Sammendrag
Våren 2020 sa Stortinget ja til eggdonasjon etter årevis med debatt og politisk tautrekking. Men hva var det egentlig politikerne sa ja til? Og hva har det blitt til? I denne artikkelen følger jeg eggdonasjon på veien fra forbud til tilbud i det norske helsevesenet. Jeg undersøker hva som kjennetegner måten eggdonasjon institusjonelt forankres på i Norge, gjennom analyse av politikernes vedtak og erklærte intensjoner og byråkratiets operasjonalisering av loven og formulering av konkrete retningslinjer. Min interesse i artikkelen er det jeg kaller den biopolitiske konfigureringen av denne – i en norsk sammenheng – nye formen for assistert befruktning. I analysen finner jeg at eggdonasjon konfigureres etter modell av sæddonasjon uten at resultatet blir helt likt. Dette speiler praktiske kjennetegn ved disse to formene for assistanse, men også kulturelle forestillinger om kjønn, kjønnsceller og foreldreskap. Videre finner jeg at eggdonor konfigureres som en assistent for andres reproduksjon, ukjent for og på utsiden av den assisterte familien, som på sin side tar form etter en tradisjonell familiemodell. Den biopolitiske konfigureringen av eggdonasjon gir dermed liten åpning for etablering av nye og andre slektskaps- og familierelasjoner.
Nøkkelord: eggdonasjon, assistert befruktning, bioteknologiloven, tredjepartsreproduksjon, biopolitikk
Lese hele artikkelen på Idunn.no: https://www.idunn.no/doi/10.18261/tfk.48.3.2
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: https://www.idunn.no/doi/10.18261/tfk.48.3.2
Les intervju med Ingvill Stuvøy i Kildens nyhetmagasin: – Loven om eggdonasjon beskytter kjernefamilien
