Linn Stalsberg har kommentert mitt innlegg om grønn feminisme og det gir meg en anledning til å presisere hovedpoenget i innlegget.
Les Stalsbergs innlegg: - Å verdsette ulønnet arbeid er også et likestillingsprosjekt
Jeg tok utgangspunkt i at det er et konfliktpotensial mellom likestilling og grønn politikk fordi likestillingsreformer ofte har blitt innført ved hjelp av argumenter om vekst i økonomien. Jeg brukte Linn Stalsbergs bok Er jeg fri nå som eksempel på en feminisme som ikke aksepterer den kapitalistiske logikken om å fremme økonomisk vekst. Hun har selvsagt rett i at det ikke hjelper å være likestilte om vi ikke har en jordklode å være likestilte på.
Det kapitalistiske kravet om vekst fremmer global oppvarming og hindrer politikk for langsiktig ressursforvaltning. Stalsbergs kommentarinnlegg er skrevet slik at det ser ut som om vi er uenige om det meste. Det er vi ikke, men jeg vil trekke fram ett punkt hvor vi i alle fall er uenig om sakens viktighet. Det gjelder spørsmålet om å fortsette likestillingspolitikken i ledelse av næringsliv, institusjoner og organisasjoner.
Feminismen har gitt kvinner makt
Feminismen har ført til at kvinner har blitt ledere i både det private næringslivet og i det offentlige. Kvinner i sentrale posisjoner har altså bidratt direkte til den globale og nyliberale verdensorden.
At noen få kvinner er vinnere og de fleste mer sårbare enn før, er et feministisk dilemma for venstresiden i vestlige land.
Samtidig er kvinner på mange måter mest utsatt, både som arbeidstakere i lavtlønte jobber verden over, som omsorgsgivere og som ofre for krig og vold. At noen få kvinner er vinnere og de fleste mer sårbare enn før, er et feministisk dilemma for venstresiden i vestlige land.
Mange trekker konklusjonen at kvinnene på toppen av samfunnet fint kan klare seg selv. De klarer seg åpenbart godt, men mitt poeng er et annet: Kvinner i samfunnets toppsjikt utsettes for særskilte kjønnede utfordringer når det gjelder autoritet og makt. Forskning på slike utfordringer synliggjør hva kjønn har å gjøre med autoritet, og er også gyldig i andre sammenhenger.
Vi trenger kvinnelige ledere vi ikke liker
Også organisasjonene på venstresiden og de «grønne» organisasjonene har et toppsjikt. Der foregår det forhandlinger om kjønn og makt. Kvinner trengs, ikke minst i grønn politikk. Men vi kan ikke ha en feministisk maktkritikk og en politikk for å fremme lederskap som bare skal gjelde kvinner vi er enige med.
Det gjelder som alltid å ha flere tanker i hodet samtidig.
En politikk for å fremme kvinners formelle og uformelle autoritet må omfatte jenter og kvinner i alle deler av befolkningen. Denne politikken må bygge på kunnskap om kjønnede maktdynamikker. De av oss som vil ha fundamentale samfunnsendringer må finne de riktige arenaene for det. Det gjelder som alltid å ha flere tanker i hodet samtidig.
Feminister ikke ansvarlige for nyliberalismen
I sitt tilsvar vever Stalsberg feminisme sammen med nyliberal utvikling, og antyder at kapitalismekritiske feminister bidro til å fremme «økende ulikheter, monopolisering av eierskap, arbeidsmigrasjon, arbeidsledighet, midlertidighet i arbeidslivet, velferdsstater under press». Var vi blinde for hva som skjedde? Svaret på egne vegne er nei.
Var vi blinde for hva som skjedde? Svaret på egne vegne er nei.
Jeg og andre var tidlig klar over at 1980-tallets blåfeminisme ikke kritiserte profittorientert vekstlogikk. Feminisme som ideologi er likevel helt uvesentlig for fremveksten av global og nyliberal markedsøkonomi. Stalsberg velger å hinte til feminismen som drivkraft for nyliberalisme, men analysen hennes av økonomi og politikk er altfor enkel.
Feminisme er ikke en viktig del av forklaringen på frislippet i internasjonal økonomi, styrkingen av multinasjonale selskaper, spekulantenes innflytelse over verdensøkonomien, privatiseringen av offentlig virksomhet, tapet av nasjonal kontroll over naturressurser etc. Stalsberg begår dessuten en strategisk blunder når hun gir feminismen så stort ansvar for kapitalismens globale politiske økonomi. Denne tildelingen av skyld føyer seg nemlig lett sammen med andre ideer i samtiden, som for eksempel at hastverket i klimaspørsmålet gjør at gruppeinteresser må vike.
Likestillingens vikeplikt
Konsekvensen er at kjønnslikestilling og andre likestillingsområder må underordnes det som anses som viktigere saker. Likestillingen har i dag vikeplikt i store deler av grønn aktivisme. Kjønnsfordeling av makt, både i egne og andre mektigere organisasjoner, framstår som irrelevant å diskutere i disse miljøene.
Vi lever i en tid der raske kriseløsninger etterspørres både i politikken og i økonomien, og vi får dem servert til overmål i populærkulturen. Det gir et særdeles fruktbart klima for maskulinisme i institusjoner og organisasjoner. Også økofeminister bør kreve at kvinner skal ha makt i organisasjoner, selv i organisasjoner de ikke liker. Det hindrer ikke feministisk kritikk av markedsliberalismen.
Les om Bolsøs forskning på Miljøpartiet de Grønne: ‒ Ikke gode nok på kjønn og likestilling
