100 prosent medfødt

Førsteamanuensis Agnes Bolsø har vært mye omtalt i vår. Hun var en av forskerne som fikk hard behandling i tv-programmet Hjernevask. Der ble hun blant annet konfrontert med forskning som hevder at homofile hjerner ser annerledes ut enn heterofile – en forskning hun avviser nytten av.

– Jeg er selvsagt ikke imot forskning på menneskehjernen generelt, men mener at det er umulig å avgrense homoseksuelle som forskningsobjekt, sier Bolsø.

– Hvordan holder man kategorien ren nok, hvordan skal man forholde seg til heterofile som har ubevisste homofantasier for eksempel? Jeg ser ikke det homoerotiske som avvik, men noe som er knyttet til vår art: Anlegg for å føle homoerotisk er medfødt. Menneskets kapasitet for homoerotikk og homoseksualitet er medfødt og er med på å definere vår arts biologiske utrustning.

– Eias favorittforskere fokuserer på en enkel inndeling i homo og hetero, men det er en svært begrensende inngang til forståelse

– Jeg er kritisk til den forskningen Harald Eia presenterte, som forsøker å definere, måle og klassifisere 'de homofile', og mener forskerne han referer til har et studieobjekt de ikke har avgrenset og definert med tilfredsstillende presisjon. Fordi det er mange mulige analysenivåer mellom gener og homoerotikk tviler jeg dessuten på om det noen gang blir mulig.

Behovet for normalitet

Men nå er Bolsø aktuell med en ny bok, hvor man får vite litt mer om hva hun egentlig mener. Folk flest er skeive, påstår hun allerede i tittelen. Hva mener hun med det?

– Å være vanlig, normal, er viktig for de fleste, og det gjelder spesielt i forhold til kjønn og seksualitet. Dette griper inn i sentrale deler med det å være menneske. Men folk flest opplever øyeblikk og situasjoner med uro og usikkerhet: «er jeg maskulin eller feminin nok, er jeg hetero, homo eller bi, og hva tror folk om meg?», sier Bolsø, og fortsetter:

– Eias «vinnerlag» er svært normative. Dersom barn er det de kaller «kjønnsatypiske» etter deres spesielle målemetoder, er de sannsynligvis homoseksuelle også. Kjønnsklisjeene vokter seksualiteten, men folk lever ikke en klisjé. Et queerteoretisk og skeivt blikk på dette kan være nyttig.

Virkelighetsfjernt?

Men hva er egentlig queerteori? Det er blitt vanlig å regne starten til tiden da HIV-epidemien nådde USA.

– Homsene mistet sine kjære, og opplevde en stor ufølsomhet fra samfunnet. De ble sinte, og mobiliserte til noe som ble en mektig innsprøytning til homopolitikken. Det ble klart at viruset ikke bare spredte seg mellom homser, og det ble spørsmål om hva heterosex egentlig er, forklarer forskeren.

AIDS-epidemien synliggjorde at en del av den mannlige befolkningen som lever heteroseksuelt av og til har sex med menn. Begrepet «menn som har sex med menn» ble tatt i bruk for å kunne nå denne delen av befolkningen. Dette skjedde samtidig med at de akademiske teoriene om kjønn og seksualitet begynte å gå i nye retninger.

– De rene kategoriene mellom homofil og heterofil vedlikeholder en idé om «den homofile» som kan innringes og avgrenses.

– De stilte spørsmål ved hvorfor grensene for heteroseksualitet må voktes så hardt, og hvorfor homoseksualiteten skal plasseres hos «de andre», sier Bolsø.
Queerteoretikere mener at det er feil å kategorisere mennesker som enten heterofile eller homofile, fordi variasjonen i menneskelig seksualitet er langt større enn som så. De er derfor kritiske til at begrepene homo-, hetero- og biseksuell får være dekkende for alle former for seksuell orientering. Dette har bidratt til at retningen blir kritisert for å være språkfiksert og virkelighetsfjern.

– Queerteori er en filosofisk retning, men med store konsekvenser for hva man velger å studere empirisk, og hvordan det analyseres. Eias favorittforskere fokuserer på en enkel inndeling i homo og hetero, men det er en svært begrensende inngang til forståelse, sier Bolsø.

– Det er fortsatt vanskelig å forske og skrive uten å bruke disse begrepene, men det kommer. De som mener poststrukturalismen og queerteorien har hatt sin storhetstid tar helt feil, vi har bare så vidt begynt å se effekten på empirisk forskning, mener Bolsø.

Forsker på begjær

I boka si skriver Bolsø om hvordan homopolitikken gikk fra å bruke betegnelsen homoseksuell til homofil for å få oppmerksomheten vekk fra det seksuelle og over på det følelsesmessige. Forskeren mener det nå er på tide å gå den andre veien, og retter søkelyset mot begjær. Hun bruker eksempler fra intervjuer hun har gjort med unge mennesker for å vise hvilke spørsmål queerteorien inviterer oss til å spørre, og lanserer begrepet triangulering av begjær. Det vil si at den erotiske situasjonen foregår mellom tre elementer: De to kroppene som er i spill, og noe som forskeren kaller det tredje element.

– I vår kultur, og kanskje i alle kjente kulturer, er det vanligvis forskjellen mellom det feminine og det maskuline som er det elementet som erotiserer relasjonen. Men kanskje måten dette er i omløp på ikke er gitt? Heldigvis er det sånn at en mann for eksempel kan tiltrekkes av en kvinne med kontroll, selv om dette ikke er regnet som feminint. Og en kvinne kan tiltrekkes av omsorgsevnen hos en mann, noe som ikke regnes som maskulint blant de som har et tradisjonelt syn på kjønn, sier Bolsø.

