Endevender Hjernevask

En ting var alle faktafeilene Isabelle Dussauge umiddelbart fant da hun skulle anmelde boka Født sånn eller blitt sånn av Harald Eia og Ole Marthin Ihle. Mye av dette var tross alt stoff hun hadde lest om i egen forskning. Men det var da hun kom til kapitlet om intelligens og påstanden om at IQ er arvelig, at hun virkelig reagerte.

– I motsetning til de andre kapitlene er dette godt skrevet, uten de mest åpenbare logiske bristene som resten av boka lider under. Men jeg kunne likevel ikke tro at det som stod der, stemte. Så da begynte jeg å grave i forskningen om IQ som forfatterne benytter seg av, forteller Isabelle Dussauge.

Gamle og kritiserte teorier

Fransk-svenske Dussauge er forsker innenfor tverrfaglige teknikk- og vitenskapsstudier ved Linköpings universitet. Akkurat nå jobber hun med prosjektene «Brain Desires. Neuroimaging of Human Sexuality» og «Sexualiteten i hjärnan: Hjärnforskning, medier, kunskapsproduktion», det siste med kulturforskeren Ingeborg Svensson.

I Tidsskrift for kjønnsforskning 4/10 skrev hun en anmeldelse ved tittelen «Sex, lögner och evolutionens förvrängda löften» av Eias og Ihles bok, Født sånn eller blitt sånn. Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker. Boka kom ut i april 2010, rett etter at siste episode av Eia og Ihles omdiskuterte tv-serie Hjernevask var sendt. Det som skulle være en liten anmeldelse utviklet seg raskt til et mindre forskningsprosjekt, og endte opp i en kritisk fasit til mange av spørsmålene som boka tar opp. Fasiten kan lastes ned her. 

– TV-serien og boka gir inntrykk av at nå skal vi injisere det norske tv-publikummet med de nye, store sannhetene som man har funnet fram til i utlandet. Men de fleste av teoriene som Eia og Ihle gjør bruk av, er fra 1980- og 1990-tallet, og en del av kritikken av teoriene er tilsvarende mer enn ti år gammel, sier Dussauge.

Innbyrdes motsigende studier

Litteraturlisten til Dussauges fasit favner i stor grad metastudier og kritiske review papers, det vil si forskning på forskningen, som forsøker å se de ulike studiene i en sammenheng eller kritisk gransker deres metoder og resultater. Slike metastudier viser at det ene forskningsresultatet gjerne slår det andre ihjel.

– Brain Storm. The Flaws in the Science of Sex Differences av medisinforskeren Rebecca M. Jordan-Young er ett av de nyeste eksemplene på en slik metastudie. Den kom høsten 2010 og tar for seg de førti årene av hjerneforskning som utgjør hele grunnen for teorien om at hjernen er organisert ulikt hos menn og kvinner før fødselen på grunn av hormoner. Jordan-Young viser at all den evidens som finnes i alle disse hundrevis av studiene, hver for seg kanskje kan støtte opp under en eller annen liten del av hypotesen. Men studiene er innbyrdes motsigende. Konklusjonen hennes blir at alle studiene til sammen viser at teorien ikke holder, og at mange av de fakta om kjønnsforskjeller som tas for gitt, også innenfor hjerneforskningen, egentlig ikke er fakta, bare påstander. Av og til motbeviser studiene til og med selve teorien: Vi fødes ganske enkelt ikke med en kjønnet hjernestruktur, sier Dussauge.

Symptomatisk for mye hjerneforskning på påståtte kjønnsforskjeller er at om man finner noen biologiske forskjeller i menns og kvinners hjerne, kan man likevel sjelden forklare hva forskjellen betyr for menneskelig atferd og hvorfor, ifølge Dussauge. Dessuten er de forskjellene i atferd som hjerneforskerne har til hensikt å belyse, ofte dårlig underbygget. Rebecca M. Jordan-Young viser blant annet hvordan hva som innenfor hjerneforskningen anses for å være «kvinnelig» og «mannlig» atferd på 1960- og 1970-tallet, ikke er det samme som på 1980- og 1990-tallet.

– Det som beskrives som en «vanlig» kvinnes seksualitet på slutten av 1980-tallet, hadde i denne forskningen vært en maskulin, helt «abnormal» kvinnes seksualitet på 1960-tallet; utagerende, med ønske om å ha flere enn en partner, et uttalt begjær og så videre. Men det ser ikke ut til å plage noen. Hjerneforskerne som Jordan-Young skriver om flytter bare på grensene. De omvurderer implisitt hva som skal regnes som «kvinnelig» og «mannlig», ikke minst når det handler om seksualitet, samtidig som de bruker den tidligere forskningen til egne formål uten å reflektere over disse grenseflyttingene.

