«Snille» damer i grådig jobb

«Anna» jobber deltid på et sykehjem i en norsk bygd. Hun skulle gjerne hatt en større stilling, men det vil arbeidsgiveren ikke gi henne. Derfor sier hun sjelden nei når hun blir tilbudt ekstravakter. Faktisk har Anna ofte sagt ja til å jobbe ekstra til tross for at det ikke passer.

«Da gjorde jeg det liksom for å være snill og hjelpe til. Og det synes jeg er riktig også. (…) Du skal ikke bare ta ekstravakter (…) når det gagner deg selv, liksom. Jeg synes du skal gi litt tilbake igjen også, jeg da.»

Arbeidstakere uten krav

«Å være snill og hjelpe» er et viktig ideal for de kvinnelige hjelpepleierne sosiologen Gunvor Aasbø har intervjuet til sin masteroppgave Når deltid er norm. Andre sentrale normer er å være takknemlig, ikke klage og ikke være grådig på gunstige vakter. Aasbø beskriver en kultur der krav nærmest ble betraktet som illegitime.

– Ingen krevde noe av arbeidsgiveren. Dette til tross for til dels hårreisende forhold knyttet til arbeidstid, og til tross for en utbredt oppfatning om at forholdene var urettferdige, forteller sosiologen.

– Dette handler også om det sterke kollektivet pleierne er en del av. Ingen krav ble stilt fordi det ofte medførte at det går ut over andre. De er med andre ord avhengig av hverandres ansvarlighet og andreorientering.

Alle de seks Aasbø dybdeintervjuet var deltidsansatt. Fire av dem ønsket seg en større stilling. Lave stillingsprosenter fordelt på flere pleiere og ustrakt bruk av ekstravakter er arbeidsgivers strategi for å få turnusen til å gå opp.

For hjelpepleierne gir det seg paradoksale utslag; på den ene sida ønsker de seg høyere stillingsprosent uten å få det, på den andre sida føler de seg ofte presset til å jobbe når arbeidsgiver trenger noen til å gå ekstravakt. For hjelpepleierne som ønsket en større stilling blir ekstravaktene også den eneste muligheten for å jobbe opp mot ønsket arbeidstid. Mange av pleierne har svært små stillinger, en så liten som 13,5 prosent. En annen hadde opplevd å jobbe ekstravakter seks-sju helger på rad. Hun «torde» ikke si nei, selv om helgejobbingen gikk hardt utover familien.

– Både deltidsstillingen og ekstravaktene hadde elementer av frivillighet og ufrivillighet knyttet til seg. Men hjelpepleierne ville valgt bort ekstravaktene for heller å få en større fast stilling, sier Aasbø.

Tar ikke i bruk forhandlingsrom

Delvis henger hjelpepleiernes manglende krav sammen med en reelt sett svak forhandlingsposisjon. De bor i bygder med et begrenset arbeidsmarked for hjelpepleiere, og pendling ut av bygda er mindre attraktivt for de fleste. Dermed har de ikke annet valg enn å akseptere uønsket deltid. Det er rift om de gunstige vaktene på sykehjemmet, og håper man på fast jobb eller større stillingsprosent, lønner det seg å stille opp når det trengs, uten å klage.

– Det var viktig for hjelpepleierne å ha et godt forhold til arbeidsgiver og kollegaer for å bli regnet med og bli spurt når det var behov for ekstravakter, sier Aasbø.

Men Aasbø mener hjelpepleierne likevel har et forhandlingsrom de ikke tar i bruk. At de ikke bruker den makten de potensielt har, for eksempel ved å stille kollektive krav, mener hun handler om at normene for en god pleier – som er tett knyttet til normer for kvinnelighet – virker sterkt disiplinerende. Flere snakker om at de får dårlig samvittighet når de ikke er «snille» og takknemlige nok. «Ragnhild» knytter det direkte til kjønn:

«Ja, er ikke vi damer skapt sånn at det spiller på samvittigheten? Jeg tror mer enn menn i alle fall. (…) Jeg må ha en god unnskyldning for at jeg skal si nei, sier jeg til mannen min.»

