Sammendrag
Denne artikkelen utforsker hvordan den nordamerikanske bevegelsen dødspositivitet bruker forestillinger om dødens «naturlighet» for å belyse og imøtegå ulikhet. I møte med døden sies det at vi alle er like, men den rammer ulikt, avhengig av hvem vi er i verden. En av bevegelsens aktører, The Order of the Good Death, kritiserer manglende håndtering av døden som et materielt og kulturelt fenomen. Den løfter døden og naturen i samspill på en måte som møter det økofeministen Val Plumwood (1991) kalte diskontinuitetsproblemet – den antroposentriske forståelsen av mennesket som definert i motsetning til naturen. Organisasjonen anser døden som en essensiell alliert, ikke en fiende, i det å være menneske i samspill med naturen. I deres forståelse av dødspositivitet er døden og naturen sammenflettede konsepter, i kontrast til dødspraksiser som skiller mennesket fra naturen med balsamering, ugjennomtrengelige betonggraver og (natur)ressursbruk i en tidsalder som stadig medfører knapphet av disse. Bevegelsen representerer en måte å utøve Donna Haraways idé om å være kompost på, en materiell og figurativ forståelse av menneskets plass i verden med andre. I Staying with the Trouble (2016) inviterer Haraway til feministiske diskusjoner av menneskets materielle aspekt, uten at disse kan brukes til å rettferdiggjøre eller støtte ulikheten som kommer fra navlebeskuende antroposentrisme – en idé dødspositivitet drar ned på (og i) jorden.
Nøkkelord: Døden, dødspositivitet, natur, kjønn, klimaendringer, feminisme, skeive dødsstudier, Val Plumwood, Donna Haraway
Les hele artikkelen på Idunn.no: https://www.idunn.no/doi/10.18261/tfk.46.2.3
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: https://doi.org/10.18261/tfk.46.2.3
