Skrev årets artikkel 2008

– Måpende overrasket, sier prisvinner Lars Rune Waage om sin egen reaksjon da hans artikkel «’Et galt og skjævt menneske’. To litterære skildringer av homoseksualitet på tidlig 1900-tall» ble kåret til «Årets artikkel 2008»  i Tidsskrift for kjønnsforskning. Nordisten venter i disse dager på å få sin doktoravhandling godkjent og takker juryen for en solid oppmuntring.

Tidsskriftsartikkelen, som tar for seg novellen «Blodtirsdagen» av Sigurd Mathisen og romanen De svake av Ronald Fangen, er ifølge juryen «skrevet med et intenst språklig driv, som både river med og fengsler». Juryen roser Waage for å framstille kompliserte, teoretiske og analytiske poeng enkelt, levende og tilgjengelig. Den karakteristikken setter Waage stor pris på.

– Å skrive pedagogisk og lesbart, uten altfor mye faglig sjargong, har vært en viktig ambisjon for meg. Samtidig er det jo en grense for hvor enkelt man kan gjøre ting uten å henfalle til banaliteter og klisjeer. Det gleder meg at jeg tydeligvis har lyktes med den balansegangen, sier Waage.

Selvmord eneste løsning?

Litteraturen Waage har tatt for seg er to eksempler på tidlige litterære skildringer av homoseksualitet. Mathisens novelle fra 1903 forteller en grotesk og gotisk historie om to gutter som først dreper tre yngre gutter, for så å skjære over hverandres struper. Fangens roman, som kom ut i 1915, handler om en ung student som betror seg om sin homoseksualitet til en venn, for så å skyte seg gjennom hjertet rett etterpå. Waage mener selvmordet i begge fortellingene framstår som en frigjøring fra en umulig tilværelse.

– Homoseksualitet skildres som noe umulig. Å leve ut sin seksualitet er ikke et alternativ. Dermed blir selvmordet eneste utvei, forklarer Waage. I Mathisens novelle skildres døden som en form for forløsning eller utløsning, guttene dreper hverandre i et favntak som ligner et samleie.

– Teksten kommuniserer at «du kan ikke få det du vil ha her i livet, det må søkes på den andre sida», sier Waage.

Juryen, som har bestått av Beret Bråten, Hans Wiggo Kristiansen og Päivi Lappalainen, mener Waages analyse av selvmordstemaet gjør artikkelen «høyst aktuell».

– Koblingen mellom homoseksualitet og selvmord dukker ofte opp også i vår tids debatter, både i akademia og ellers i offentligheten. Jeg ville belyse de historiske røttene til denne koblingen og gi et eksempel på hvordan disse temaene kan behandles litterært, sier Waage selv.

Usynlig historie

Waages litterære eksempler kom ut på en tid da homoseksualitet fremdeles var tabubelagt og forbudt ved lov. De fikk en blandet mottakelse i samtida, og opprørte nok mange lesere med sin eksplisitte tematisering – selv om kritikerne gjerne var positive. Waage mener samtidas tabuer kan ha blitt gjenspeilet i litteraturhistorikernes behandling av temaet homoseksualitet.

– Det er skrevet lite om homoseksualitet i nordisk litteraturhistorie, så her trengs det supplering, sier Waage. Ikke minst mener han slektskapet mellom de litterære framstillingene og samfunnets forståelse av homoseksuelle er interessante. Mellom Mathisens novelle og Fangens roman er det et drøyt tiår, og Waage ser klare forskjeller mellom dem.

– Der Mathisen kobler homoseksualitet til forbrytelse og vold, knytter Fangen seg mer opp til den medisinske forståelsen av homoseksuelle som syke mennesker. Det sammenfaller med utviklingen i det generelle synet, som beveget seg fra en juridisk ramme til en medisinsk, kommenterer Waage.

Vrengebilde

I Mathisens novelle lurer de to hovedpersonene med seg tre yngre gutter til et tjern. En etter en steiner de småguttene, for så å kaste dem i tjernet. Underveis erklærer de hverandre sin kjærlighet. Novellen er blodig, uhyggelig og heslig, og homoseksualiteten inngår uten tvil i skrekken og det grufulle. Waage mener likevel ikke den kan forstås som en utvetydig hatefull og negativ skildring av homoseksualitet.

– Mathisen blander sammen kjærlighet og «pervers» seksualitet på en uventet måte. Novellen bryter med datidas realistiske ideal, den er gotisk i stilen. Forfatteren går for langt med vilje, og skaper et vrengebilde som på mange måter blir en overskridelse. Overdrivelsene, det marerittaktige kan like gjerne være uttrykk for opposisjon til det bestående, sier Waage.

Uhelbredelig syk

Fangens tekst om den unge studenten Gottfred Harm er mer realistisk. Her er også den homofile karakteren skildret langt mer sympatisk.

– Harm framstilles verken bedre eller verre enn alle andre. Men han har en feil, en alvorlig brist. Homoseksualiteten forstås som en ulykke som har rammet han, delvis uforskyldt. Som Harm uttrykker det selv: Han er natur, men ikke naturlig, syk, men kan ikke kureres, sier Waage.

– Det kan ikke gå godt for Gottfred Harm. Selvmordet løser knuten, både for romankarakteren og forfatteren som ikke så muligheten for å gi historien om den homoseksuelle en lykkelig slutt, legger han til.

Ronald Fangen er i ettertida kjent som en kulturkonservativ forfatter med bånd til den kristne oxfordbevegelsen. Med romanen «De svake» var han med på å rive ned skiller, mener Waage.

– Riktignok kan man innvende at han gir en ren elendighetsskildring av homoseksualitet. Men i hans samtid var bare det å ta opp temaet en veldig radikal handling, sier Waage, som mener det er påfallende hvor sjelden denne romanen tas med i betraktning når Fangens forfatterskap beskrives.

Dette er fjerde gang Tidsskrift for kjønnsforskning kårer en prisvinner. Premien består i fulltekstpublisering på KILDEN og oversettelse til engelsk, slik at artikkelen blir tilgjengelig for et større publikum både nasjonalt og internasjonalt.