Sammendrag:
Denne artikkelen tar for seg potensialet for normendring mot seksuell trakassering i forbindelse med #metoo. Den argumenterer for at kampanjens brede gjennomslagskraft i Norge i stor grad skyldes medienes innledende dekning av seksuell trakassering som et arbeidslivsproblem, der diskursen resonnerte med både eksisterende lovverk og en politisk konsensus. Det høye konfliktnivået i #metoo-debatten viser derimot at spørsmålet er langt mer komplisert enn den dominerende arbeidslivsdiskursen skulle tilsi. Artikkelen benytter et begrepsapparat fra kritisk diskursanalyse (CDA) for å forklare #metoo-kampanjens gjennomslagskraft, og en teori om politisk anomi for å forklare utfordringene som gjenstår for en substansiell normendring. Den er basert på en analyse av alle medietekster i nasjonale og regionale aviser som nevner ordet «metoo» fra oktober 2017 til 15. februar 2018, i alt 2054 tekster. Ettersom analysen ble gjennomført mens #metoo-debatten fortsatt pågikk, kan ikke artikkelen si noe om langtidsvirkninger av kampanjen. Den peker imidlertid på viktige begrensninger som bør tas høyde for i videre studier av #metoo og kampen mot seksuell trakassering i Norge.
Nøkkelord: #metoo, seksuell trakassering, normendring, politisk anomi, kritisk diskursanalyse, situasjonsanalyse
Innledning
«En myr av velvilje» var Hege Skjeie og Mari Teigens beskrivelse av norsk likestillingsdebatt i boken «Menn i mellom» (2003). Forfatterne tok oppgjør med den rådende forestillingen om at likestillingen er «på vei» – en tanke som appellerer til tålmodigheten; vi er jo tross alt på sporet, selv om utviklingen går med museskritt. Fjorten år senere skjedde det noe. Da #metoo-kampanjen slo gjennom med et brak, var likestilling plutselig noe som hastet. «På vei»-metaforen ble byttet ut med et kollektivt «nei». Nei, vi lever ikke i et likestilt samfunn. Nei, det kommer ikke til å skje av seg selv. Og nei, dette finner vi oss ikke lenger i.
Året 2017 stod i den feministiske oppvåkningens ånd. I januar demonstrerte flere millioner kvinner og menn verden over med såkalte «pussy hats» etter innsettelsen av en notorisk sexistisk president i USA. Da anklagene mot filmmogul Harvey Weinstein om seksuell trakassering og overgrep over flere tiår rullet opp i begynnelsen av oktober, var det ikke mye som skulle til for å mobilisere. Det begynte med at skuespiller Alyssa Milano 15. oktober hentet frem en tidligere marginal feministisk tradisjon: Å oppfordre kvinner som har opplevd seksuell trakassering, til å skrive #metoo på Twitter. Den samme emneknaggen ble først brukt av aktivisten Tarana Burke på nettstedet Myspace i 2006 som del av en solidaritetskampanje for overgrepsutsatte fargede kvinner i underpriviligerte områder. Blant feminister har det vært en lang tradisjon for å dele erfaringer for å skape solidaritet med ofre for undertrykkelse og fjerne stigma og skam. I 2015 delte flere tusen norske kvinner erfaringer om seksuell trakassering under emneknaggen #jegharopplevd på Twitter, uten at det fikk vesentlig oppmerksomhet i storsamfunnet. Men da #metoo-emneknaggen begynte å spre seg i midten av oktober, tok det ikke lang tid før denne relativt smale, feministiske tradisjonen havnet i storsamfunnets søkelys og utviklet seg til et bredt globalt fenomen.
I løpet av noen måneder vinteren 2017–2018 gikk det norske arbeidslivet gjennom en kollektiv oppvåkning. 22 år etter at Norge fikk et forbud mot seksuell trakassering, ble et samlet arbeidsliv oppmerksom på at lovverket ikke fungerte. Manglende likestilling ble nå sett i lys av kulturen og maktstrukturer på arbeidsplassen, der konsekvensene kunne være dypt skadelig for både kvinner og samfunnet som helhet. Samtidig åpnet #metoo en Pandoras krukke av motstand, og førte til en opphetet og uoversiktlig debatt i offentligheten. Hva var det som muliggjorde dette normskiftet i likestillingsdebatten, og hva var det som skapte motstand?
Denne artikkelen ser nærmere på to parallelle linjer i #metoo-debatten: En konsensuslinje og et sett av konflikter. Konsensuslinjen var en diskurs om trakassering i arbeidslivet som en lang rekke bransjer, alle politiske partier og et samlet pressekorps stilte seg bak. Konfliktene utspilte seg «overalt» – i den medierte offentligheten, i sosiale medier og i sivilsamfunnet forøvrig. Noe som gjorde disse konfliktene spesielt komplekse, var at de ikke sto mellom kjente interesseposisjoner, som for eksempel feminister og anti-feminister eller menn og kvinner. Som jeg skal vise i denne artikkelen, var et sentralt omdreiningspunkt i konfliktene kolliderende normer – for merittering i arbeidslivet, for vurdering av kvinners og menns status i samfunnet og for prioritering av anklagede og anklagers rettssikkerhet.
Artikkelen benytter to ulike teorier for å forklare den raske endringen og motstanden mot #metoo. Med teoretisk støtte fra kritisk diskursanalyse (Fairclough 1992: 2013) argumenterer jeg for at normskiftet ble muliggjort av at mediene innledningsvis dekket #metoo-kampanjen som et arbeidslivproblem. Dette var på ingen måte gitt – i mange andre land, for eksempel Sverige og USA, var #metoo-dekningen preget av et sterkt personfokus, og i Danmark og Frankrike ble kampanjen i stor grad latterliggjort. Kampanjens ulike fokus skyldtes trolig hvilke grupper som først tok eierskap til den. Det dominerende fokuset på arbeidslivet i den norske dekningen gjorde at diskursen gled friksjonsfritt inn i et etablert juridisk og institusjonelt rammeverk, der ansvarsforhold allerede var avklart. Men det at denne diskursen var dominerende, betyr ikke at den fikk full tilslutning eller fant løsninger på alle problemer knyttet til seksuell trakassering. #Metoo-debatten viste at spørsmålet også inngår i en rekke konflikter om kjønn og makt som er preget av uavklarte normer og kamp om institusjonelt ansvar. For å forklare #metoo-kampanjens begrensninger, benytter jeg min egen teori om politisk anomi (Sletteland 2016). Politisk anomi er en tilstand av kaos som oppstår i situasjoner der det mangler felles normer for å koordinere interaksjon med andre, både i språk, handling og institusjonell praksis. Jeg vil argumentere for at denne tilstanden både har bidratt til å skape motstand mot #metoo, og kan gjøre det fortsatt vanskelig å forebygge og sanksjonere seksuell trakassering.
I det følgende presenterer jeg først metode og teorivalg, og deretter min analyse av konsensus- og konfliktlinjene i debatten. Til slutt diskuterer jeg hva disse to sentrale aspektene av #metoo-debatten kan si om potensialet for endring.
Metode
Artikkelen er basert på en analyse av medietekster om #metoo. Jeg har lest og analysert alle tekster i riks- og regionalpresse fra oktober 2017 til 15 februar 2018 som nevner ordet «metoo» (i alle staveformer), i alt 2054 tekster, hentet fra Retriever. Medietekster har visse begrensninger for å analysere oppfatninger i samfunnet, ettersom redaksjonelle føringer avgjør hva som kommer på trykk. Den enorme mengden innlegg og den store variasjonen i meninger som ble publisert, gir likevel et innblikk i hva som stod på spill fra ulike perspektiver i #metoo-debatten.
Det metodologiske rammeverket er inspirert av situasjonsanalyse slik det er formulert av Adele Clarke (2005). Dette er en konstruktivistisk versjon av grounded theory, som gjennom analyser av diskurser og diskursiv praksis søker å utvikle mellomnivåteorier med utgangspunkt i data. Analyseprosessen begynner bredt, og snevrer etter hvert inn fokuset på hvilke faktorer som preger situasjonen som sådan. I arbeidet med denne artikkelen var jeg fra begynnelsen av interessert i normendring, men startet med å få oversikt over hele #metoo-komplekset i offentligheten.
