsipielle og det emosjonelle, den lærte oss praktisk politikk og kunne gi resultater.