Debatten har rast i norske medier etter at statsminister Erna Solberg i årets nyttårstale oppfordret norske kvinner til å føde flere barn. Begrunnelsen er å demme opp for en voksende eldrebølge. En krympende arbeidsstokk vil måtte bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre, konstaterte hun.
Sosiologiprofessor Anne Lise Ellingsæter mener det er problematisk med en type politisk retorikk der barnefødsler blir gjort til kvinners oppdrag for velferdsstaten.
– At staten griper inn i forplantningen har vært assosiert med en historie fylt av tvang, knyttet til rasisme, fascisme og rasehygiene. Det at staten setter seg mål og formulerer virkemidler for at folk skal føde flere barn, vitner om en instrumentell holdning til mennesker, sier hun.
– Barn bør være et mål i seg selv, kvinners kropper skal ikke være en produksjonsfaktor.
– Brudd med den norske linja
Ellingsæter, som i dag er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo, har gjennom sin forskning studert statlige familiepolitiske dokumenter fra 70-tallet og frem til i dag. Hun mener regjeringens oppfordring til norske kvinner er nytt i norsk sammenheng.
– Ingen familiepolitiske tiltak er innført for å bidra til å øke fødselstallene. Den norske linja har vært at man skal tilrettelegge for at folk skal få de barna de ønsker seg. Staten har ikke blandet seg inn i antallet barn – det er en viktig forskjell.
Eirin Pedersen, sosiolog og forsker II ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI på OsloMet, støtter Ellingsæters syn på nyttårstaleutspillet.
– Den norske velferdsstaten har ikke hatt som tradisjon å oppfordre kvinner til å få flere barn. Historisk sett, har det vært noe stater har gjort like før det har brutt ut krig, sier hun.
Pedersen disputerte i 2014 med sin avhandling om hva som påvirker menn og kvinners valg om å få barn. Mange av dem ga inntrykk av at det gode liv ikke kan leves uten barn. Likevel er det langt ifra slik for alle, og Pedersen mener dagens fødselspolitikk bærer med seg en underliggende kritikk av dem som av ulike grunner ikke får barn.
– Det kan gi signal om at det er en form for egoisme å velge å ikke få barn – at du ikke bidrar til velferdsstaten på et vis. Det blir spesielt tungt å bære for de ufrivillig barnløse.
Et spesielt ansvar blir lagt på kvinnene, konstaterer Pedersen.
– Når politikerne primært henvender seg til kvinnene, blir det å få barn en plikt som først og fremst hviler på kvinnene, sier hun.
Rekordlavt tall
Ifølge Statistisk sentralbyrå er fødselsraten i Norge i dag rekordlav: I 2017 fødte norske kvinner i fødedyktig alder i gjennomsnitt 1,62 barn. Det er imidlertid ikke første gang fruktbarhetsraten ligger på godt under to barn per kvinne i Norge. I 1983 fødte kvinner i gjennomsnitt 1,68 barn, som var det laveste registrerte tallet så langt. Også da var tallene kilde til politisk debatt.
– På 1980-tallet satte Brundtland-regjeringen ned et ekspertutvalg som skulle undersøke årsaker til og konsekvenser av befolkningsutviklingen. Utvalget skulle også finne ut om det var mulig og ønskelig å påvirke utviklingen gjennom offentlig politikk, forteller Ellingsæter.
Andelen barnløse har gått litt opp for kvinner, men kraftig opp blant menn.
Utvalget kom frem til at muligheten til å øke fødselstallene med politiske tiltak var liten. De var likevel positive til å utvikle en familiepolitikk som ville gjøre det enklere å få og ha barn.
– Utvalget foreslo blant annet lengre foreldrepermisjon og utbygging av barnehager. Disse tiltakene ble etter hvert realisert.
Etter 1983 snudde den nedadgående fruktbarhetsraten, og nådde i 2009 en topp på 1,98 barn per kvinne. At fødselstallene igjen begynte å øke fra 1983, hadde imidlertid ikke noe med de nyinnførte familiepolitiske tiltakene å gjøre, presiserer Ellingsæter.
