Våren 2020 vedtok Stortinget en omfattende reform av den norske bioteknologiloven, noe som fikk stor oppmerksomhet i offentligheten. Reformen innebar blant annet endringer i reguleringen av behandlinger og tjenester knyttet til reproduksjon, et tema som er grunnleggende kjønnet.
Nettopp de kjønnede effektene av 2020-reformen er utgangspunktet for og omdreiningspunktet i dette temanummeret, Kjønn og reproduksjon etter reformen av bioteknologiloven. I feministisk forskning har man gjennom flere tiår vist hvordan reproduksjon er av sentral betydning for hvordan kjønn kulturelt forstås og sosialt organiseres. Gjennom denne forskningen har man også demonstrert at reproduksjonsteknologi, både som praksis og som gjenstand for debatt og politisk regulering, har potensial til å destabilisere og provosere fram reforhandlinger av naturaliserte forestillinger om slikt som slektskap, familie, kropp, fruktbarhet og ikke minst kjønn (se f.eks. Franklin 2013; Lie, Ravn og Spilker 2011).
Den nye bioteknologiloven ble underveis i den politiske prosessen beskrevet som en etterlengtet modernisering og – av andre – som en radikal liberalisering av en lov som historisk har vært relativt restriktiv i en europeisk sammenheng (Melhuus 2012; se også intervju med Melhuus i dette temanummeret). Lovendringene ble av forkjempere sagt å styrke især kvinners rettigheter: Noen kvinner – slik som enslige kvinner – fikk rettigheter de tidligere ikke hadde hatt, nemlig adgang på assistert befruktning og, mer konkret, sæddonasjon. Kvinner uten egne befruktningsdyktige egg skulle nå likestilles med infertile menn gjennom opphevelsen av forbudet mot eggdonasjon, og kvinner med fruktbare egg fikk anledning til å fryse dem ned uten medisinsk indikasjon. I tillegg fikk gravide kvinner utvidet tilbud om fosterdiagnostikk, med tidlig ultralyd og adgang på såkalt NIPT-test.
En ambisjon med dette temanummeret har vært å utforske hva endringene i reguleringen av bioteknologi og assistert reproduksjon har ført med seg – og hva som ikke har skjedd – i disse første årene etter at loven ble vedtatt. Med temanummeret har vi altså en empirisk ambisjon og et ønske om å bidra med kunnskap om hva som kommer etter reformeringen av en lov som både gir muligheter og setter begrensninger for folks reproduktive valg, ønsker og levde liv.
Vi starter temanummeret med en artikkel av Ingvill Stuvøy om hva det egentlig var politikerne sa ja til da de våren 2020 åpnet opp for eggdonasjon. Gjennom analyse av lovvedtaket og byråkratiets operasjonalisering utforsker Stuvøy hva eggdonasjon blir, i en norsk kontekst. Hun finner blant annet at eggdonasjon blir innført etter modell av sæddonasjon uten at resultatet blir helt likt. Dette, hevder Stuvøy, speiler praktiske kjennetegn ved disse to formene for reproduktiv assistanse og dessuten kulturelle forestillinger om kjønn, kjønnsceller og foreldreskap.
Mens Stuvøy i sin artikkel tar for seg rammene for folks (assisterte) reproduksjon, handler de to neste artiklene om hvordan folk forholder seg til disse rammene, og hva de gjør med dem. Kristin Engh Førde tar i sin artikkel fraspark i en kvinnelig informants beskrivelse av eggfrysing som «vår generasjons p-pille», det vil si som en teknologi som virker frigjørende og fremmer likestilling mellom kjønnene. Førde bruker dette som utgangspunkt for å diskutere hva kvinners bruk av og erfaring med nedfrysing av egg kan fortelle oss om hvordan frigjøring, likestilling og feminisme forstås av relativt privilegerte kvinner fra millennial-generasjonen, og om uløste paradokser og utfordringer i dominerende måter å tenke rundt disse spørsmålene på.
Lærke Munk Lindemann sin artikkel starter på sin side med reproduktive rettigheter som ikke ble gitt av den nye loven, nemlig adgang til assistert reproduksjon for transmenn. Gjennom intervjuer med transmenn utforsker Lindemann hvordan kjønn, kropp og slektskap forhandles i møte med teknologiske muligheter og lovmessige begrensninger. Artikkelen gir innsikt i hva det vil si å leve og forestille seg reproduktive liv når man både står utenfor normen og er utdefinert av loven. Samtidig synliggjør Lindemann konsekvensene av bioteknologilovens kjønnede og ekskluderende språklige utforming.
Bioteknologiloven er langt fra den eneste loven som setter rammer for folks reproduktive og kjønnede liv. Abortloven er kanskje den mest symboltunge av dem alle – og er i disse dager på nytt satt i spill. Abortlovutvalget leverte sin NOU i desember 2023, og i august 2024 la regjeringen fram forslag om utvidelse av kvinners selvbestemmelse. Medlem av abortutvalget og professor i medisinsk etikk Berge Solberg trekker i sin kommentarartikkel paralleller mellom abortloven og bioteknologiloven – og diskuterer forholdet mellom abortdebatt og bioteknologidebatt. Blant annet reiser han spørsmålet om bioteknologilovens funksjon i og med at beslutninger knyttet til fosterdiagnostikk siden 2020 har ligget hos den individuelle kvinne.
Temanummeret blir rundet av med et portrettintervju med Marit Melhuus utført av oss gjesteredaktører. Melhuus er en nestor i forskningen på reproduksjonsteknologi og bioteknologiloven, og i intervjuet deler hun noen av sine refleksjoner rundt lovens utvikling over tid og rundt hvordan endringer i loven gjenspeiler endringer i samfunnet og i kulturen, som forståelser av hva som er konservativt, og hva som er liberalt, og av hvem som kan regnes som ufrivillig barnløse.
Samlet utfordrer disse tekstene oss til å tenke over forholdet mellom loven, kulturelle forestillinger og folks reproduktive og kjønnede liv og praksiser.
God lesing!
Kristin Engh Førde og Ingvill Stuvøy
I dette nummeret har Kristin Engh Førde og Ingvill Stuvøy vært gjesteredaktører. De har fungert som redaktører for tekstene til Berge Solberg og Lærke Munk Rigtrup-Lindemann, mens tidsskriftets faste redaktører, Elisabeth Stubberud og Siri Øyslebø Sørensen har hatt redaktøransvar for tekstene som Førde og Stuvøy har levert. Stubberud og Sørensen er ansvarlige redaktører for hele nummeret.
Kristin Engh Førde har vært postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (Universitetet i Oslo) i perioden da dette nummeret ble produsert, fra 1. februar 2024 i en bistilling. Hun har vært direktør i Kilden kjønnsforskning fra samme dato, men var ikke tilknyttet Kilden da nummeret ble planlagt og påbegynt i 2022–2023. Kilden eier Tidsskrift for kjønnsforskning og utgir det i samarbeid med Universitetsforlaget.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0