Det er med glede at vi presenterer årets siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning. Forrige utgave var et dobbeltnummer om kjønn og vold med gjesteredaktørene Margunn Bjørnholt og Solveig Laugerud ved roret. Vi er glade for at tidsskriftet kan fungere som plattform for å samle forskning omkring viktige og aktuelle problemstillinger knyttet til et tema. Dette nummeret er et åpent nummer uten tematiske føringer i utgangspunktet. Artiklene som inngår, gjør det likevel mulig å trekke noen tråder til temaer som også stod sentralt i årets første utgave: Igjen blir transpersoners situasjon, betingelser for reproduktive valg og kjønnslikestilling i binær forstand adressert. Forskningen som blir presentert tar for seg både konsekvenser av politisk regulering, historisk og i samtiden, og levd erfaring i store og viktige samfunnsinstitusjoner, som skolen og militæret.
I det offentlige ordskiftet er trans et brennbart tema, og mange mener mye ut fra forestillinger snarere enn ut fra forskningsbasert informasjon. Empirisk forskning omkring transkjønnede personers egne erfaringer er derfor et viktig bidrag til en kunnskapsbasert dialog om inkludering. I den første artikkelen i denne utgaven belyser Runa Næss Korshavn, Stine Helena Bang Svendsen, Jan Erik Ingebrigtsen og Emilie Skiphamn Holten nettopp transkjønnede elevers erfaring med å delta i kroppsøving. De har intervjuet åtte transkjønnede personer som i retrospekt har delt sine erfaringer. Gjennom en kroppsfenomenologisk analyse av de kvalitative intervjuene viser forfatterne hvordan deltakelse i kroppsøvingsfaget gjør de transkjønnede elevene ekstra sårbare og synlige. Flere av informantene har stor glede av fysisk aktivitet i seg selv, men alle deltakerne i intervjuundersøkelsen forteller på forskjellig vis om hvordan både påkledning, fysisk berøring og organiseringen av undervisning i faget virker som konstante farer for å bli mistolket eller mistrodd. Garderoben fremstår i fortellingene som en arena hvor cisnormen befestes og nærmest gjør det umulig å delta ubemerket. Også aktiviteter i undervisningen organiseres ofte etter en kjønnsbinær oppdeling av elevgruppa, og med dette, argumenterer forfatterne, opprettholdes også en ekskluderende cisnormativitet. Videre oppfordrer de til nytenkning om aktiviteter og organisering i kroppsøvingsfaget der kjønnsbinaritet ikke brukes som organiserende prinsipp og individuelle kroppers synlighet tones ned.
Biopolitikk og reproduksjon ser ut til å være tidløse temaer innen kjønnsforskningsfeltet. Historisk sett har temaet dreid seg om kvinners rettighet og mulighet til å begrense barnefødsler. I nyere tid har også rettigheter og muligheter som teknologien for assistert reproduksjon bærer med seg, skapt nye omdreininger i både politikk og forskning. To av artiklene i dette nummeret tar for seg reproduksjon og konsekvenser av regulering, i form av muligheter for å unngå graviditet og fødsel og gjennom muligheter for assistert reproduksjon. Den nylige endringen i bioteknologiloven som har gjort eggdonasjon lovlig i Norge, er utgangspunktet for Guro Korsnes Kristensen og Merete Lies artikkel. Gjennom intervjuer med kvinner som kvalifiserer for å donere egg utforsker de forståelser av kjønn, kropp og moderskap slik dette kommer til uttrykk i kvinnenes refleksjoner omkring eggdonasjon. Samtidig som informantene er positive til at eggdonasjon har blitt mulig i Norge, uttrykker de ambivalens. Kristensen og Lie trekker på feministisk teori og forstår denne ambivalensen som uttrykk for eggcellens fortsatt symboltunge kobling med det biologiske moderskapet som vanskelig kan skilles fra kroppen.
Regulering av reproduksjon har en lang historie i norsk politikk. Astri Andresen og Kari Tove Elvbakken bidrar med ny, empirisk kunnskap om hvordan kvinners mulighet til fødselskontroll ble drastisk innskrenket gjennom stengingen og oppløsningen av mødrehygienekontorer i Norge under andre verdenskrig. Kvinner hadde gjennom mødrehygienekontorene tilgang på prevensjon og mulighet til å få hjelp til abort. Kontorene ble heller ikke åpnet igjen etter krigen med begrunnelse i frykt for lave fødselstall. Den nasjonalistiske diskursen om farene ved synkende fødselstall og kvinners ansvar for å føde barn kjenner vi også igjen i dagens politiske ordskifte.
Den siste artikkelen i årets fjerde nummer er skrevet av Dag Ellingsen, Ulla-Britt Lilleaas og Johanna Hjertquist og tar for seg kjønnsblandede lag blant norske grensesoldater. Kvinner og menn har bodd og jobbet sammen i kjønnsblandede lag i 15 år, og både befal og soldater mener dette er å foretrekke. Forfatterne viser gjennom intervjuer med befal og soldater på en grensestasjon at det like fullt finnes noen forutsetninger for at kjønnsblandede lag skal fungere, og da særlig at kvinnene på de kjønnsblande lagene aksepterer en underordnet posisjon vis-a-vis mennene.
Til å avslutte årets siste nummer har Julie Katrine Flikke anmeldt antologien Kjønn og akademia: På vei mot balanse? redigert av Ingeborg W. Owesen og Helene Aarseth. Ti år etter at Norges forskningsråd lanserte et eget forskningsprogram for kjønnsbalanse i akademia, gjør antologien opp status med særlig vekt på kvinners frafall på vei mot professornivå. Flikke påpeker imidlertid at diskusjoner om kjønnsbalanse forutsetter at vi aksepterer kategoriene «kvinner» og «menn». Hun etterlyser en større åpenhet for å se på flere faktorer som spiller inn, ut over kjønn, slik som klasse.
Tekstene i årets siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning demonstrerer i noen grad denne spenningen i feltet som Flikke peker på: Flere av tekstene lener seg på en binær kjønnsforståelse med likestilling mellom kvinner og menn som omdreiningspunkt. Samtidig demonstrerer teksten til Korshavn og kolleger. At vi også har behov for et mer utvidet likestillingsbegrep som inkluderer flere kjønn og, vil vi legge til, et blikk for andre typer forskjeller som samvirker med kjønn.
God lesning!
Siri Øyslebø Sørensen og Elisabeth Stubberud
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0