Jeg leste tekstene på papir og kodet dem i analyseprogrammet NVivo. Først kartla jeg ulike diskurser ut ifra hvordan de definerte problemet med seksuell trakassering og hvilke løsninger de forespeilet. Jeg sorterte diskursen om arbeidslivet ut ifra blant annet problemformuleringer, bransje- og feltspesifikke utfordringer og tiltak som ble diskutert. Dette datasettet viste store ulikheter i hvordan seksuell trakassering skjer i ulike bransjer, men også en bred enighet om strukturelle årsaksforklaringer. Den samme diskursen preget også dekningen av felt utenfor arbeidslivet, som politikken, kirken og idretten, som jeg derfor analyserte i samme kategori.
Arbeidslivsdiskursen var den eneste i #metoo-debatten som var forankret i et konsensus; de andre kjempet på ulike måter om premisset. Disse kategoriserte jeg ut ifra synet på hva #metoo-kampanjen representerte. Flere av disse innleggene satte i gang opphetede debatter, som jeg undersøkte hver for seg.
Til slutt analyserte jeg forfatternes implisitte antakelser av hva som sto på spill i debatten, som jeg tolket som uttrykk for forventninger til samfunnets svar på #metoo. Jeg sorterte tekstene ut ifra hvordan de fremstilte kvinner og menns makt, status og mulighetsrom i arbeidslivet og samfunnet generelt. Analysen avdekket tre normkonflikter som bestod gjennom hele #metoo-debatten. Den første handlet om hva seksualitet og attraksjon i arbeidslivet er et uttrykk for, og dermed hva som skal regnes som seksuell trakassering. Den andre handlet om hvordan samfunnet rangerer de to kjønnene, og dermed hvorvidt og hvordan de skal beskyttes mot krenkelser i det offentlige rom. Den tredje handlet om rettssikkerheten knyttet til selve #metoo-dekningen, og hvorvidt anklager eller den anklagede har størst rett til beskyttelse. I artikkelen illustrerer jeg disse konfliktene gjennom eksempler.
Teorier om diskursiv endring og stillstand
En forskningstradisjon som har arbeidet mye med forutsetningene for samfunnsmessig og organisatorisk endring, er kritisk diskursanalyse (CDA). Tradisjonen har vært spesielt opptatt av hvordan nyliberal ideologi har preget institusjonell endring innenfor stadig flere samfunnsområder, fra næringspolitikk til helse og utdanning. I denne artikkelen benyttes fem begreper, diskurs, diskursorden, sosial orden, hegemoni og interdiskursivitet, i tråd med prinsippene fra situasjonsanalyse. Det innebærer at begreper og teorier ikke styrer hva man ser, men angir retninger for hvor man skal se (Blumer 1954).
Begrepet «diskurs» viser her til hvordan fenomener blir gitt en mening, og dermed former hvordan samfunnet forholder seg til dem. Ifølge den kritiske diskurstradisjonen består enhver diskursiv hendelse av tre sammenvevde faktorer: en meningsbærende størrelse (en «tekst», i utvidet forstand), en diskursiv praksis og en sosial praksis (Fairclough 1993). Begrepet «diskursorden» viser til hvordan en sosial orden organiseres diskursivt, blant annet gjennom lovverk, maktrelasjoner og normer for oppførsel (Fairclough 2013). Samfunnet består av en rekke sosiale ordener som er mer eller mindre strukturert, fra det rotete kjønnsmarkedet til det relativt velorganiserte arbeidslivet. En sosial orden er i utgangspunktet en fleksibel størrelse, men kan holde seg stabil gjennom hegemoni. I denne sammenhengen betyr «hegemoni» at forholdet mellom diskurser blir legitimert som common sense. Det skal derfor mye til å endre en sosial orden; et lovverk bidrar ikke nødvendigvis til endring av praksis. Et begrep som forklarer muligheten for omfattende endringer, er «interdiskursivitet» (Fairclough 1993). Det viser til hvordan en diskurs kan artikuleres inn i en annen diskursorden, som skaper nye rammer for hvordan diskursen utvikler seg videre. For eksempel er seksualitet og kjønnsatferd knyttet til en rekke ulike diskurser i samfunnet, der de betyr mye forskjellig. Innenfor arbeidslivets diskursorden får de derimot fastsatte betydninger, og etablerte institusjoners normer og regulering av atferd trer i kraft.
En svakhet ved den kritiske diskurstradisjonen er at den primært undersøker samfunnsendringer den er kritisk til, og derfor ikke har utviklet et begrepsapparat for hva som skal til for å tilrettelegge for en ønsket utvikling. Begrepet «hegemoni» har en negativt ladet betydning, og brukes til å avdekke mekanismer for undertrykking. Tradisjonen tar dessuten nærmest for gitt at individer underlegger seg common sense og i liten grad har mulighet til å påvirke samfunnsendringer. Dermed overser den lett endringer som ikke glir friksjonsfritt, men som snarere skaper motstand og konflikter.
Denne typen ufullstendige samfunnsendringer kan forklares med begrepet politisk anomi. Anomi er en tilstand av ustabilitet som skyldes fravær av felles normer, altså alminnelige forventninger som gjør det mulig å koordinere interaksjon med andre (Braithwaite et al. 2010). Fravær av diskursivt hegemoni betyr i denne sammenhengen at samhandling reduseres til prøving og feiling. Jeg utviklet teorien om politisk anomi gjennom en empirisk studie av kampen om Israel-Palestinakonflikten (Sletteland 2016). Teorien bygger på en observasjon av at alt man legger til grunn i den saken, blir en kime til konflikt – fordi det ikke finnes noen politisk nøytrale ståsteder verken for situasjonsbeskrivelser, argumenter eller krav. Begrepsmessig henter teorien inspirasjon fra Emile Durkheim (1893) og Robert Merton (1938), som primært var opptatt av konsekvensene for individer som faller utenfor samfunnets normer. Politisk anomi er en relasjonell tilstand der det ikke er mulig å kommunisere eller løse konflikter fordi deltakerne tar utgangspunkt i ulike normsett. Begrepet «politisk» refererer ikke til politiske institusjoner, men til Chantal Mouffes (2005) begrep om «the political»: det ontologiske grunnlaget for at interesser kan formes og forhandles i samfunnet. Når disse blir konfrontert, enten i offentligheten eller gjennom relevante institusjoner, oppstår et «political moment».
Politisk anomi kan ha ulike konsekvenser avhengig av hvilke normer som settes i spill. Diskursiv anomi innebærer at språkets normer – de som skaper felles oppfatninger av et arguments talersted, premiss, fakta, konklusjon og videre implikasjoner – bryter sammen, så folk ikke lenger forstår hverandre. Når man ikke kan kommunisere med argumenter, blir alternativet gjerne å delegitimere meningsmotstandere fra å delta i debatten. Det kan man gjøre ved å undergrave legitimiteten til vedkommendes talersted, stille spørsmål ved spesifikke faktaopplysninger eller gjøre argumentet irrelevant ved å snu premisset. Slik fylles debatten opp med tilsynelatende urelaterte spørsmål. Når posisjonene i debatten blir uklare, blir det også vanskelig å vite hvem eller hva man forsvarer seg mot, så det virker som man har fiender på alle kanter. Diskursiv anomi kan dermed bidra til at konflikter eskalerer.
Politisk anomi kan også inntreffe i institusjoner som i utgangspunktet skal håndtere konfliktsituasjoner. Når institusjoner «rammes» av kolliderende normsett, blir de nødt til å prioritere, og mister dermed muligheten til å iverksette sine fulle intensjoner. Varslingsinstitusjonen på arbeidsplasser er et godt eksempel på dette – som #metoo-debatten har vist, har varsler om seksuell trakassering blitt nedprioritert for å beskytte overgripere og beholde deres kompetanse. Konsekvensen av institusjonell anomi kan være at folk trekker seg unna, finner andre (gjerne mindre egnede) måter å løse problemet på, eller forsøker å endre institusjonen på bekostning av andre interesser.
På et samfunnsnivå kan det utvikle seg parallelle normsett som styrer folks forventninger til hva de kan oppnå, og hvordan. Det finnes av god grunn ulike normer for oppførsel i politikken, i jussen, i media og i utdanningssystemet. Men det finnes også en rekke uskrevne meritteringssystemer som skaper strukturell anomi, og fører til at folk følger ulike spilleregler innenfor samme institusjon. Slik oppstår systematiske brudd på vedtatte normer, for eksempel mot diskriminering og for likelønn og seksuell likestilling.
