Årets lenge meldte forskningspolitiske løft, Meld. St. 25. Humaniora i Norge –den såkalte humaniorameldingen – lider av samme schizofreni som de fleste andre forskningspolitiske dokumenter. Det som i første omgang kan synes som et genuint ønske om å komme fagmiljøene i møte – «humaniora skal bidra på egne premisser, ut fra humanioras egenart», riktignok uten at denne egenarten defineres nærmere – drukner i en forståelse av kunnskap og vitenskap der kapitalistisk markedstenkning og opplysningsfilosofisk fremtidstro røres i hop på selvmotsigende vis. Vi skal både konkurrere og samarbeide, uten at meldingen noen gang går inn på de institusjonelle betingelsene som eventuelt gjør det mulig, eller ønskelig; våre bidrag skal ikke dikteres av tellekantsystemet, men kvalitet måles likevel kvantitativt; vi skal ikke være en «hjelpedisiplin», selv om vår viktigste misjon er å legge til rette for en bedre og mer effektiv teknologiutvikling. Problemene humaniora skal bidra til å «forstå» og «løse» er forhåndsdefinerte på grunnlag av en liberalistisk politisk forståelse både av hva vitenskap skal være, hva som teller som viktige spørsmål og hvordan de forstås som «spørsmål».
Jeg har skrevet om humanioras utfordringer i en markedsliberalistisk tidsalder tidligere.1 Her skal jeg la denne kritikken ligge. For i den grad humaniorameldingen kan fungere som et spark til sjølhøytidelige humanister som sitter i elfenbenstårna sine og «reflekterer kritisk» omkring vitenskapsautonome problemstillinger som de selv har definert, så ønsker jeg den faktisk velkommen. På dette området bygger nemlig humaniorameldingen opp under og viderefører en kritikk av humaniora som feministisk humanistisk forskning har fremsatt siden begynnelsen av 1970-tallet. «Kritisk refleksjon er helt nødvendig, men det er også problemforståelse og problemløsning, og det er derfor viktig at humaniora er godt koblet på de store utfordringene i vår tid», som det heter i meldingen (69). Sitatet får meg til å minnes den feministiske litteraturviteren Gayatri Spivaks frustrerte utbrudd i sin «Tale om terror»: «I am utterly appalled by conservative young colleagues who insist with amazing insularity on teaching ‘only literary skills’ – what are they? – because the students arrive untrained; as the world breaks around them» (2012:397). Og akkurat på dette området har både den feministiske vitenskapskritikken og feministiske humanister mye å bidra med, ikke bare i forhold til de problemstillingene humaniorameldingen fremhever som viktige, men også – og først og fremst – hinsides og (delvis) i motsetning til humaniorameldingens forståelse av vitenskap og av «de store utfordringene i vår tid»: integrering, migrasjon og konflikter; de store teknologiskiftene; klima, miljø og bærekraft.
De feministiske humanistene og vitenskapskritikerne har også en hel del å bidra med hinsides det som var bestillingen fra Forening for kjønnsforskning (FOK) for denne kommentaren, nemlig å si noe om humaniorameldingens forhold til kjønnsforskningen – forstått som forskning «på» kjønn, eller fra et kjønnsperspektiv. Mitt anliggende i dette innlegget er å trekke fram den feministiske tenkningen omkring humanistisk vitenskap og dens samfunnsmessige potensial, mer generelt. Det vil jeg gjøre ved hjelp av en kort kommentar til to aspekter ved 1) undervisningen og 2) forskningen som ikke kommenteres i humaniorameldingen. Det underliggende premisset er at undervisning og forskning ikke kan tenkes uavhengig av hverandre (noe humaniorameldingen også understreker).
