Uklok argumentasjon for kvinners deltakelse?

– Fredelig, problemløsende og medfølende er selvfølgelig bra ting å være. Så det er vanskelig å kritisere disse utsagnene uten å virke utakknemlig eller pirkete. Men påstandene baseres på en imaginær skikkelse – «kvinnen» – uten referanse til de realitetene virkelige kvinner av kjøtt og blod lever under.

Det sier Fafo-forsker Kathleen Jennings. Jennings har gjort en kritisk gjennomgang av de mest sentrale argumentene for å øke kvinnedeltakelsen i FNs fredsbevarende operasjoner. I en fersk rapport uttrykker hun bekymring over at mye av argumentasjonen for kvinners deltakelse i såkalte fredsbevarende operasjoner hviler på det Jennings og kollegene kaller «bekreftende kjønnsessensialismer».

– At kvinner skal være mer empatiske og har bedre kommunikasjonsevner enn menn, er påstander som kan føles vanskelige å imøtegå, delvis fordi de er smigrende, men også fordi de intuitivt føles riktige for mange, sier forskeren.

Kvinner er et middel, ikke et mål

«Kjønnsbalanse er like viktig her (i politiarbeid) som det er i hele vårt virke. Det er ikke et mål i seg selv. Det er et middel for å nå et mål: større effektivitet og mer effekt. Ved å bemektige kvinner innenfor FN holder vi ikke bare våre egne prinsipper høyt. Vi gjør oss selv til en bedre organisasjon.»

Det sa FNs generalsekretær Ban Kii-Moon da han innledet på et møte om kvinners deltakelse i politistyrker i 2010. Ifølge Jennings henger de bekreftende kjønnsessensialismene sammen med en slik nytteorientert tilnærming til kvinners deltakelse. Tanken er at kvinner må inkluderes fordi de øker den «operasjonelle effektiviteten».

For eksempel trekkes det fram at kvinner er bedre i stand til å beskytte sårbare sivile, særlig kvinner og barn, fordi de har større følsomhet for behovene disse sivile har. Det hevdes også at kvinner har en viktig rolle i å bekjempe seksualisert vold, både fordi de lettere kan hjelpe ofre, fordi kvinnelig tilstedeværelse demper menns tilbøyelighet til å begå overgrep, og fordi kvinner selv sjeldnere er overgripere. En annen angivelig fordel med kvinner i styrkene er at de inspirerer de lokale samfunnene til mer likestilling mellom kjønnene og fungerer som rollemodeller for lokale kvinner og jenter. Kvinnelige deltakere antas også å ha bedre relasjoner til lokale kvinner, slik at de får tilgang på informasjon mannlige medarbeidere er avskåret fra.

– Lett å lukke døra

Jennings er skeptisk til denne måten å argumentere på. For hva skjer hvis man ikke kan bevise at kvinnelige deltakelse har de fordelene og effektene man har reklamert med på forhånd?

– Det blir veldig lett for motstanderne å påpeke manglende dokumentasjon på at kvinners deltakelse har de påståtte effektene, og deretter bruke mangelen på dokumentasjon som argument for å lukke døra igjen, sier hun.
Alternativet er å basere argumentene i likestilling og kvinners deltakelse som et mål i seg selv.

– Å argumentere med likestilling og kvinners rettigheter er kanskje mindre overbevisende, siden det er basert i mer abstrakte forestillinger, og dessuten vanskeligere å selge til skeptikere. Men det er også en mer robust argumentasjon, framholder Jennings, som understreker at hun mener at nytteargumenter for kvinners deltakelse også kan brukes.

– Jeg vil først og fremst vise fram sårbarheten i disse argumentene når de brukes alene, sier Jennings.

Selge inn eller selge ut?

I sin rapport spør Jennings om såkalte gender advisors og gender trainers i sin iver etter å «selge inn» kjønnsperspektiver og kvinners deltakelse står i fare for å «selge ut» feministisk kritikk av kjønnskonservative stereotypier.

– Feminister og andre som er kritiske til operasjonell effektivitet-tilnærmingen frykter at målet ikke vil hellige middelet. Det vil si at bruken av bekreftende kjønnsessensialismer for å selge inn kjønnsperspektiver mest av alt bekrefter og forsterker tradisjonelle og konservative stereotypier om kvinner, noe som kan gjøre mer skade enn nytte for kampen for virkelig likestilling mellom kjønnene, sier Jennings.