Disse tre typene av normer påvirker i stor grad hverandre, og bidrar sammen til den overordnede tilstanden av ustabilitet jeg har kalt politisk anomi (Sletteland 2016).
Analysen av konfliktlinjene i #metoo-debatten er en videreutvikling av teorien om politisk anomi på mellomnivå. Denne teoriutviklingen fanger og kan forklare normkollisjoner knyttet til kjønnsnormer og seksualitet. Teorien benyttes her også for første gang på et case som ikke bare er preget av politisk anomi, men også av et delvis konsensus. Dette viser både teoriens begrensninger og potensial for å forklare delvise samfunnsendringer.
Konsensuslinjen i #metoo-debatten
I Norge tok det bare et par dager før #metoo utviklet seg fra en internettkampanje til en nasjonal dugnad i arbeidslivet. Frem til juletider 2017, da debatten dreide i retning av seksuell trakassering og overgrep i de politiske partiene, var det én diskurs som klart dominerte mediedekningen. Den handlet om hvordan og hvorfor mange kvinner (og noen menn) utsettes for seksuell trakassering i jobbsituasjoner, og hvilke konsekvenser dette har for både dem som rammes og for arbeidslivet for øvrig. Diskursen var organisert etter bransjer, og drevet frem i samspill mellom pressen, aktivister og arbeidslivsorganisasjoner. En rekke bransjer samlet inn opprop med anonyme fortellinger om ulike typer av overgrep, som ble presentert i store nasjonale aviser, med Aftenposten i spissen. Media spilte en aktiv rolle gjennom oppsøkende journalistikk, der de blant annet intervjuet bransjeorganisasjoner, tillitsvalgte, politikere og aktivister, og presenterte statistiske undersøkelser av seksuell trakassering i hver bransje. Et sentralt fokus i intervjuene var det mangelfulle apparatet for å håndtere seksuell trakassering i arbeidslivet, der maktforhold og holdninger gjør varsling både vanskelig og som regel resultatløst. Mye av diskusjonen som fremkom av den journaliststyrte pressedekningen handlet dermed om tiltak for å forbedre rutiner, et ansvar som ble lagt på arbeidsgivere og bransjeorganisasjoner. I tillegg ble det diskusjon om strukturelle forhold som gjør arbeidstakere spesielt utsatte, som midlertidige ansettelser og mangel på kjønnsbalanse på ledernivå. Etter hvert oppsto også en næringslivsdiskurs der seksuell trakassering ble knyttet til bunnlinjen – manglende likestilling ble sett som en trussel mot innovasjon, omdømme og rekruttering av talenter.
Den dominerende vinklingen på seksuell trakassering knyttet til arbeidsforhold hadde også klangbunn langt utenfor det formelle arbeidslivet, som i kirken, idretten og organisasjonslivet. Frem til midten av februar hadde 29 yrkesgrupper og 7 andre felt skrevet seg inn i denne diskursen, blant annet skuespillere, leger og medisinstudenter, ansatte i utelivs- og serveringsbransjen og tillitsvalgte i fagforeninger (se appendiks for en full oversikt). Nasjonale, regionale og lokale aviser, nettaviser, TV og radio bidro til det som ble vinterens klart største mediefenomen. Alle politiske partier støttet opp om saken.
Da #metoo-avsløringene begynte å rulle opp i de politiske partiene fra midten av desember, endret en del av debatten karakter. Den største forskjellen på den politiske journalistikken og nyhets- og kulturjournalistikken som frem til da hadde dekket #metoo, var personfokuset. I likhet med den øvrige dekningen ble sakene tolket inn i en diskurs om arbeidsvilkår, der seksuell trakassering ble satt i sammenheng med maktforhold, og ansvaret for forebygging og håndtering ble lagt på ledere. Det var også mye fokus på at seksuell trakassering har negative konsekvenser for kvinners demokratiske deltakelse, men problemdefinisjonen var den samme som i diskursen om arbeidslivet.
Sakene som rullet opp i de politiske partiene var svært ulike, og ble behandlet deretter. Mens saken mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske primært ble vinklet som maktmisbruk, ble de mot Fremskrittspartiets parlamentariske nestleder Ulf Leirstein og Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise også definert som potensielle kriminalsaker. I tillegg ble partienes taushetskultur tematisert som et problem, og ledelsene kritisert for dårlig håndtering av varsler. Saken mot Venstre-leder Trine Skei Grande illustrerte diskursens grenser: Etter å ha fått stor oppmerksomhet i noen dager, ble den behandlet som en ikke-sak ettersom ingenting ulovlig hadde skjedd, og det ikke dreide seg om maktmisbruk (Klassekampen 20.1.18). Mens den høyreorienterte nettsiden Resett publiserte tre kommentarer (8.; 10; og 30.1.18) om at Venstre-lederen burde gå på grunn av sviktende moral, møtte dette perspektivet ingen resonans i offentligheten for øvrig. I tillegg til disse fire, svært profilerte sakene, var det kun én politiker som ble navngitt i #metoo-debatten frem til midten av februar, fylkesordfører i Hedmark Dag Rønning (SP). Han trakk seg fra vervet på grunn av varsler om «upassende oppførsel», men saken fikk lite oppmerksomhet i media (Nationen15.1.18).
Oppsummert var konsensuslinjen i #metoo-debatten basert på en strukturell forståelse av seksuell trakassering. Problemet ble definert som et produkt av ujevne maktforhold, som igjen har negative konsekvenser for likestillingen i arbeidslivet og demokratiets organer. Svaret på utfordringen var å øke kunnskapen og bevisstheten om seksuell trakassering, og etablere bedre rutiner for varsling.
Konfliktlinjer i #metoo-debatten
Mens #metoo førte til et raskt normskifte i arbeidslivet, der seksuell trakassering gikk fra å være et sovende forbud til et problem «alle» ville være med å løse, tyder den opphetede debatten på at skiftet på ingen måte er komplett. Snarere vitner debatten om at likestilling fortsatt er et konfliktspørsmål i det norske samfunnet. Men hvor står egentlig konflikten? Det er ikke «en krig mellom kjønn», ettersom debatten verken handlet om skyldfordeling langs kjønnsaksen eller sto mellom menn og kvinner. Konflikten står heller ikke mellom feminister og ikke-feminister, for feminister strides seg i mellom og har allierte som aldri ville kledd seg med den merkelappen. Og det er i hvert fall ingen direkte interessekonflikt om retten til å trakassere. Så hvor står konflikten da?
I den følgende analysen skal jeg se nærmere på tre konfliktlinjer som fremkom som sentrale i datamaterialet: om arbeidslivets meritteringspraksis, om samfunnets verdivurdering av menn og kvinner, og om prioritert status for rettssikkerhet.
Kamp om arbeidslivets meritteringspraksis
Jeg skal først se på en komplisert konflikt som handler om hvordan kvinner og menn kan komme seg opp og frem i arbeidslivet, og hvordan suksess belønnes. I denne delen trekker jeg inn en diskurs fra den internasjonale #metoo-debatten som fikk stor oppmerksomhet i Norge, men som møtte enorm motstand. Det at diskursen ble et omdreiningspunkt, gjorde at et sentralt aspekt ved #metoo-kampanjen kom tydelig frem.
Den rådende fortellingen i alle de bransjespesifikke #metoo-oppropene handlet om det traumatiske ved å ikke bli respektert i kraft av sin yrkesrolle eller kompetanse, men redusert til et sexobjekt. Kvinnene fortalte om frykten for å ikke bli tatt på alvor som arbeidstaker, og en gryende usikkerhet om de egentlig er så kompetente som de har trodd. Var det egentlig andre grunner til at de fikk jobben eller at sjefen viste faglig interesse for dem? Ville andre tro at de ikke var kompetente dersom de aksepterte tilnærmelser? Mange bekymret seg i tillegg over potensielle farer ved å avvise tilnærmelser fra autoritetspersoner, som å miste posisjoner, oppdrag eller sosial status. Blant dem som hadde varslet overordnede om forholdet, var det også mange som hadde opplevd nettopp det.1
Her ser vi altså konturene av et normsystem der menns blikk og berøringer kan bli en overhengende trussel – ikke bare for kvinners kroppslige integritet, men også for deres yrkesstatus.