– Å si nei, stille krav og tenke på seg selv oppfattes som illegitimt og ikke som et alternativ for disse kvinnene, sier Aasbø.

Brudd med normene kan få konsekvenser, ikke bare på jobben, men for hele det sosiale livet. Bygdene kvinnene bor i er små samfunn preget av sterk sosial kontroll.

– For å framstå som en respektabel kvinne, må man være «ordentlig». Et rykte som «arbeidsjern» er attraktivt, sier Aasbø.

– I tillegg er også hjelpepleiernes ulike dårlige posisjoner noe som hindrer kollektiver. En litt dårlig stilt hjelpepleier ville ikke nødvendigvis tjent like mye som en veldig dårlig stilt hjelpepleier på en stor forandring i organiseringen av arbeidstiden, legger hun til.

Forkler maktforholdene

Aasbø mener hennes funn antyder at kommunene er avhengige av kvinner som kvier seg for å kreve noe for å holde kostnadene i eldreomsorgen nede. Andre undersøkelser har vist at arbeidsgivere i kommunal eldreomsorg mener småstillingene gjør det lettere å få turnusen til å gå opp, og at det gir lettere tilgang på personell for å dekke opp ekstravakter. Hjelpepleierne som ble intervjuet tolket ifølge Aasbø småstillingene som et ledd i kommunenes tiltak for å spare penger. Ufrivillig deltid kan forstås som en forutsetning for denne organiseringen av arbeidstid, for eksempel ved at ekstravakter kan dekkes opp.

At kvinner i omsorgsyrker personlig bærer mye av belastningen av knappe offentlige ressurser, slås fast i flere andre studier, for eksempel av Halvard Vike og Bente Rasmussen.

– Strukturelle problemer blir i stor grad individualisert. Kvinnene tar støyten selv når de for eksempel må velge mellom å være sammen med familien på lørdagskvelden eller å stille opp for kollegaer og de sårbare beboerne, sier Aasbø. Hun opplevde imidlertid i liten grad at kvinnene hun intervjuet så en slik sammenheng. Også her spiller normene for kvinnelighet inn.

– I stedet for å føle seg utnyttet, føler pleierne seg «snille» når de innordner seg urettferdige forhold. Forutsetningene, at systemet hviler på hvordan kvinnelighet er konstruert innenfor dette systemet eller kollektivet, forblir skjulte, hevder Aasbø.

Deltid – et valg?

Selv om flertallet av pleierne Aasbø intervjuet ønsket seg større stillinger, fant hun ikke noe utbredt ønske om å jobbe fulltid.

– Delvis henger nok dette sammen med at fulltid er utelukket på grunn av arbeidsgiverens arbeidstidspolitikk. For andre, særlig de eldre, er deltid en akseptabel løsning. De som ønsket fulltid var de yngre kvinnene, som hadde barn i skolealder, forteller Aasbø.

«Eldbjørg» var den eneste av informantene som trodde hun kunne fått en fulltidsstilling om hun ville. Hun tar imidlertid ikke sjansen, fordi hun ikke tror helsa ville holdt dersom hun hadde jobbet fulltid. Hun var inne på om hun allikevel skulle søke om full stilling, for siden å delvis uføretrygde seg:

«Ja, det er så tungt at jeg tør ikke ta hundre prosent stilling, for jeg var veldig inne på om jeg skulle ha vært så frekk at jeg hadde søkt på hundre og fått det, også heller gått til lege etterpå (latter) og sagt at dette her holder jeg ikke ut.»

Eldbjørg tror 75-80 prosent er det maksimale hun kan klare å jobbe i hjelpepleieryrket. Aasbø tror mange føler som Eldbjørg, og mener den tunge belastningen må tas mer på alvor.

– Selv om Eldbjørg nå har valgt å fortsette i deltidsstillingen sin, kan dette ikke karakteriseres som et valg. Det belastende arbeidet tvinger henne til å jobbe deltid. Dette er et eksempel på hvordan strukturelle sider ved organiseringen av arbeidstid blir individuell dilemmaer, sier Aasbø.

– Kanskje er en innsats som i dag tilsvarer 75 prosent stilling omtrent det som kan forventes av en person i denne jobben, og sånn sett en full stilling, undrer hun.