Dette nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning handler om et brennhett tema med stor relevans for kjønnsforskningen. «Identitetspolitikk» er blant annet trukket frem som årsaksforklaring på fremveksten av høyrepopulisme i Europa og hvorfor Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget. Men hva menes egentlig med «identitetspolitikk»? Er det en kritikk av politisk mobilisering omkring identitetskategorier i seg selv, som de fleste former for skeive, antirasistiske eller feministiske bevegelser vil rammes av? Eller er det bestemte former for politisering av identitet som skal kritiseres?
I dette temanummeret vil vi diskutere ulike tilnærminger og fenomener som kan betegnes som «identitetspolitikk». I tre artikler undersøker forfatterne betegnelsen «identitetspolitikk» gjennom å åpne opp begrepet, og ikke først og fremst definere det. Artiklene undersøker identitetspolitiske uttrykk, og belyser forskjellige aspekter ved dem. Sentralt står to over gjennomsnittet populære mediale fenomener hvor kjønn, seksualitet og identitet har vært i sentrum, nemlig tv-serien SKAM og emneknaggen #metoo. I sin artikkel «Da #metoo kom til Norge. Et ufullendt normskifte mot seksuell trakassering» behandler Anja Sletteland potensialet for normendring mot seksuell trakassering i forbindelse med #metoo. Med et omfattende datamateriale fra alle medietekster som nevner denne emneknaggen fra 15. oktober 2017 til 15. februar 2018, ser Sletteland på både konsensuslinjer og konfliktlinjer i debattene. Hun finner at siden #metoo i Norge ble fortolket inn i en arbeidslivsdiskurs med etablerte normer og regler, førte dette til en konsensus omkring seksuell trakassering i arbeidslivet som et problem som må bekjempes. Konfliktene derimot handler om at det finnes uklare normer for hva som skal lede til merittering i arbeidslivet, anklagedes og anklagers rettssikkerhet og hvordan kjønnsmakt i samfunnet skal forstås. Dette er en av de første vitenskapelige undersøkelsene av #metoo i Norge.
Stine H. Bang Svendsen, Elisabeth Stubberud og Elise Djupedal utforsker i artikkelen «Skeive ungdommers identitetsarbeid: SKAM etter homotoleransen» hva som står på spill i det voksende vokabularet for ungdoms identitetsforståelse. Med bakgrunn i analyser av fokusgruppesamtaler med skeive ungdommer og scener fra den populære NRK-produserte serien SKAM spør de hvordan det er å være skeiv når «alle» synes det er greit å være homofil. De finner at visse kjønnsuttrykk knyttet til seksualitet, først og fremst mannlig femininitet, fortsatt er stigmatisert. For å slippe å bli synliggjort som «homo», et begrep som fortsatt flittig brukes som skjellsord og som iblant avstedkommer enda verre reaksjoner, blir betegnelsen «skeiv» derfor ansett som mindre belastende. Selv har ungdommene et mye større register for å koble sammen ulike identitetsbegreper, som forfatterne argumenterer for at ikke bare utfordrer, men forsøker å «eksplodere den heteroseksuelle matrisen» og skaper nye premisser for å gjøre kjønn og seksualitet.
Begge disse artiklene undersøker hva som ligger under konsensusen omkring feministiske og skeive spørsmål. Svendsen, Stubberud og Djupedals artikkel undersøker hva som ligger under en tilsynelatende konsensus om homotoleranse, som TV-serien SKAM tematiserer. Sletteland undersøker konfliktene som ligger under konsensusen om seksuell trakassering som et samfunnsproblem. Artiklene viser hvilke komplekse prosesser som iverksettes når identitet politiseres, og forsøksvis avpolitiseres gjennom forestillinger om konsensus.
I Hannah Helseths artikkel «Å føle i offentligheten – en diskusjon av Nancy Frasers offentlighetsidealer» undersøker forfatteren politiske følelser, og spør hvordan sterke følelser spiller inn i muligheten for politisk dialog mellom mennesker med ulik erfaringsbakgrunn. Med utgangspunkt i en hendelse på Goldsmith’s College i London, der en student protesterte mot en filmfremvisning av politivold ut fra et identitetsbasert argument, utforsker Helseth spenningene i og mulighetene for meningsutveksling i et felt preget av historiske og samtidige maktulikheter mellom hvite og svarte. Med støtte i teori fra Nancy Fraser og Martha Nussbaum argumenterer hun for at følelser er nødvendige å anerkjenne i den offentlige samtalen. Samtidig mener hun at emosjonelle reaksjoner burde bedømmes etter om de har relevans og hvordan de vektlegges, og at det ikke alltid kan kreves et høyere abstraksjonsnivå som leder til institusjonell kritikk.
Når identitet politiseres er det en fare for at det oppstår en diskrepans mellom politiske identitetsfortellinger og individers konkrete erfaring. Denne diskrepansen kan utgjøre en kilde til emosjonell frustrasjon. Både artiklene til henholdsvis Helseth og Svendsen, Stubberud og Djupedal anvender følelser og emosjonell intensitet som prismer for å diskutere denne diskrepansen.
Til slutt har vi et omfattende bokessay som runder av denne utforskingen av identitetspolitikkens implikasjoner og mutasjoner. Mohamed Abdi skriver om en håndfull nyere polemiske og akademiske utgivelser som tar for seg identitetspolitikkens betydning i den amerikanske valgkampen. Abdi kartlegger de viktigste argumentene, og argumenterer for at uavhengig av hvilken posisjon man inntar, vil det alltid være mobilisering omkring identitet. Spørsmålet handler om hvilke identiteter som kan forene kampen for et bedre USA, og om hvordan vi kan tenke meningsfullt omkring mangfold i politisk sammenheng både i USA og andre steder.
For ordens skyld vil vi informere om Hannah Helseths artikkel var antatt til forrige nummer, men ble flyttet over til dette nummeret siden tematikken passet så godt med temanummerets fokus.
God lesning!
Hannah Helseth (Gjesteredaktør)
Sara Orning
Helene Aarseth
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0