Selv om dette perspektivet var dominerende i #metoo-oppropene, var det mange som tolket #metoo-kampanjen gjennom en helt annen ramme: som et uttrykk for en nymoralistisk bølge i Norge. Relativt få advarte eksplisitt mot den «nye puritanismen»,2 men det mest utbredte slagordet blant motstandere mot #metoo, «nå er det ikke lov å flørte mer», kan til dels leses som et uttrykk for den samme tolkningen.
Motstanden mot seksuell moralisme fikk stor oppmerksomhet, men ble stort sett avvist som et forsøk på latterliggjøring og bagatellisering av problemet. Anki Gerhardsen snudde spørsmålet på hodet i Aftenposten (18.01.18), der hun argumenterte for at den norske kulturen snarere er gjennomseksualisert: «et samfunn der ingen andre enn puritanerne sier at det er få ting som er så nakent og skjørt som det å gi seg hen til et annet menneske». Gjennom #metoo utviklet det seg heller ikke noen diskurs som forsvarte puritanisme. Den eneste avisen som tematiserte problemstillingen var Vårt Land, med én reportasje om selvvalgt sølibat – der vinklingen var hvor spesielt dette oppfattes i Norge i dag (19.01.18).
Det som i størst grad satte spørsmålet om nypuritanisme på agendaen, kom fra medienes dekning av den internasjonale #metoo-debatten. I et fransk opprop mot #metoo anklaget filmstjernen Catherine Deneuve kampanjen for å ha utartet seg til «puritanisme i progressivitetens navn» (franske Le Monde, 09.01.18). Flere eldre kvinner i den norske debatten reagerte også på de unges overdrevne indignasjon i møtet med seksuell oppmerksomhet, blant andre Kari Kemény: «Kan noen være så vennlig å forklare meg hva ‘seksuell trakassering’, eventuelt ‘uønsket seksuell oppmerksomhet’ betyr? De fleste av oss ønsker vel seksuell oppmerksomhet iblant, og jeg tror nok at de som benekter det, juger så de tror det sjæl» (Klassekampen 19.01.18). Det at noen av de fremste motstanderne mot #metoo var eldre kvinner, har i stor grad blitt tolket som en generasjonskonflikt. Det interessante spørsmålet her, er hva denne tilsynelatende generasjonsbaserte konflikten er et uttrykk for. Ifølge den amerikanske aktivisten Moira Donegan handler den om et motsetningsforhold mellom to typer av feminisme, en kollektivistisk og en individualistisk. Der den kollektive feminismens forkjempere hadde visjoner om en radikal samfunnsendring basert på felles interesser og solidaritet, er individualistenes idealer knyttet til realisme, pragmatikk og selvstendighet (The Guardian 11.05.18). Dette er en plausibel forklaring, men den sier ingenting om hvorfor det var puritanisme de eldre kvinnene gikk til angrep mot.
Det var nok ikke tilfeldig at noen av de tydeligste motstanderne mot #metoo var eldre, franske filmstjerner som har lykkes i en gjennomseksualisert filmbransje: De har i stor grad profittert på en meritteringsnorm som belønner kvinnelig attraktivitet ut ifra det mannlige blikket. Men kritikken deres dreide seg ikke utelukkende om egeninteresse; den har gjenklang i en spesifikk feministisk analyse. Denne sier at menn og kvinner har flere strenger å spille på i arbeidslivet: ikke bare kunnskap, ferdigheter, erfaring og nettverk, men også det Catherine Hakim (2011) kaller «erotisk kapital». Mens menn i stor grad profiterer på sin erotiske kapital, har den seksuelle attraksjonens vei til posisjoner, penger og makt for kvinner alltid vært et tveegget sverd. Kvinnelig attraktivitet blir systematisk nedvurdert og skambelagt på grunn av gamle moralske normer (Hakim 2011). Fra dette perspektivet gir det mening at kvinner som har aspirert til å lykkes gjennom attraktivitetens meritteringssystem, skulle føle seg truet av #metoo.
Like fullt angrep de en stråmann. Det var ikke moralens makt over den kvinnelige seksualiteten folk bekymret seg over, verken i debatten eller i de personlige historiene som ble delt i #metoo-oppropene.3 Selv om skam sto helt sentralt i historiene som ble delt, var det en annen norm som lå bak: Kravet om å konkurrere gjennom kompetanse. Her ser vi altså konturene av to ulike normsystemer som ligger til grunn for legitim merittering i arbeidslivet: attraktivitet og kompetanse.
I kompetansens meritteringssystem bærer erotisk kapital ingen løfte om status, makt eller penger. Samtidig kan det i en og samme bransje eksistere parallelt med attraktivitetens meritteringssystem, og dermed skape doble spilleregler for kvinner. Dette viste seg for eksempel da Brigitte Bardot kalte Hollywood-skuespillernes #metoo-oppgjør som «hyklersk» i et intervju med Paris Match 17. januar: «Jeg var aldri offer for seksuell trakassering. Og jeg syntes det var sjarmerende når menn kalte meg vakker eller sa jeg hadde en fin, liten rumpe». Utsagnet hennes viser at tolkningsrammene for seksuell oppmerksomhet er helt annerledes innenfor attraktivitetens meritteringssystem: Det kan snarere være et tegn på at man har lykkes, og slett ikke noe å skamme seg over.4
Konfliktforholdet mellom merittering gjennom attraktivitet vs. kompetanse ble hyppig tematisert i den norske #metoo-debatten. Temaet var også definerende for starten av kampanjen. Det første oppropet kom fra skuespillere som reagerte på seksualiseringen av kvinner i bransjen. De skrev:
Vi tror det er mulig å skape et sunnere miljø for skuespillere, kvinner og menn, hvor alle først og fremst er likeverdige mennesker, ikke kjønn. Der det som definerer oss ikke er utseendet vårt, men det vi har å komme med av faglig kompetanse (Aftenposten 16.11.17).
Filmindustrien er også i Norge et ekstremt eksempel: Forskning fra 2010 viser at skuespillere opplever seksuell trakassering mer enn dobbelt så ofte som ansatte generelt (Kleppe 2010).5 Men skuespillernes problembeskrivelse er representativ for alle oppropene, fra akademia til fagbevegelsen og hotell- og restaurantbransjen. Film- og TV-bransjen er heller ikke den eneste bransjen som har lange tradisjoner i å fokusere på kvinners utseende. I kulturbransjen finnes det et eget begrep om «kulturmannen», faglige rollemodeller som behandler menn som kollegaer og kvinner som mulige seksualpartnere (Klassekampen 28.10.17). En undersøkelse gjennomført av NRK viser at kvinnelige politikere peker på journalister som de verste utøverne av seksuell trakassering (NTB 2.12.17, Aftenposten 4.1.18).6 Også «vanlige» yrker står i skjæringsfeltet mellom ulike meritteringssystemer, som serverings- og utelivsbransjen. Her forteller både kvinner og menn i kampanjen #notonthemenu om hvor tøft det er å ikke bli respektert for sitt yrke, selv om vennlig flørting er en vanlig del av jobben (Bergens Tidende, 4.1.18). Det er ikke utenkelig at den høyt utdannede middelklassen er mer investert i kompetansens meritteringssystem enn arbeiderklassen, men #metoo-oppropene viser at kvinner i alle bransjer opplever det som traumatisk å bli redusert til et seksuelt objekt i jobbsituasjoner.