– Hva legger du i maskulint og feminint?

– Det lar jeg ligge i fred i denne boken, siden det er skillet mellom homofil og heterofil jeg er opptatt av å bygge ned. Men man kan si at det er det som til enhver tid er definert som henholdsvis mest forbundet med menn og mest forbundet med kvinner i kulturen.

1800-tallets kategorier i forskning og politikk

Forskeren mener at vår inndeling av mennesker i heterofil og homofil stammer fra vitenskapsmenns kategorisering fra midten av 1850-tallet.

– På den tida fikk vi klassifisering av seksualitet innenfor medisin og psykiatri, som en del av diagnosesystemet over perversjoner. Homoseksualitet var en av perversjonene, og herfra stammer den homopolitiske retningen der ideen er at homofile er født avvikende og derfor må tolereres, sier hun.

Hun mener at en homopolitikk som krever like rettigheter basert på at homofile er annerledes enn de heterofile, har sin historiske bakgrunn i det samme diagnoseapparat. Budskapet blir at «vi er født sånn og må derfor aksepteres».

– Queerforskere er opptatt av den biologiske kroppen, særlig hvordan den blir definert av vitenskap, kultur og politikk.

– Queerperspektivet har noe å tilby oss både i forståelsen av det erotiske mennesket og i seksualitetspolitikken, sier Bolsø, som mener at når homokampen føres gjennom en rolle som offer og avviker blir muligheten til å bekjempe homonegativitet og homofobi begrenset. Det absolutte skillet mellom homoseksuell og heteroseksuell gir god grobunn for utskillelse og marginalisering. Hun understreker at rettighetskampen er viktig, men ønsker at den skal føres side ved side med en ny forståelse av seksualitet.

– De rene kategoriene mellom homofil og heterofil vedlikeholder en idé om «den homofile» som kan innringes og avgrenses, og måles i hoftebredde, fingerlengde eller sittestilling. Rettighetsperspektivet kan i verste fall være med på å vedlikeholde ideen om de homofile som helt spesielle og avvikende, sier Bolsø og fortsetter:

– Ingen kan motbevise en påstand om at anlegg for homoerotikk tilhører vår art som art, og  dermed er  medfødt.

Forholdet til biologien

Medfødt, ja. Hva er egentlig queerforsker Agnes Bolsøs forhold til biologien?

– Queerforskere er opptatt av den biologiske kroppen, særlig hvordan den blir definert av vitenskap, kultur og politikk. Jeg er opptatt av hvordan kroppen blir forstått og regulert fordi det har så store konsekvenser for levd liv, forteller hun.

På 1800-tallet handlet det for eksempel om fjerning av eggledere og livmor for å behandle kvinners hysteri. Et eksempel på regulering fra vår egen tid er at det foretas korrigerende operasjoner av barn med uklart kjønn, såkalte intersex-barn. I programmet Hjernevask ble historien til et slikt barn fortalt, med kommentarer fra Bolsø klippet inn på en slik måte at det framsto som om hun mente at slike operasjoner er greit. Det er svært langt fra sannheten, ifølge Bolsø.

Hun mener at historien som ble fortalt viser hvor viktig det er at man ikke utfører kjønnskorrigerende kirurgi på  nyfødte med uklart kjønn.

– De unge er interesserte i skeiv teori, og det har inspirert meg til å gå inn og skrive politisk

– Queerforskere er opptatt av hvordan også biologien blir til. For en queerteoretiker, i alle fall for meg, handler det for eksempel om at intersex-barna ikke gis adgang til kategoriene som vokter kjønnet. Biologien, i dette tilfellet det nyfødte barnet, blir endret slik at det passer inn i hvordan medisinere tenker biologi: Barnet må enten være maskulint eller feminint, sier Bolsø.

– Legene vokter biologien på en helt bestemt måte, og dermed skapes og bekreftes biologisk kjønn gjennom aktivitet i helsevesenet i dette tilfellet. Og dette gjelder ikke bare med intersex-barn i helsevesenet, men for alle i samfunnet. Den materielle kroppen er ikke bare gitt, kroppene våre blir tuklet med og snakket fram til noe som har betydning i kulturen. Det kan sammenlignes med at en bok ikke bare er en haug med papir og trykksverte. Den er det også, men vi forholder oss til den så den i tillegg blir noe annet og mer, sier forskeren.

– Jeg mener altså at det alltid er et filosofisk aspekt ved det materielle. Det betyr ikke at jeg ikke tror at folk blir født og dør og lever i en kropp. Men det kulturelle er viktig for hvordan vi lever våre biologiske kropper, understreker hun.

Politisk forsker

Boka Folk flest er skeive er en politisk pamflett som beskriver hvordan queerteori kan – og bør – tas inn i homopolitikk og -aktivisme.

– Ser du noe problematisk ved at du som forsker kommenterer politikk så direkte?

– Ja, jeg hadde noen betenkeligheter, innrømmer Bolsø.

Når hun allikevel velger å gjøre det, skyldes det den massive motstanden overfor nye teorier om seksualitet som hun har sett i vår tids homopolitiske arbeid. 

– Dette står i kontrast til det jeg ser hos en del unge homoaktivister, og jeg har møtt mange av dem gjennom foredrag jeg holder. De unge er interesserte i skeiv teori, og det har inspirert meg til å gå inn og skrive politisk. Jeg er jo gammel aktivist selv, sier Bolsø.

Hun er imidlertid klar over at det er en balansegang, og er forberedt på at noen vil mene hun balanserer dårlig.

– Men det må jeg tåle.