Det jeg i større og større grad oppfatter som min viktigste undervisningsoppgave som humanist – og som jeg gjerne vil knytte til en form for feministisk aktivisme – er å lære studentene å lese. Det var ikke før jeg begynte å ha førstesemesterkurs at jeg for alvor forsto at studentene ikke kan lese – presist, kontekstuelt, kreativt, kritisk – at svært mange nye studenter mangler helt grunnleggende forutsetninger for å kunne orientere seg i en tekst som er stort lengre enn tre setninger. Dette gjelder for så vidt ikke bare tekster; det gjelder alle betydningsskapende fenomener, også nyere medier som man skulle tro sto studentene nærmere (film, musikkvideoer, samtaler overhørt på bussen som inngår i en lengre utveksling av ord og ideer og så videre). Men siden jeg er utdannet litteraturviter, så tenker jeg i første rekke tekster – alt fra akademiske tekster, via avisinnlegg, til modernistiske dikt. Vi har de «kuleste» studentene noensinne – samfunnsengasjerte, aktivistiske, dypt personlig involverte – men de greier bare i mindre grad å utvikle dette engasjementet. I stedet gjentar de forhåndstygde innvendinger og forklaringer som de verken forstår rekkevidden av eller greier å forholde seg kreativt til. Å lære studentene å lese er et av de viktigste samfunnsrelevante bidragene humanistene kan gi. Og med å «lese» mener jeg ikke bare her å kunne forstå et lengre og komplekst argument, men å kunne forholde seg aktivt, konstruktivt og kreativt til det – både å gjøre det til sitt eget og å forholde seg til det som et singulært, fremmed og grunnleggende «u-forståelig» uttrykk, noe som aldri fullt ut kan mestres og kontrolleres, som lever sitt eget liv hinsides ethvert tolkningsforsøk, men likevel påvirker oss på mer enn én måte. Som Spivak har argumentert for, er det dét humanister – eller litteraturvitere mer spesifikt – kan bidra med, ikke bare, ikke en gang først og fremst, kunnskapsproduksjon, men en oppøving av forestillingsevnen, evnen til å forestille oss det vi «vet». Det er et aktivistisk poeng i dette, også fra Spivak sin side, som er kobla til lesningen av blant annet litteratur. Gjennom lesning kan man forestille seg ting og sin egen væren i verden på andre og nye måter: Dette er en grunnleggende forandrende praksis; det forandrer ikke bare hvordan vi forstår eller forestiller oss ting, men hva vi vil og hva vi ønsker – for oss selv og for andre. Det humanistiske fag kan bidra med er således, ifølge Spivak, «un-coercive rearrangement of desire»: «It’s mental habits that you change (…). This is the work» (2006:41). Bare for å ta som eksempel én av de store samfunnsutfordringene, som humaniorameldingen også trekker fram: klimakrisen. Den gjengse løsningen, som også repeteres her, er at vi må forske mer, utvikle nye teknologier osv. osv., men vi vet jo egentlig veldig mye både om årsakene til klimakrisen og om hva som må gjøres. Likevel gjør vi så å si ingenting. Er det virkelig mangelen på kunnskap som er det viktigste problemet, eller er det heller evnen til å forestille oss det vi allerede vet, det skorter på? Ifølge Spivak må vi tenke vår eksistens på planeten, og planeten selv, på andre måter: som noe fremmed og ikke noe vi kan kontrollere, beherske, noe som eksisterer for oss. Å forestille seg planeten som radikal annethet, skriver Spivak, er å gjøre den tilgjengelig for en annen type erfaring enn den vi møter foran datamaskinene våre, der kloden er skrevet inn som et sett geografiske informasjonssystemer, tilgjengelig og samtidig fullstendig abstrakt. Utfordringen ligger i å forestille seg denne planetens annethet – og vår forskjellige, men likevel felles eksistens på denne planeten – på en måte som kan føre til ansvarlighet, en annen type tilsvar enn troen på kontroll. Planeten «is not our dialectical negation, it contains us as much as it flings us away» (2003:73).
En mer tradisjonell feministisk inngang til samme problemstilling – hva betyr det å lese? – er hvordan forstår vi feminisme. Feminisme forstås gjerne som en serie standpunkter, noe man «er», men feminisme er også en lang tradisjon av tenkning og ideer som skjuler seg i alt fra Chimamanda Ngozi Adichies feministiske manifest til et dikt av Emily Dickinson. Hvis vi ikke kan lese – i den utvidede betydningen å la teksten og lesningen kreativt berike vår forestillingsevne – så er det mye feministisk teori, mange langsomt tenkte tanker, som går tapt.