Det ligger en reell, men underkjent interessekonflikt mellom menn og kvinner i definisjonen av hvilket kjønns erfaringer og interesser som skal ligge til grunn for arbeidslivets meritteringssystem. De parallelle meritteringssystemene har nemlig tydelige implikasjoner for hva som forventes av menn. Attraktivitetens meritteringssystem for kvinner handler ikke bare om hvordan de selv kan lykkes gjennom erotisk kapital; den bærer med seg et løfte om at menn som lykkes i karrieren, vil belønnes med vakre kvinners attrå. Denne normen står i direkte konflikt med den kvinnelige kompetansens meritteringssystem, som setter menns atferd i et annet lys. Legen Pål Gulbrandsen fikk stor oppmerksomhet da han i Aftenposten (22.1.18) fortalte at kampanjen hadde vært en oppvekker, og beklaget sin tidligere atferd – han hadde simpelthen ikke skjønt at han gjorde noe galt. Noen, som TV2-programleder Davy Wathne, beklaget ikke sin egen oppførsel, men snarere at normene i arbeidslivet har endret seg (VG, 8.12.17). En annen type motstand ble fremmet av forfatteren Jan Guillou, som sa til Aftenposten den 19. november at «hvis man er en eldre mann som jeg, er man det mest motbydelige man kan være for tiden». Utsagnet ble både kritisert for å bagatellisere problemet og møtt med forståelse. For han var inne på noe: I kompetansens meritteringssystem for kvinner blir mektige menn som prøver seg på yngre damer «ekle». Flere forklarte dette med alder, der noen påpekte at en 25-åring er «gammel» for en 18-åring (Klassekampen 1.2.18). Samtidig har store aldersforskjeller aldri vært helt uvanlig i romantiske relasjoner. Problemet kan trolig heller forklares med at seksuell attraksjon er «out of place » i kompetansens meritteringssystem for kvinner, mens den i aller høyeste grad er innenfor hos menn.7 Dermed oppstår det en normkonflikt mellom menn som forventer at deres yrkesmessige posisjon skal gi dem fordeler på kjønnsmarkedet, og kvinner som opplever at seksuell oppmerksomhet undergraver deres karrieremuligheter.
Som variasjonen av posisjoner i #metoo-debatten viser, er dette ingen renskåret interessekonflikt mellom menn og kvinner. Konfliktlinjen står snarere mellom tilhengere av kompetansenormen og de som har lykkes eller aspirerer til å lykkes innenfor attraktivitetens meritteringssystem. Disse posisjonene ble ikke gjensidig anerkjent i debatten, og er heller ikke så klare i et arbeidsliv preget av doble spilleregler. Det at mange tolket #metoo som et uttrykk for puritanisme, tyder på en manglende anerkjennelse av kompetansenormens skambelegging av kvinners seksualitet i arbeidslivet. Tilstanden av diskursiv anomi gjorde at mange ikke fikk med seg den rådende problembeskrivelsen i #metoo-oppropene, og at debatten var preget av en hissig «god dag, mann økseskaft»-dynamikk.
Få mannlige forkjempere for attraktivitetsnormen deltok i debatten, sannsynligvis fordi de ble definert som en del av problemet og dermed ikke hadde et legitimt talerståsted. Mannlig motstand mot #metoo kom derimot sterkere til uttrykk gjennom de andre konfliktene, som ikke direkte handlet om arbeidslivet.
Kamp om samfunnets verdivurdering av menn og kvinner
Den neste konfliktlinjen handlet om kvinner og menns status i samfunnet, og hvordan denne måles og forvaltes. Heller ikke denne konflikten sto mellom gjensidig anerkjente posisjoner – det var snarere en kamp om fortolkningsrammer for kjønn og kjønnsmakt i #metoo-debatten.
Fra flere ståsteder i debatten så #metoo ut som en monsterfortelling der menn generelt er overgripere og kvinner uskyldige og svake ofre. «En salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor heksegryte hvor alt er like illeluktende,» var filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens oppsummering av kampanjen i Aftenposten den 28. november. Han var en av mange som reagerte på sammenblandingen av voldtekt og uønsket seksuell oppmerksomhet i kampanjen (Vårt Land 02.01.18; Dagbladet 30.12.17; Dagbladet09.01.18). Både kvinner og menn følte seg kallet til å nyansere debatten ved å si at ikke alle menn trakasserer, og at kvinner også kan være overgripere – selv om ingen i den redigerte offentligheten hevdet det motsatte. Slike innlegg ble møtt med avvisning, ofte i en harselerende tone, som i et innlegg av Charlotte Myrbråten og Ida Amalie Svensson i Bergens Tidende 17. november: «De kontrære etterdønningene er likevel de samme over hele verden, virker det som: ‘Nei, ikke alle menn!’, ‘hva med de kvinnelige svina’ og ‘det er ikke så alvorlig, seksuell tilnærming er ofte klønete’. Føkk det der.»
Både behovet for å «nyansere» og avvisningen av problemet er klare tegn på diskursiv anomi, der posisjonene springer ut av grunnleggende forskjellige tolkninger av debatten. Fra et annet ståsted var nemlig sidestillingen av smått og stort et viktig poeng med #metoo. Ikke fordi de er sammenliknbare i alvorlighetsgrad, men fordi det ga et helhetlig bilde av hva det vil si å være den «seksualiserte andre» i samfunnet:8 For det første handler både voldtekt og trakassering om å bli redusert til et objekt for andre, og den store utbredelsen innebærer at mange kvinner lever med en konstant trussel mot sin kroppslige integritet. For det andre handler det om at verken domstolene eller varslingsinstituttet setter kvinnenes erfaring først. Som historiene i #metoo-oppropene viste, opplevde svært mange av kvinnene det som traumatisk både at deres «nei» ikke ble respektert, og at problemet ble bagatellisert av overordnede i ettertid. Fra dette ståstedet handlet ikke #metoo om trakasserende menn, men om en kultur og en struktur som ofrer kvinners perspektiv og ønsker til fordel for menns. Noen få valgte å sette en merkelapp på denne samfunnsmodellen: Patriarkatet.9
Kampen om perspektiver reflekterer to parallelle systemer for verdivurdering av kvinner og menn i samfunnet. Den første handler om stigmatisering av kjønnsidentitet, mens den andre handler om samfunnets prioritering av menns handlingsrom over kvinners. Eller mer spesifikt: Patriarkatets prioritering av en bestemt type menn – på bekostning av resten av samfunnet.
Definisjonskampen om samfunnets hierarkisering av kjønn kom også til uttrykk gjennom en debatt om hvilket kvinnesyn #metoo var et uttrykk for. Mange problematiserte kampanjens fremstilling av kvinner som passive ofre. «Paradoksalt nok har jeg som kvinne aldri følt meg så liten», skrev Åsa Linderborg i Klassekampen den 13. januar 2018. Hun hevdet at «revolusjoner forutsetter sterke aktører, men Metoo framstiller halve menneskeheten som fullstendig kraftløs». Flere deltakerne i de ulike oppropene avviste denne oppfatningen av agency eller handlekraft. De var ikke enige i at #metoo presenterte kvinner som ofre, men snarere som ofrede, en posisjon de var lei av å tåle og derfor organiserte en kollektiv kamp mot. «I utgangspunktet ønsker jo jeg å være kjent for musikken min, ikke som et offer for seksuell trakassering. Derfor tror jeg også at #metoo-kampanjen er bra: Det føles tryggere å fortelle når man ikke står alene, men er en del av et kor», sa musiker Nathalie Nordnes til Bergens Tidende den 23. november.
Uenigheten mellom feminister om hvilket kvinnesyn #metoo representerer, reflekterer kun i en viss forstand den kløften nevnte Moira Donegan beskriver mellom kollektivistiske og individualistiske tradisjoner (The Guardian 11.05.18). I et kollektivistisk perspektiv er mobilisering på bakgrunn av felles erfaringer en strategi for å oppnå «strength in numbers », noe som slett ikke svekkes av at kvinner inntar en offerrolle. I et individualistisk perspektiv er det derimot vesentlig at kvinner representeres som sterke og uavhengige. Likefullt var det få spor av feministisk individualisme i den norske #metoo-debatten. Synet Åsa Linderborg her representerer, er snarere en annen form for kollektivisme, der kvinner må fremstilles som sterke for å kunne lede en feministisk revolusjon.10Konflikten reflekterer dermed ikke ulike tradisjoner for feministisk mobilisering, men ulike tilnærminger til identitetspolitikk.11
De kolliderende normsystemene for å vurdere menn og kvinners status i samfunnet har to ulike betydninger for kampen mot trakassering. For det første ser det ut til at mange menns følelse av å være utstøtt, gjør at de ikke har vært villige til å lytte. Mange av innleggene i #metoo-debatten som argumenterer for at menn blir systematisk nedvurdert, avviser samtidig at seksuell trakassering er et reelt problem. For både forkjempere og motstandere av #metoo bidrar trolig det å bli systematisk motsagt til en følelse av å bli marginalisert som kjønn. Dermed reproduseres en konkurranse om offerrollen, og dermed et nullsumspill om empati. Det er ingenting som tyder på at dette problemet ikke også kan komme opp i varslingssituasjoner, og dermed videreføre konflikten innenfor arbeidslivets rammer. For det andre bidrar normsystemene til å splitte feminister i kampen mot seksuell trakassering. De ulike tolkningsrammene – om hvorvidt kampen står mot menn eller mot patriarkatet – skaper helt ulike grunnlag for feministisk mobilisering. Spenningsforholdet mellom ulike former for identitetspolitikk gjør det også vanskelig å etablere en felles aksept for mangfoldet av stemmer og strategier som #metoo er et uttrykk for.
