«Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!»
I Erna Solbergs nyttårstale fra 2019, hvor utdraget over kommer fra, var fokuset på barnet. Statsministeren snakket om å kjenne et nyfødt barn gripe om fingeren for første gang, se barnet ta sitt første skritt og si sitt første ord.
Men statsministeren snakket også om den norske velferdsstatens avhengighet av barn. Hun oppfordret familier til å få flere barn, og sa at staten måtte legge til rette for å få barn i yngre alder. For at velferdsregnestykket skal gå opp, må vi kvinner få litt over to barn i gjennomsnitt, varslet Solberg. At man føder færre barn i Norge ble derfor knytta til en bekymring om arbeidskraft og økonomi.
For Guro Korsnes Kristensen, professor i kulturstudier ved NTNU, er det nettopp bekymringa for den lave fruktbarheten som kjennetegner hvordan vi snakker om reproduksjon i Norge i dag. Hun har skrevet en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning som ser på hvordan den offentlige samtalen rundt fruktbarhet har endra seg de siste ti årene.
– Å reprodusere har symbolsk sett vært et uttrykk for at en nasjon er sunn og frisk, og har framgang. At man lykkes. Når reproduksjonstallene går nedover, blir det derfor et tegn på at noe er feil. I og med at stater konkurrerer med hverandre, kan det å være stor og i vekst bety noe, sier hun.
Ingen forklaring på nedgang i fruktbarhet
Går vi ti år tilbake i tid, var samtalen om fruktbarhet i Norge ganske annerledes. I 2009 var tallet for hvor mange barn vi fødte i gjennomsnitt på 1,98. Dette var svært høyt i europeisk sammenheng. I pressen kom det positivt til uttrykk gjennom avisoverskrifter som "Vi føder rekordmange barn!".
Ti år seinere har tallet sunket til 1,56. Med det har Norge forlatt plassen som et av Europas mest fruktbare land, og er blitt nærmere landene som blir beskrevet som «uproduktive» og «ufruktbare».
– Hvorfor har det vært en nedgang i fruktbarhet de siste ti årene?
– Det er det store spørsmålet. Og noe man ikke helt vet. I Norge har man tidlig gått ut fra at de omfattende velferdspolitiske ordningene har økt reproduksjonstallene våre, ettersom de for ti år siden var såpass høye. Nå har tallene gått ned selv om ordningene er det samme, sier Kristensen.
Hun mener det er tydelig at reproduksjon er mer kompleks enn at det kun handler om politiske tiltak.
– Det kan handle om vår kulturelle forståelse av hva som er det gode liv og hvordan man ønsker å bruke tida si. Det kan også handle om hvordan parforhold utvikler seg og at vi får barn seinere.
– Du har analysert flere medietekster og faktasider. Kan dette relativt lille utvalget si noe om hva en offentlig samtale består av?
– Ja, det vil jeg si. Tekstene jeg har valgt ut er representative for veldig mange andre av lik art. Det er også medietekster folk forholder seg til i hverdagen, og som kan gi et innblikk i noen strømninger om dagens samtale om reproduksjon.
Direkte og indirekte regulering av befolkninga
Kristensen skriver at det siste tiårets nedgang i fruktbarhet har ført til et økt press på befolkninga, særlig kvinner, om å føde flere barn. I artikkelen argumenterer professoren for at den offentlige samtalen kan sees på som en måte å regulere en befolkning på.
– Reproduksjon er forsøkt regulert på mange måter. I noen stater har man blant annet gjort forsøk på å forby abort for å få opp fødselstallene. Samtidig er dette et område det er vanskelig å regulere, nettopp fordi kvinner bestemmer over sin egen kropp, sier hun.
Men det handler også om mer indirekte måter å regulere på, blant annet ved å skape en fortelling om hva som er normal og unormal atferd.
Man kan ta et skritt tilbake og spørre hvilken rolle staten skal ha i folks valg om å få barn.
– Å snakke om hva som er god og dårlig familieplanlegging, og hva som er gode og dårlige fruktbarhetstall, er også en effektiv måte å regulere på. Det er heller ikke noe en stat nødvendigvis gjør bevisst.
Reproduksjonspolitikk har alltid vært noe kvinnebevegelsen har fulgt med på, nettopp fordi politikken også forholder seg til kvinnekroppen.
– I norsk og vestlig sammenheng har det likevel vært sterkt fokus på at kvinner må bestemme selv. I norsk politikk har målet vært å legge til rette for at kvinner selv kan velge å få barn.
– Problematisk å rette pekefingeren mot kvinner
Anne Lise Ellingsæter er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Da Erna Solberg holdt talen hvor oppfordra norske kvinner til å få flere barn, kalte Ellingsæter det for en problematisk retorikk.
