Ingeborg W. Owesen: 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag

Ingeborg W. Owesens 12 kvinnelige filosofer: Fra antikken til i dag (2024) er fra undertegnedes ståsted et kjærkomment bidrag til et mannsdominert felt med en mannsdominert kanon. Owesen presenterer i kronologisk rekkefølge filosofene Hypatia, Hildegard av Bingen, Katarina av Siena, Christine de Pisan, Marie de Gournay, Mary Astell, Émilie du Châtelet, Mary Wollstonecraft, Lady Victoria Welby, Hannah Arendt, Simone de Beauvoir og Alison Jaggar. Boken kommer heller ikke alene, og tilhører en sjanger med flere andre bøker på norsk de senere årene som fremhever glemte kvinnelige filosofer.

 

Formålet med disse bøkene er å belyse at innflytelsesrike, viktige og originale filosofer i historien slettes ikke bare var menn, og å løfte frem bidragene deres etter at de har blitt tilsidesatt av dem som hadde makten til å utforme filosofikanonen. Således er Owesens nye bidrag viktig arbeid som utfordrer den mannsdominerende kanon og er lesbar for dem som kan mindre om filosofi fra før av. Owesen posisjonerer seg i den stadig tilbakevendende samfunnsdebatten om kvinners plass i filosofihistorien ved å skrive: «Kvinner trenger ikke å kvoteres inn i historien, de har alltid vært der, men når historien fortelles, blir de ofte glemt og oversett, og man kan nesten snakke om et kollektiv hukommelsestap» (20).

 

Undertegnede stiller seg helhjertet bak Owesens posisjon. Selv om patriarkatet historisk sett bidro til at kvinnene i stor grad ikke fikk komme til orde, har patriarkatets tilbakevirkende effekt stilnet de stemmene som til tross for sin samtidsundertrykkelse markerte seg i filosofien. De kvinnelige filosofene kan derfor sies å ha blitt utsatt for en todimensjonal patriarkalsk undertrykkelse, både fra sin egen tid og fra tiden som etterfulgte dem. Det har ført til nåtidens feilaktige inntrykk av filosofihistorien: at det var et prosjekt utelukkende mellom menn. En feministisk filosofihistorie må anerkjenne både undertrykkelsen, at filosofien var mannsdominert og preget av spørsmål menn tok på alvor, og samtidig at filosofien ikke utelukkende har vært produsert av menn og tatt for seg spørsmål primært menn tok på alvor. En kanon har en epistemisk selvforsterkende effekt: De som er utvalgte, blir referert til, og de som blir referert til, blir utvalgte. Derfor er denne boken viktig, både for å bygge opp denne sjangeren i Norge og for å endre den allmenne kjønnsskeive oppfatningen av filosofiens gang.

 

Les hele bokanmeldelsen på Idunn.no: https://www.idunn.no/doi/10.18261/tfk.48.4.8