Kamp om rettssikkerhet og prioritert offerstatus
«Unnskyld for at jeg sier det, men i en revolusjon er det alltid noen som må dø,» sa filmskaper Vibeke Løkkeberg til Vårt Land den 16. november 2017. Hun var en av de argeste kritikerne av norske mediers beslutning om å ikke navngi anklagede under #metoo-opprullingene. «Så lenge man ikke navngir, vil gutta føle at jentene beskytter dem. Det er det vanlige, at offeret synes synd på bøddelen, når det kommer til stykket. Hun føler at hun står under ham,» utdypet hun til Dagbladet17. november.
Hvorvidt det er riktig å identifisere overgripere eller ikke var en stor debatt i mediene de første #metoo-månedene. Illustrerende nok ble ordene «gapestokk» og «heksejakt»/«”hekseprosess» brukt henholdsvis 179 og 206 ganger sammen med ordet «metoo» i den redigerte offentligheten fra oktober 2017 til midten av februar 2018.12 Argumentene for å ikke navngi ble i stor grad forankret i pressens Vær varsom-plakat paragraf 4.7. Denne sier at pressen skal være «varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.» Svein Bruås, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda, begrunnet denne regelen overfor Vårt Landmed at «å bli uthengt i media kan ha store skadevirkninger. For enkeltpersoner, men også for en uskyldig tredjepart som for eksempel den anklagdes familie». I samme intervjuoppslag kalte Vibeke Løkkeberg Vær varsom-plakaten «et etisk fengsel for å beskytte overgripere», noe Bruås avviste: «Dette handler om rettssikkerhet. Oppgjør med enkeltpersoner om seksuelle overgrep bør skje enten privat, eller i rettssalen, og i hvert fall ikke i mediene» (Vårt Land 17.11.17).
Et annet, utbredt argument for å navngi var at rettssystemet ikke fungerer i voldtekts- og trakasseringssaker. På spørsmål om det ikke er et «viktig prinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist», svarte Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar: «I politietterforskninger, ja, men i mange av disse sakene snakker man ikke om faktiske anmeldelser. Vi vet hvordan kvinner blir behandlet innenfor rettsvesenet, og det er gode grunner til å ønske å beskytte seg mot det. Hvis vi hadde hatt et system som ivaretok kvinner i en sårbar posisjon, ville det vært mindre behov for å oute noen» (Klassekampen 04.11.17).
Prinsippet om rettssikkerhet var også det mest betente temaet i debatten om toppolitikerne som ble anklaget. Ved siden av toppledere som sa opp jobben selv, var det kun politikere som ble navngitt – fem personer frem til midten av februar. Debatten om identifisering av overgripere foregikk i stor grad ryddig, og de fleste innlegg anerkjente dilemmaer ved de ulike alternativene. Samtidig illustrerte den også en reell interessekonflikt som handler om hvem som har rett på beskyttelse under prinsippet rettssikkerhet. På den ene siden har kvinner mulighet til å bruke offentligheten som en reservedomstol når rettssystemet ikke prioriterer overgrepssaker eller setter den tiltaltes forklaring først. På den andre siden kan folkedomstoler bidra til å forhåndsdømme uskyldige, og være en stor belastning for flere enn den anklagede. Konflikten handlet dermed om hvilke forhold samfunnet via media har «rett» til å blande seg inn i, og hvem som har prioritert offerstatus med krav på beskyttelse i offentligheten.
Potensialet for endring
#Metoo-debatten kan karakteriseres som to separate «trender», en konsensuslinje og et sett av konflikter. Konsensuslinjen er en diskurs om seksuell trakassering i arbeidslivet som ser problemet som et uttrykk for ujevne maktforhold knyttet til kulturen og strukturene på arbeidsplassen. Konfliktene er et sett av konkurrerende tolkninger av hva #metoo handler om, som også reflekterer reelle interessemotsetninger: Hvilken rolle seksuell attraksjon skal spille i arbeidslivet, hvordan samfunnet vurderer mennesker etter kjønn og hvilke utsatte grupper som har størst krav på beskyttelse i offentligheten. Mens den første trenden er preget av en rask og gjennomgripende normendring knyttet til seksuell trakassering, er den andre preget av flersidig motstand. Hva er det som har muliggjort endringen, og hvor ligger hindrene for et fullstendig normskifte?
#Metoo-kampanjens gjennomslagskraft i det norske arbeidslivet kan forklares i lys av den kritiske diskursteoriens begreper om diskursorden og interdiskursivitet (Fairclough 1993; 2013). Kampanjen ble raskt artikulert inn i en eksisterende diskursorden, der det allerede fantes avklarte ansvarsforhold og regler for hvordan problemet skulle håndteres: Arbeidsgivere har plikt til å forebygge og forhindre at det skjer, og arbeidstakere har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Seksuell trakassering i arbeidslivet er også regulert av en juridisk diskursorden, der det har vært forbudt siden 1995.
Den institusjonelle interdiskursiviteten er en avgjørende forskjell på diskursen rundt #metoo og Twitter-kampanjen #jegharopplevd i 2015. Selv om sistnevnte også trakk inn trakassering i arbeidslivet, var diskursen organisert rundt personlige erfaringer uten en klar adressat. Det massive trykket rundt #metoo bidro nok også sterkt til at partene i arbeidslivet følte seg kallet til å handle. #Jegharopplevd og andre tiltak for bevisstgjøring bidro derimot trolig mye til å skape dette trykket, ved å skape solidaritet rundt problemstillingen kvinner imellom og gjøre det enklere for mange å stå frem med sine historier.
Flere andre diskursive faktorer kan også bidra til å forklare #metoo-kampanjens gjennombrudd. For det første ble #metoo ikke artikulert inn i en politisk diskursorden der ulike partier kjemper om definisjonsmakt: Samtlige partier stilte seg bak kampanjen, og definerte problemet som manglende oppfølging av lovverket fra arbeidsgiveres side. For det andre artikulerte media anklager om seksuell trakassering inn i en juridisk diskursorden, der rettssikkerhet for anklagede står sterkt. Selv om dette ble kritisert fra feministisk hold, bidro pressen slik til å redusere mye av den innledende motstanden mot #metoo blant befolkningen forøvrig. For det tredje ble #metoo skrevet inn i en diskurs om maktmisbruk, og ikke om kjønn. Selv om en del tolket kampanjen som en demonisering av menn eller stakkarsliggjøring av kvinner, var ikke dette den rådende tolkningen. Fokuset på maktmisbruk gjorde at kampanjen appellerte til et konsensus i storsamfunnet, og bidro slik til å skape bred sympati og interesse for problemstillingen.
Samtidig viser konfliktene i debatten at spørsmålet om seksuell trakassering handler om mer enn den konsensusbaserte arbeidslivsdiskursen tar høyde for. Konfliktene om meritteringsnormene i arbeidslivet, om kjønnet definisjonsmakt i samfunnet og om prioritert rettssikkerhet er et uttrykk for politisk anomi, som kan ha stor betydning for hvorvidt dugnaden i arbeidslivet vil lykkes.
#Metoo-debatten fikk frem flere trekk ved det norske samfunnet som kan kjennetegnes som politisk anomi. Debatten om arbeidslivet avdekket en eksisterende tilstand av institusjonell anomi, som viste at få benyttet seg av retten til å varsle om seksuell trakassering, og at varsler sjelden fører fram. Det har bidratt til at lovverket og varslingsinstituttet ikke har fungert etter intensjonen, og at seksuell trakassering i arbeidslivet har fått fortsette. Den dominerende diskursen i #metoo-debatten gikk nettopp inn for en normendring på institusjonelt plan. Selv om denne diskursen ble møtt med en bred tilslutning, var store deler av debatten for øvrig preget av diskursiv anomi, der sammenveving av diskurser og uklare posisjoner bidro til et selvforsterkende spenningsnivå. Konfliktlinjene i debatten var en refleksjon av strukturell anomi, der konkurrerende normsett støtet imot hverandre.