– Når tallene gikk opp igjen stod folk fortsatt i lange barnehagekøer, og foreldrepermisjonen var kun på 18 uker. Det var derfor ikke familiepolitikken som gjorde at det snudde. Grunnen var at kvinner var eldre da de begynte å få barn, og disse fødslene ble derfor registrert i statistikken i senere år.
Kan hente seg inn
Men i hvor stor grad er det egentlig grunn til bekymring for dagens fødselstall?
For at velferdsregnestykket skal gå opp, må vi kvinner få litt over to barn i gjennomsnitt, varslet Solberg. Det er mer enn toppnivået i 2009, og på linje med det gjennomsnittlige fødselstallet i Norge på begynnelsen av 1970-tallet.
Ellingsæter mener det ikke er like stor grunn til bekymring som det regjeringen gir uttrykk for. Det kommer an på hvilke tall regnestykket er basert på, forteller hun.
– SSBs årlige tall sier noe om hvor mange barn som blir født av kvinner i ulike aldersgrupper et gitt år. Men de tar ikke hensyn til at kvinner i økende grad får barn senere i livet, sier Ellingsæter, og fortsetter:
– For at vi skal få «fasiten» på hvor mange barn kvinner føder i snitt, må vi se på kohortfruktbarheten, altså hvor mange barn kvinner i ulike fødselskull har fått når deres fruktbare periode er over.
Med slike tall som grunnlag for beregningen, er det mulig at fødselstallene vil hente seg inn på et senere tidspunkt. Slik de, ifølge Ellingsæter, gjorde i Norge etter det registrerte bunnivået i 1983. På den andre siden får i dag færre par det tredje barnet.
– Hvis vi ser på kohortfruktbarheten for kvinner født fra 1950–70, ser vi at de i gjennomsnitt har fått to barn. Det har derfor vært veldig stor stabilitet. Tobarnsnormen står sterkt.
Må problematisere menns rolle
Det er ikke mulig å påvise en direkte sammenheng mellom politiske enkelttiltak og økte barnefødsler. Likevel kan staten sette i gang en rekke tiltak for å legge til rette for at folk kan få de barna de ønsker seg, ifølge Eirin Pedersen. Hun etterlyser nå diskusjoner og utredninger som problematiserer at flertallet av dagens barnløse er menn.
– Selv om statsministeren sier i nyttårstalen sin at norske kvinner må få flere barn, så er det faktisk slik at de fleste kvinner fortsatt får barn. Andelen barnløse har gått litt opp for kvinner, men kraftig opp blant menn, sier Pedersen.
Blant de barnløse mennene er det spesielt noen grupper som peker seg ut, nemlig menn med lav inntekt, lav utdanning, og menn som bor utenfor byene, forteller Pedersen. Mens trenden er at kvinner reiser fra bygda og tar utdanning i byene, blir mange menn igjen i distriktene.
Det er dessuten store forskjeller mellom menns fruktbarhet basert på hvilket yrke de har – forskjeller som også går på tvers av inntektsgruppene.
– Forskning viser for eksempel at du har stor sannsynlighet for å være barnløs hvis du er renovasjonsarbeider, mens leger og politimenn har høy fruktbarhet. Politimenn har ikke like høy inntekt som leger, men begge yrkene er verdiorienterte, sier hun.
– Menn med gode omsorgsevner, som har lyst på flere barn, er gjerne med på en runde to med en ny partner. Eller en runde tre, fortsetter hun.
Pedersen mener det er viktig med mer forskning på menn som ikke får barn. Er det menn som ikke får mulighet til å få barn, eller velger de å ikke få barn?
Det blir dessuten oppfattet som lett å be kvinner om å få barn, men ikke enkelt å oppfordre menn, fremholder hun.