Tvilsomme tvillingstudier

I boka hevder Eia og Ihle at intelligenskvotient – IQ – i dag er en ukontroversiell måte å måle folks intelligens på. Isabelle Dussauge behøvde likevel ikke lete lenge etter naturvitenskapelige forskere som er svært kritiske til store deler av den såkalte intelligensforskningen. Såkalte «bortadoptert tvilling»-studier, en svært populær metode blant en del forskere for å studere om det er arv eller miljø som er bestemmende for folks intelligens, sår for eksempel sterk tvil om holdbarheten i funnene i denne typen forskning.

– Den mest alvorlige kritikken mot tvillingstudier av IQ er at resultatene herfra ikke kan si noe om i hvilken grad IQ er avhengig av genetiske faktorer. Resultater fra tvilling- og adopsjonsstudier presenteres ofte i form av påstander som at «50 prosent av IQ er genetisk». Men disse studiene gir ikke, og kan ikke gi, noen målestokk for genetikkens andel i menneskelig atferd. Den internvitenskapelige kritikken av slike studier viser at disse produserer resultater som gjenspeiler forskernes egne hypotetiske modeller snarere enn virkelige forhold.

Også i tv-serien var intelligens et tema, der blant andre statsviteren Charles Murray hevdet at det er forskjeller mellom folkegrupper når det gjelder intelligens. Men selv om tv-episoden vakte debatt i norske medier, var det ingenting mot diskusjonene rundt kjønn og kjønnsforskere som serien – og senere boka – utløste.

– Jeg tror folk flest bryr seg mindre om intelligens, og politisk er det mer synlige og aktuelle spørsmål som står på spill når det gjelder kjønn. Det har skjedd veldig store, progressive sosiale forandringer de siste tiårene i forhold til kjønn og seksualitet, og dermed har vi fått motreaksjoner. Vi har ikke hatt den samme debatten og de samme sosiale bevegelsene rundt intelligens som rundt kjønn og seksualitet. Dessuten var hele Hjernevask-serien og til dels også boka iscenesatt som en konflikt mellom biologer og evolusjonspsykologer på den ene siden, og kjønnsforskere og samfunnsvitere på den andre siden. Vi så ikke en tilsvarende oppildning til debatt rundt IQ, sier Dussauge.

Evolusjonseventyr

Forklaringer til kjønnet atferd utgjør da også en stor del av boka, der evolusjonsteorier får forklare alt fra utroskap til yrkesvalg.

– Jeg er ingen evolusjonsfornekter. De fleste av oss har to hender med fem fingre på hver, og dette kan forklares evolusjonsmessig. Det meste av det jeg har lest av evolusjonsbiologisk forskning er både nyansert og selvkritisk og dermed relativt uproblematisk. Det er den delen av evolusjonspsykologisk forskning som Eia og Ihle gjør bruk av, som jeg reagerer på. Det er et gigantisk steg å begynne å forklare folks atferd ved hjelp av evolusjonsresonnementer. Så finnes det da også sjelden beviser hos denne typen evolusjonspsykologer for det de påstår, i motsetning til hva tilfellet er hos biologene, der de har metoder for å forklare hvorfor vi har fem fingre.

Blant kritikere til evolusjonspsykologiske forklaringer på kjønnet atferd kaller man ofte disse forklaringene for «just so»-historier, etter mønster av forfatteren Rudyard Kiplings eventyr om hvorfor elefanten har så lang snabel, eller Asbjørnsen & Moes eventyr om hvorfor reven har hvit haletupp.

– Dette er jo nettopp bare diktning og derfor svært underholdende! Mye av den evolusjonspsykologiske forskningen som Eia og Ihle baserer seg på, tar utgangspunkt i påståtte forskjeller mellom folk som egentlig ikke finnes. Ett eksempel er myten om at kvinner snakker mer og bedre enn menn. Og så serveres en masse forklaringer uten holdbare metoder og bevis.

Vil ha refleksjon rundt kategoriene

I debatten som fulgte etter spesielt tv-serien var norske kjønnsforskeres manglende naturvitenskapelige kompetanse et gjennomgangstema. Isabelle Dussauge sender ballen tilbake til naturviterne og etterlyser en større kompetanse på kjønnsteori.

– Hjerneforskere og evolusjonspsykologer må i det minste kunne definere hva de mener med kjønn – og gjerne også seksualitet – noe de sjelden gjør. I det meste av hjerneforskningen som finnes fungerer kjønn og seksuelle preferanser i stedet som enkle kategorier. Forskerne opererer med avstengte bokser som de så mener at de kan plassere forsøkspersonene i. Man tar kategoriene for gitt, og leter etter forskjeller mellom mennesker på bakgrunn av disse kategoriene og finner kanskje noen variasjoner mellom forsøkspersonene i de to gruppene. Så skriver man at man har funnet en ny type bevis på forskjellen mellom kategoriene, det være seg kvinne eller mann, homo eller hetero. Men man undersøker ikke kategoriene i seg selv og reflekterer heller ikke over dem. Men å gjøre det, burde være et minstekrav. Og det må til om naturvitenskapen virkelig vil bidra med en økt forståelse av kjønn og seksualitet som menneskelige prosesser, mener Isabelle Dussauge.

Les Isabelle Dussauges fasit til Født sånn eller blitt sånn?