Selv om det er for tidlig å si noe om langtidsvirkninger av #metoo, peker konfliktlinjene i debatten på noen konkrete utfordringer for veien videre. Gjennom #metoo har varslingsinstituttet fått et løft i mange bransjer, men varslingsinstituttet avhenger av at ofre og varslere har tillit til at de blir trodd, og at varselet har reelle konsekvenser. Etter #metoo har trolig forventningene til at rutiner skal fungere, økt i de fleste bransjer. Det samme gjelder lovverk og domstolenes rettspraksis i voldtektssaker, som svært mange mener fungerer i ofrenes disfavør (se, for eksempel, Bitsch og Kruse 2012). For at tilstanden av institusjonell anomi skal opphøre, må forventningene som følger med #metoo, innfris. Men mange innlegg i #metoo-debatten har vist at varsling kan være en risikosport, og de negative erfaringene støttes av forskning på varsling. To rapporter viser at mange arbeidsplasser mangler klare normer for hva som er akseptert oppførsel, og at mellom 12 og 18 % av varslere blir møtt med represalier (Trygstad et al. 2017; Ødegård et al. 2016). Mye tyder på at #metoo har ført til en større bevissthet og et felles språk for å forstå seksuell trakassering, så forskningen er allerede til dels utdatert. Samtidig viser den betente debatten også at ikke alle har vært villige til å lytte. Mangelen på forsvarere av trakassører kan på ingen måte tolkes som at «den som tier, samtykker». Debatten har snarere avdekket en vesentlig grad av diskursiv anomi rundt spørsmål om hva som er utilbørlig oppførsel, hvem som har skylden og hvem sine følelsesmessige reaksjoner som er berettiget. Konflikten om samfunnets verdivurdering av menn og kvinner viser at begge kjønn opplever å bli nedvurdert og nedprioritert, og mange reagerer med aggresjon på manglende forståelse for sin posisjon. Konflikten om prioritert rettssikkerhet har heller ikke blitt løst. Denne kan opphøre av seg selv dersom lovverket, domstolene og arbeidslivets varslingsinstitusjoner i fremtiden vil fungere godt nok i trakasseringssaker, så behovet for å drøfte dem i media forsvinner. Samtidig er #metoo-debatten i seg selv et tegn på at det er langt igjen til dette målet.
Flere av konfliktene vil trolig vedvare – spørsmålet er hva man kan lære av dem i kampen mot seksuell trakassering.
For det første er det ingen måte å komme unna at normene knyttet til kjønn og seksualitet i arbeidslivet fortsatt i stor grad er uavklarte. Seksuell oppmerksomhet kan fortsatt tolkes både som et kompliment og som en trussel eller en straff, og sanksjoner kan både oppleves som urettferdig strenge eller utilstrekkelige for å løse problemet. Dermed er det avgjørende at kvinner og menn i alle bransjer og på alle arbeidsplasser deltar i samtalen om nye krav til oppførsel. For å forhindre seksuell trakassering utenfor arbeidslivet kreves det i tillegg en vedvarende samtale om normer i den brede offentligheten. Uten en gjensidig forståelse for hvordan ord og handlinger skal tolkes, kan trakasseringssaker føre til ytterligere konflikter.
For det andre har #metoo-debatten har også illustrert at interessekonflikter rundt kjønn polariserer. Debatten om kvinners utsatte posisjon som «den seksualiserte andre» har for eksempel stått i et motsetningsforhold til anerkjennelsen av menns opplevelse av å bli nedvurdert og nedprioritert. Samtidig har det vært lite konflikt rundt løsningene som har blitt diskutert innenfor arbeidslivsdiskursen, selv i saker det er stor politisk uenighet rundt, som å redusere bruken av midlertidige ansettelser og bemanningsbyrå. En mulig måte å overkomme grunnleggende konflikter om kjønnsmakt kan dermed være å fremtone løsninger til fordel for årsaksforklaringer.
For det tredje viser graden av diskursiv anomi i debatten at dialog i seg selv ikke er nok. En styrking av varslingsinstituttet og domstolenes rettspraksis i de utsattes favør, vil innebære et maktskifte som gjør motstand mindre relevant. #Metoo har allerede skapt bevissthet om seksuell trakassering og mobilisert en bred vilje til endring i arbeidslivet. Mye tyder på at et normskifte er i emning, men det krever både systematisk arbeid med normforankring, videre alliansebygging og ambisiøse politiske krav.
Appendiks:
Yrkesgrupper som ble dekket i #metoo-debatten:
Opprop + undersøkelser av utbredelsen av seksuell trakassering:
Musikere: #når musikken stilner
Leger og medisinstudenter #utentaushetsplikt
IT-bransjen #systemdown
Skuespillere #stilleføropptak
Eiendomsbransjen: #når grunnmuren sprekker
Fagbevegelsens ansatte og tillitsvalgte: # ikketilforhandling + solidaritetsopprop fra menn: «Mot seksuell trakassering i fagbevegelsen»
Dansere: #når musikken stilner
Akademia: #metooakademia
Bistandsarbeidere: #DoNoHarm
Kommunikasjonsbransjen: #Kommunikasjonssvikt
Brann- og redningstjenesten: #Nåralarmengår
Kampanjer:
Serverings- og utelivsbransjen: #not on the menu
Prostituerte: #utensikkerhetsnett
Studenter: Aldri OK
Opprop utenfor arbeidslivet:
Ungdomspolitikere: #MøtetErHevet
Arbeiderpartiet: #partikultur
Alternative markeringer:
Billedkunstnere: Utstillingen «Between the lines»
Undersøkelser:
Advokater og jusstudenter
Helse- og omsorgsbransjen
Politiet
Politiske partier
Stortingsrepresentanter
Hotellbransjen
Media
Bemanningsbransjen
Forsvaret
Sykepleiere
Mediesaker (uten statistiske undersøkelser):
Forfattere
Byggebransjen
Kabinansatte
Massasjeterapeuter
Felt utenfor arbeidslivet:
Idretten
Skolen og ungdom generelt
Kirken og kristne miljøer
Muslimske miljøer
Samiske miljøer
Litteratur:
Aftenposten 04.01.2018. «Det miljøet der jeg har opplevd seksuell trakassering, er faktisk blant norske journalister».
Aftenposten 19.11.2017. «En eldre mann er det mest motbydelige man kan være for tiden».
Aftenposten 16.11.2017. «#stilleforopptak: 590 norske kvinnelige skuespillere tar et oppgjør med ukulturen i norsk TV, film og teater».
Braithwaite, John, Valerie A. Braithwaite, Michael Cookson, og Leah Dunn 2010. Anomie and Violence: Non-truth and Reconciliation in Indonesian Peace building.Australia: ANU E Press.
Beauvoir, Simone de 1949/2000. Det annet kjønn. Oversatt av Bente Christensen. Oslo: Pax forlag.
Bergens Tidende 23.11.2017. «Kvinner i musikkbransjen synger ut».
Bergens Tidende 04.12.2017. «Begge kjønn rammes av vold og trakassering».
Bitsch, Anne og Anja Emilie Kruse 2012. Bak lukkede dører – En bok om voldtekt.Oslo: Cappelen Damm.
Blumer, Herbert 1954. What is Wrong with Social Theory. American Sociological Review 18: 3–10.
Clarke, Adele 2005. Situational analysis: grounded theory after the postmodern turn.Thousand Oaks, California: SAGE.
Dagbladet 17.11.2017. «Mener pressen er på feil side».
Dagbladet 30.12.2017. «Kvinner som trakasserer menn».
Dagbladet 09.01.2018. «Menn flest trakasserer ikke!»
Danegan, Moira 11.05.18. «How #MeToo revealed the central rift within feminism today.» The Guardian.
Douglas, Mary 1966. Purity and Danger: An Analysis of Concepts of Pollution and Taboo. London: Routledge.
Durkheim, Émile 1897/2002. Suicide: a study in sociology. London: Routledge.
Ellingsæter, Anne Lise 1999. «Patriarkatet. Teori og kritikk.» I: Engelstad, Fredrik (red). Om makt: teori og kritikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Fairclough, Norman 2013. Critical Discourse Analysis: The Critical Study of Language.New York: Routledge.
Fairclough, Norman 1993. Discourse and social change. New Jersey: Wiley.