– Man kan likevel i større grad problematisere hvorfor færre menn får barn. Både for de mennene som har et barneønske de ikke får oppfylt, og for samfunnet der stadig færre menn blir foreldre og omsorgspersoner.
I den offentlige debatten om fødselstallene blir dessuten menns alder når de får sitt første barn sjelden nevnt, sier Ellingsæter.
– Menn er i gjennomsnitt nesten tre år eldre enn kvinner når de får sitt første barn, sier hun.
Politikk i tråd med samfunnet
Den norske velferdsstaten hatt en positiv effekt på fødselstallene i landet, forteller Pedersen. Norge har lenge hatt relativt høyere fødselstall enn andre europeiske land, noe som blant annet kommer av at kvinner og menn i Norge har bedre velferdsordninger. I tillegg har vi bedre vilkår i arbeidslivet for å kombinere fulltidsarbeid med familie og fritid enn i andre land, forteller hun.
Velferdsstaten har også hatt en sosial utjevningseffekt på kvinners fruktbarhet, ifølge Ellingsæter.
– Før var det primært kvinner med høy utdanning som ikke fikk barn. Men familiepolitikken har lagt til rette for å kombinere jobb og barn, noe som har ført til at forskjellen mellom utdanningsgruppene nesten er borte for kvinner, sier Ellingsæter.
I en felles studie fra 2013 viste Ellingsæter og Pedersen hvordan økte krav til foreldreskap og et tøffere bolig- og arbeidsmarked gjør terskelen for å få barn høyere. De så at kravene var spesielt høye for kvinner og menn i middelklassen.
Høyresiden har tradisjonelt ønsket å sette grenser for statens inngripen i familielivet.
Dersom staten i dag skal legge til rette for at folk kan få de barna de ønsker seg, må de politiske tiltakene være tilpasset samfunnet vi lever i, mener Pedersen.
– Det trengs fortsatt mer økonomisk støtte til barnefamiliene og flere tiltak som kan minske omsorgsklemma, sier hun.
Pedersen mener også det er behov for mer medisinsk støtte til eldre kvinner som ønsker å bli gravide, og at man bør åpne for slik støtte til enslige.
– Når det er en så kraftig tendens til at folk får barn senere i livet, må politikerne tilpasse seg dette. Nå er aldersgrensen for å få medisinsk støtte blitt senket. Du må nå være mellom 25–38 år. Men når gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende bikker 30 år, slik den gjør i Oslo, er det stadig flere som vil trenge medisinsk støtte, sier Pedersen.
Regjeringen ønsker i dag å legge til rette for at det skal bli lettere å få barn i ung alder og i studietiden. Med stadig økte krav og forventninger til arbeidsliv og foreldreskap blant dagens unge, tror imidlertid Pedersen at det kan bli vanskelig å få til.
– Endringene i fruktbarhetsalderen er en del av en stor demografisk endring. Politikerne kan fortsette å oppfordre, de kan sette i gang tiltak som mer økonomisk støtte til enslige forsørgere. Men det er svært vanskelig å endre folks oppfatning om når det passer å få barn.
Retorikken normaliseres
Oppfordringen om å føde flere barn kommer i dag fra en borgerlig regjering. Men ifølge Ellingsæter har denne retorikken blitt vanligere de siste årene, blant annet på grunn av eldrebølgen.
– Dette gjelder på tvers av partiene. For noen år siden holdt for eksempel daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) en tale hvor han sa at en av grunnene til at det går så bra med norsk økonomi er at norske kvinner fortsetter å føde mange barn.
Ellingsæter synes likevel det er overraskende at utspillene kommer fra en borgerlig regjering. I artikkelen «Familiepolitikkens kjønnsforståelser – to spor og fire tiår» i Nytt Norsk Tidsskrift, viser hun hvordan de borgerlige partiene tradisjonelt har forsvart familienes rett til å velge selv hvordan de vil organisere omsorgen for barna.
– Høyresiden har tradisjonelt ønsket å sette grenser for statens inngripen i familielivet, sier hun.
