Kvinnelige krigsseilere: «Malta-Margit» nektet å mønstre av

– Kvinnelige krigsseilere har lenge vært en faktaboks i norsk sjøfartshistorie, sier historiker Thea Eriksen ved Norsk senter for krigsseilerhistorie. 

I en ny artikkel undersøker hun kvinnene som mønstret på norske skip under andre verdenskrig. Behovet for mannskap var stort. Men likevel ble mange kvinner sendt i land.

– Det jeg har hengt meg opp i, er hvorfor disse kvinnene ble bedt om å mønstre av.

På sporet av krigsseilerne

Studien bygger på nye tall fra Krigsseilerregisteret, som omfatter sjøfolk som seilte på norske skip under krigen. Det inneholder navn på over 60.000 krigsseilere. Tidligere har man anslått at bare 233 av krigsseilerne var kvinner.

– Det viser seg å være mye høyere – 350 kvinner, sier Eriksen og legger til: 

– Det er nok det nærmeste vi kommer et endelig tall.

Kvinnene arbeidet i hovedsak i forpleiningen, som salongpiker og messepiker. Noen jobbet også som telegrafister og sekretærer.

Det mest overraskende funnet var likevel bakgrunnen deres. 

– Jeg ble overrasket over hvor mange utenlandske kvinner som seilte på norske skip, forteller hun.

Nektet kvinner å seile

Etter den tyske okkupasjonen i april 1940 ble den norske handelsflåten nemlig delt i to: En hjemmeflåte og en uteflåte, forteller Eriksen. 

Kvinner seilte i begge, og trolig var det flere kvinner i hjemmeflåten. Men fordi vi vet langt mindre om dem, retter artikkelen søkelys mot kvinnene i uteflåten. 

– Her var det flere utenlandske kvinner, naturlig nok, ettersom flåten hadde begrenset tilgang på norsk arbeidskraft.

Eriksen peker også på at det var forskjeller mellom de allierte landene når det gjaldt synet på og bruken av kvinner til sjøs. I USA ble det for eksempel forbudt å ha kvinner om bord etter angrepet på Pearl Harbor. 

– Da måtte alle kvinner som var mønstret på, mønstre av. Det ble en stor sak der borte, forteller Eriksen.

Begrunnelsen varierte. 

– Noen mente det var for farlig. Andre mente det ikke «passet seg».

Manglet klare retningslinjer

For å undersøke hvordan reglene ble praktisert i Norge, dro Eriksen til Riksarkivet. Der gikk hun gjennom søknader fra personer som ønsket hyre på norske skip.

–  Jeg ville bare se hva som lå der, forteller hun: 

– Og plutselig dukket det opp søknader fra kvinner som ønsket å mønstre på norske skip, men som fikk avslag.

I august 1944 sendte en utenlandsk kvinne en søknad til det statseide rederiet Nortraship om muligheten for å arbeide på et norsk skip. Svaret hun fikk var kort og avvisende: “The employment of girl crewmembers is not encouraged and we have practically ceased doing so …”

Unntaket, ifølge kilden, gjaldt kvinner med norsk statsborgerskap. Amerikanske kvinner ble regnet som særlig uaktuelle. Det kan det være flere grunner til, opplyser Eriksen. 

– Kanskje hadde norske eksilmyndigheter fått beskjed fra amerikanske myndigheter om at de ikke skulle ansette amerikanske sjøfolk. Det kan også se ut som man ønsket å begrense antallet kvinner til sjøs generelt, og brukte et forbud mot amerikanske kvinner som begrunnelse.

Likevel viser de nye registertallene at 75 amerikanske kvinner faktisk mønstret på, sier Eriksen.

– Det fantes altså ingen klare retningslinjer. Bare vage begrunnelser som ofte bygget på skjønn og fordommer. Jeg tror dette er en del av historien tidligere forskere ikke har fanget opp. 

Overtro mot kvinner ombord

At en del kvinner ble frarådet å seile er kjent fra før. Et mye brukt eksempel er Margit Johansen Godø, kjent som «Malta-Margit». Skipet hun seilte på, skulle gå i de svært farefulle «selvmordskonvoiene» til Malta. Kapteinen ombord ønsket derfor at hun skulle gå i land før turen, forteller Eriksen.

– Hun nektet, og fikk til slutt bli med.

Den måten heltefortellingen ble fortalt på, fikk Eriksen til å stusse. 

– Det som er interessant, er at ingen tidligere forskere har spurt hvorfor Godø ble bedt om å mønstre av. 