Folgerø, Arnt 13.02.2018. «#Metoo og politisk korrekt overgrepshysteri.» Resett.
Gerhardsen, Anki. 18.01.2018. «En tid for fri sex og full angst». Aftenposten.
Gulbrandsen, Pål 22.01.2018. «#Powerblind. Hva makten gjør med oss (menn)». Aftenposten.
Hakim, Catherine 2011. Erotic Capital: the Power of Attraction in the Boardroom and the Bedroom. New York: Basic Books.
Hobbelstad, Inger Merete 11.01.2018. «Catherine Deneuve mener #metoo har gått for langt. Hun har rett, men hun tar feil». Dagbladet.
Jacobsen, Lars Daniel Krutzkoff 29.11.2017. «Vi har ham nå!» Aftenposten.
Kemény, Kari 19.01.2018. «Ordet nei». Klassekampen.
Kleppe, Bård 2010. Skuespillere og seksuell trakassering. TF-notat 2010:20
Telemarksforsking, Bø i Telemark.
Klassekampen 28.10.17. «Ubehaget i litteraturen».
Klassekampen 4.11.2017. «Navnene på bordet».
Klassekampen 10.01.2018. «Et tidsskille i mediene».
Klassekampen 01.02.2018. «Havet, døden og # metoo».
Lekanger, Andrés 3.2.18. «Seksualmoral: – Knulling med fremmede er sunt». Dagbladet.
Le Monde 09.01.2018. «Nous défendons une liberté d’importuner, indispensable à la liberté sexuelle» (Vi forsvarer frihet til å irritere, uunnværlig for seksuell frihet).
Linderborg, Åsa 13.01.2018. «Om å gjøre kvinnen liten». Klassekampen.
Merton, Robert 1938. Social structure and anomie. Bobbs-Merill, Indianapolis.
Mouffe, Chantal 2005. On the Political: Thinking in action. Routledge, London.
Mühleisen, Wencke 14.05.2018. «Patriarkatets deja vu». Klassekampen.
Myrbråten, Charlotte og Ida Amalie Svensson 17.11.2017. «#TvMe2». Bergens Tidende.
Nationen 15.01.2018. «Mottok grove SMS fra politikere».
NTB 2.12.2017. «Stortingspolitikere: Pressefolk sto bak seksuell trakassering».
Nygaard, Axel Geard 20.12.2017. «Skyld og ansvar». Klassekampen.
Paris Match 17.01.2018. «Son combat pour les animaux, le harcèlement sexuel, son cancer : Brigitte Bardot nous dit tout (Hennes kamp for dyr, seksuell trakassering, kreft: Brigitte Bardot forteller oss alt)».
Resett 08.01.2018. «Skei Grande-saken: Når kommer media på banen?».
Resett 30.01.2018. «Norsk medier består av statsfinansierte hyklere».
Resett 10.01.2018. «Selektiv unnfallenhet – forvirret moralsk kompass?»
Skjeie, Hege og Mari Teigen 2003. Menn i mellom. Oslo: Gyldendal.
Sletteland, Anja 2016. The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
Trygstad, Sissel C. og Anne Mette Ødegård 29.01.2018. «Varsling – en risikosport». Klassekampen.
Trygstad, Sissel C., Anne Mette Ødegård, Marit Skivenes og Elin Svarstad 2017. «Ytringsfrihet og varsling i norske kommuner og fylkeskommuner.» Fafo-rapport 2017:04.
Variety 13.12.2017. «20 Hollywood Women Tell Their Tales of Sexual Harassment».
VG 13.1.2018. «Sex, journalistikk og politikk».
VG 8.12.2017. «Flere har opplevd ham som trakasserende i form og tone. Han har hatt en undertone som enkelte har opplevd som sexistisk og støtende, men dette er ikke hovedbildet».
VG 17.12.2017. «SV: Vil ha samtykkelov i Norge».
Vårt Land 16.11.2017. «I en revolusjon er det alltid noen som må dø».
Vårt Land 17.11.2017. «Pressen beskytter overgripere».
Vårt Land 2.01.2018. «Etterlyser debatt om trakassering av menn.»
Vårt Land 19.01.2018. «Det frigjørende sølibatet».
Ødegård, Anne Mette, Sissel C. Trygstad og Johan Røed Steen 2016. «Varsling og ytring blant medlemmer i sju fagforbund.» Fafo-rapport 2016:34.
| 1 | #Metoo-oppropene er samlet på Kvinnefrontens nettside, http://kvinnefronten.no/norske-metoo-opprop/ |
| 2 | Blant andre Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen (Aftenposten 29.11.17), Arnt Folgerø (Resett 13.02.18), Andrés Lekanger (Dagbladet 03.02.18) og til dels Inger Merete Hobbelstad (Dagbladet 11.01.17). |
| 3 | Uttrykk for moralsk, seksuell skam var til stede i historiene som ble delt gjennom oppropene, men i relativt liten grad. Det kvinnene reagerte på i slike tilfeller, handlet primært om utroskap. |
| 4 | #Metoo-oppgjøret er et tegn på at attraktivitetens meritteringssystem holder på å vike for kompetansens, også i Hollywood. Det betyr trolig ikke at attraktivitet vil miste verdi, men at spillereglene for menn og kvinner blir likere og at menn i mindre grad kan bryte normene uten konsekvenser. Oppgjøret i filmindustrien handlet primært om en utjevning av makt, der kvinner ønsker seg like muligheter som menn til å skape filmer på egne premisser (Variety 13.12.17). |
| 5 | Hele 45 % av skuespillerne (50 % av kvinnene) rapporterte at de har blitt utsatt for en eller flere slike handlinger i løpet av de siste seks månedene. I befolkningen generelt var det tilsvarende tallet 18 %. |
| 6 | I undersøkelsen oppgir 9 av 53 kvinnelige stortingspolitikere at de har blitt seksuelt trakassert av journalister (Aftenposten 04.01.18). |
| 7 | I det kjente verket «Purity and Danger» (1966) skriver Mary Douglas at det vi regner som skittent og ekkelt, handler om at det er på feil sted i samfunnets orden. Hår er for eksempel greit å ha på hodet, men ikke i suppen. |
| 8 | Begrepet «den seksualiserte andre» er inspirert av Simone de Beauvoirs «det annet kjønn» (1949/2000), men referer her til en implisitt tolkningsramme som har blitt mye brukt i #metoo-debatten. |
| 9 | Den tydeligste artikulasjonen av patriarkatet kom Axel G. Nygaard i en kommentar til menns rolle i #metoo-kampanjen: «Du kan rulle opp så mange Harvey Weinsteiner du vil, men problemet vil ikke forsvinne før strukturen (les: patriarkatet) forsvinner. Og vi er alle en del av den strukturen.» (Klassekampen 20.12.17). Andre brukte begrepet mer innforstått, som i Rød Ungdom Oslos parole i 8. mars-toget: «Fingra av fatet, knus patriarkatet». Begrepet har blitt lite brukt de siste tiårene, som har vært preget av en diskurs om likestilling, men mange av innleggene i #metoo-debatten la til grunn at utbredelsen av seksuell trakassering henger sammen med strukturell mannlig dominans på samfunnsnivå, noe som resonnerer med blant annet Anne Lise Ellingsæters beskrivelse av patriarkatet i antologien «Makt. Teori og kritikk» (Engelstad 1999). Wencke Mühleisen bemerket også i Klassekampen (14.05.18) at begrepet er på vei tilbake. Hvorvidt og på hvilken måte meningsinnholdet har endret seg, er en interessant problemstilling for videre forskning. |
| 10 | Åsa Linderborg er riktignok svensk, men hun får stor oppmerksomhet i Norge, og ble i løpet av #metoo-debatten tildelt en fast spalte i Klassekampen. Hun er kulturredaktør for svenske Aftonbladet. |
| 11 | Begrepet «identitetspolitikk» er det i dag vanskelig å benytte analytisk fordi det har blitt så politisert av riftene mellom blant annet sosialistiske og liberalistiske politiske tradisjoner. Jeg bruker det i lys av Chantal Mouffes (2005) begrep om «det politiske»: den diskursive prosessen som tegner opp skillelinjer i samfunnet og definerer innholdet i kategoriene «oss» og «dem». |
| 12 | I motsetning til resten av datamaterialet inkluderer dette lokalaviser. |
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2018-03-02