– Man kan ta et skritt tilbake og spørre hvilken rolle staten skal ha i folks valg om å få barn. Mitt eget utgangspunkt er at blant annet statsministerens nyttårstale viste at staten nå går langt inn i privatsfæren til folk, ved å be folk produsere flere barn, sier hun.
Ellingsæter mener det er spesielt problematisk at oppmerksomheten rettes mot kvinner i spørsmålet om fødselstall.
– At det er kvinnene som i stor grad blir pålagt denne oppgaven er et brudd med tenkningen om at vi lever i et samfunn der kvinner skal være mer enn en reproduktiv størrelse i samfunnet.
Den globale samtalen i dag handler om å redusere befolkningsveksten, fordi den kan knyttes til fattigdom og klimaproblemer.
Ellingsæter mener det ligger en god del moralisme i den offentlige debatten hvor man retter pekefingeren mot kvinner som får barn for seint. Hun sier man må huske at menn får i gjennomsnitt barn tre år seinere enn kvinner, og at det også burde snakkes om.
– Er det ikke grunn til å forsøke å påvirke de lave fødselstallene, dersom det vil få store konsekvenser for velferdsstaten?
– Det er mer komplisert enn at lave fødselstall fører til en svekket velferdsstat. Befolkningstallet i Norge vil ikke gå nedover i nærmeste framtid, fordi antall barn som blir født hvert år er større enn antallet som dør. Reproduksjonstallet forutsetter også at det ikke er noen innvandring, som det jo er.
Forskningen viser også at vi er en høyt utdanna befolkning i Norge. Det er også med på å påvirke velferdsstatens framtid, ifølge Ellingsæter.
– Å vedlikeholde velferdsstaten handler ikke kun om hvor mange som er yrkesaktive, men hvor produktive de er. En høyt utdanna befolkning skaper høyere økonomiske bidrag til blant annet velferdsstaten.
Globalt er målet det motsatte
Hvordan vi snakker om å få flere barn i Norge illustrerer hvordan samtaler om fruktbarhet kan ha store kontraster lokalt og globalt.
– Den globale samtalen i dag handler om å redusere befolkningsveksten, fordi den kan knyttes til fattigdom og klimaproblemer, sier Guro Korsnes Kristensen.
Dette har også skapt nye former for politiske utspill i Norge, som handler om at den truende klimakrisa gjør at vi må tenke annerledes om reproduksjon også i Norge.
Nå finnes det stortingspolitikere som snakker om hvem som ikke burde få barn, og knytter det til fattigdom og innvandring.
I artikkelen trekker Kristensen fram et innlegg fra BI-professor Jørgen Randers fra 2013. Der skriver han at "ettbarnsfamilier kan dempe befolkningsveksten og er en del av klimaløsningen". Han trekker også inn levestandard i diskusjonen, ved å si at det er rike som gjør mest for å ødelegge klodens ressursgrunnlag. Her utfordrer Randers en forståelse av det globale sør som kilden til befolkningsproblemet, mener Kristensen.
– Samtalen om klimakrisa har kommet mye tydeligere fram de siste årene. Miljøpartiet De Grønne har blant annet uttalt seg kritisk til at staten Norge skal oppfordre til å få flere barn når den globale befolkningsveksten er en trussel for klimaet.
Eksplisitt kritikk mot innvandrerbefolkninga
I 2009 skrev Kristensen en lignende artikkel hvor hun undersøkte samtalen om reproduksjon og fruktbarhet i Norge. Da var innvandrerbefolkninga synlige i en offentlig samtale som mente deres høye fruktbarhetstall var problematiske. Her ble innvandrerbefolkninga pekt på som kilden til problemet.
– Innvandrerbefolkning får i snitt litt flere barn enn den øvrige befolkninga, men det er en så marginal forskjell at den ikke har noen virkning for den norske fruktbarheten totalt, sier Kristensen.
Likevel blir innvandrerbefolkninga kritisert for å ha for høye reproduksjonsrater, også i dag. Det som har endra seg fra ti år siden er at kritikken i større grad kommer fra uttalte innvandringskritiske politikere i etablerte partier, mener Kristensen.
– For ti år siden ville vi ikke funnet stortingspolitikere som uttrykket dette så eksplisitt. Nå finnes det stortingspolitikere som snakker om hvem som ikke burde få barn, og knytter det til fattigdom og innvandring.
Men disse politikerne er fortsatt i fåtall, presiserer hun, og sier at samtalen om reproduksjon i Norge fortsatt er ganske sober og forsiktig. Likevel peker det på noe større.
– Selv om innvandrere ikke har et særlig høyere reproduksjonstall, handler samtalen også om hvem som egentlig tilhører den «opprinnelige» nasjonen Norge. Det er noe som kommer til syne i disse diskusjonene.