Eriksen peker på flere forklaringer. Mye handlet om synet på kvinners plass i krig. Den største gruppen sivile nordmenn som mistet livet i krigsårene var krigsseilere. Av sjøfolk som arbeidet på norske skip i uteflåten under andre verdenskrig mistet 3700 livet.

– Så ja, hvis tanken var at man skulle beskytte kvinner, kan man forstå at de ble bedt om å holde seg unna.

Samtidig skilte sjøfarten seg fra andre krigsarenaer, ifølge historikeren. Mens kvinner ved fronten ofte tjenestegjorde som sykepleiere, en sosialt akseptert jobb for kvinner. Til sjøs var situasjonen annerledes. 

– Det fantes enkelte stillinger om bord som kvinner kunne ha, gjerne jobber de også gjorde på land. Men fordi det var så få kvinner som seilte, opplevde mange menn fortsatt kvinnelige sjøfolk som noe uvant.

I tillegg spilte sjømannskulturen en viktig rolle.

– Det fantes en utbredt overtro om at kvinner kunne bringe ulykke om bord, forteller Eriksen:

– Jeg har med et eksempel i artikkelen om en kvinne som ble sendt i land fordi mannskapet mente hun brakte uflaks.

Skulle helst ikke bruke våpen

Også hensynet til kvinnene selv ble brukt som argument.

– Mange mente kanskje oppriktig at kvinner ikke tålte belastningen. Kapteinene hadde full myndighet om bord, og flere av dem så det som sin plikt å beskytte kvinnene. 

Det var en uskrevet regel om at kvinner ikke fikk håndtere våpen ombord, men det finnes unntak.

– «Malta-Margit» forteller i et intervju at hun i en veldig prekær situasjon tok ansvar for et av våpnene ombord, forteller Eriksen:

– Vi vet riktignok ikke om Margit endte opp med å måtte bruke våpenet, presiserer hun.

Ble satt til å vaske 

Eriksen forteller at en utfordring med å skrive om kvinnelige krigsseilere, er at de etterlot seg få skriftlige kilder.

– Det eneste stedet vi finner dokumenter skrevet av kvinnene selv, er i forbindelse med oppgjøret etter krigen, sier hun.

På 1970-tallet ble saken om krigsseilernes oppgjør tatt opp igjen, og mange fikk tilbakebetalt penger i det såkalte ex gratia-oppgjøret.

Andre har delt sine opplevelser andre steder, som på radio: Helene Karoline Fischer, den første kvinnen som tok hyre som telegrafist.

– Hun ble intervjuet på radio under krigen, og fikk da spørsmål om hun ikke kom til å trenge tradisjonelle «kvinnelige ferdigheter» som å stoppe strømper – selv om hun ikke skulle jobbe som salongpike, men som telegrafist, forteller Eriksen.

Etter krigen søkte Fischer om ex gratia-erstatning. 

– I søknadspapirene skriver Fischer at hun hadde fått stilling som telegrafist, men endte med å bli brukt som vaskehjelp, sier Eriksen.

Men historien endte godt for krigsseileren.

– Til slutt mønstret hun av og fant seg et annet skip der hun faktisk fikk gjøre jobben hun var utdannet til. 

Tidstypisk eksempel

– Eksempelet med Fischer er helt tidstypisk, skriver historiker Guri Hjeltnes i en e-post.

Hjeltnes er professor emerita ved institutt for kommunikasjon ved Handelshøyskolen BI og HL-senteret, og har skrevet en rekke bøker om andre verdenskrig, blant annet to bind om Handelsflåten i krig 1939–1945. I denne perioden fantes det «stint av fordommer», ifølge henne. 

– Har kvinner som seilte i handelsflåten under krigen har fått den oppmerksomheten de fortjener i forskningen?

– Det har jo vært et gledelig løft for vår kunnskap om kvinnene i handelsflåten de siste tiår. Elisabeth Lønnås bok «Sjøens kvinner» fra 2010 var jo en gamechanger. 

– Hvorfor det tok lang tid?

– Historieskrivningen om krigsseilerne inngår i krigs- og okkupasjonshistorien, og i de første tiårene etter 1945 var det ingen bevisst kjønnsdimensjon, sier Hjeltnes.

–  Hadde det eksistert noe godt materiale om kvinnene fra Nortraship-årene i min tid, hadde jeg hevet meg over det. 

Hjeltnes er glad for å se at en ny generasjon forskere, som Thea Eriksen, nå dykker ned i arkivene.

– Thea Eriksens artikkel er spennende og tilnærmingen er frisk og perspektivrik, sier hun:

– Generasjonene står på skuldrene til hverandre.