Og så var det dette med forskning. Humaniorameldingen vektlegger de humanistiske fagene som «fortolkningsvitenskaper». Som fortolkningsvitenskaper skal vi bidra til å «forstå» og «løse» de store samfunnsutfordringene, men med dette hopper humaniorameldingen over et ledd – det som er filosofiens kjerneområde – nemlig problemformuleringen. Det filosofien spesifikt arbeider med, og som også er den feministiske vitenskapskritikkens domene, er nettopp undersøkelsen av nye måter å formulere problemene på. Jeg kan gjerne si meg enig med humaniorameldingen når det gjelder de områdene den peker ut som store samfunnsutfordringer, men måten den formulerer problemene på får meg virkelig til å steile (både som humanist og som feminist): «For å kunne løse fattigdomsproblemet og møte klimautfordringene parallelt, må økonomien og velstanden øke samtidig som vi reduserer utslippene av CO2 og miljøbelastningen fra produksjon og forbruk» (83); «Næringslivet må evne å konkurrere globalt i en tid der strengere virkemidler tas i bruk i klimapolitikken. Norge står ovenfor tøffe omstillinger de neste tiårene, men vi har gode forutsetninger for omstilling som også gir nye muligheter for grønn vekst» (85), osv. Det humaniora skal bidra med, er altså gjennomgående kunnskap som skal gi myndighetene redskaper for å tilpasse norsk økonomi og politikk en utvikling som allerede er på full vei ut i avgrunnen. Kunnskap blir her forstått som å utvikle løsninger innenfor et allerede etablert system, ikke utforskningen av reell forandring, eller en genuin utforskning av selve problemet: «Vi trenger en dypere forståelse av hvordan motstand og konflikter knyttet til endring oppstår og hvordan man kan håndtere konflikter, slik at man ender opp med løsninger som fungerer» (68). Å være løsningsorientert er ikke nødvendigvis galt, men som Spivak har påpekt, det som skiller humanisten fra andre akademikere er nettopp det privilegiet, blant annet i omgangen med litteratur, å kunne fordype seg i selve den estetiske, litterære formuleringen av et problem, uten nødvendigvis å tenke på å «løse» det. I neste omgang har selvsagt litteraturviteren/humanisten en annen jobb, nemlig å gjøre denne problemformulerings-fordypningen relevant også utenfor humaniora, både lokalt og globalt. Forhåpentligvis kan denne relevansen gå langt dypere enn håndtering av, tilpasning til og forståelse av «det som er». Kjønn spiller en sentral rolle her, ikke bare som normer og empiriske fenomener, men også som symbolske strukturer. For igjen å sitere Spivak: Kjønn må være «a general critical instrument rather than something to be factored into special cases» (2003:74). I den grad kjønn brukes generelt som et kritisk instrument, en innfallsvinkel til lesning, vil det ikke bare kunne bidra til å «forstå» problemer med tanke på å «løse» dem, men også til å formulereproblemer – noe som i sin tur åpner for nye måter å tenke på og nye måter å forestille seg ting på. Vi trenger det mer enn noen gang.
Litteratur
Meld. St. 25. (2016–2017) Humaniora i Norge.https://www.regjeringen.no/contentassets/e51d8864c32248598e381e84db1032a3/no/pdfs/stm201620170025000dddpdfs.pdf(Lastet ned 01.08.2017.)
Jegerstedt, Kari 2011. «‘Teaching in the End Times’ – Humaniora og kunnskapsproduksjon i globaliseringens tidsalder». I: Simen Andersen Øyen mfl.: Humanioras fremtid. Kampen om forståelsen av menneske og samfunn. Oslo: Cappelen Damm.
Spivak, Gayatri 2003. Death of a Discipline. New York: Columbia University Press.
Spivak, Gayatri 2006. Conversations with Gayatri Chakravorty Spivak. Med Swapan Chakravorty, Suzana Milevska og Tani E. Barlow. London, New York og Calcutta: Seagull Books.
Spivak, Gayatri 2012. «Terror: A Speech after 9/11». I: An Aesthetic Education in the Era of Globalization. Cambridge og London, Harvard University Press.
| 1 | Se «‘Teaching in the End Times’ – Humaniora og kunnskapsproduksjon i globaliseringens tidsalder”» i: Simen Andersen Øyen et al: Humanioras fremtid. Kampen om forståelsen av menneske og samfunn. Oslo: Cappelen Damm, 2011. |
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
