‒ De prøver å oppdra sønner som vil la fremtidige svigerdøtre få muligheter de selv ikke har hatt, de vil noe annet for døtrene og svigerdøtrene sine, sier Ida Erstad.
De norsk-pakistanske kvinnene hun har fulgt i arbeidet med sin doktoravhandling i sosialantropologi, har ikke helt fått det til på arbeidsmarkedet. Noen har søkt på mange jobber, men får bare nei. Så får de barn i stedet. Og har selvfølgelig ansvar for å stelle hus og hjem. Gjerne overvåket av en svigermor med meninger om hva kvinner og mødre bør og ikke bør gjøre.
‒ Noen av mennene som disse damene er gift med, bidrar systematisk ikke i hjemmet. De forventer at noen andre skal gjøre den jobben, sier Erstad.
For kvinnene blir dermed konklusjonen klar. De må sette inn innsatsen overfor sønnene, så de blir en annen type mann enn mennene de selv er gift med.
Rydde bort sin egen tallerken
Erstads avhandling er en bred studie av norsk-pakistanske småbarnsfamilier bosatt i Alna i Oslo, med særlig fokus på moderskap. 30 mødre er intervjuet, i tillegg til en del av mennene deres og annen familie.
At kjønn skulle bli en så viktig del av avhandlingen hadde ikke sosialantropologen sett for seg. Men en stor majoritet av kvinnene var altså svært opptatt av at deres døtre og svigerdøtre skulle ha mer likestilte liv enn de selv hadde. Veien dit går dels gjennom døtrenes utdanning – den tenker de går av seg selv. Ellers var de altså opptatt av å oppdra en ny type mann.
‒ I praksis kunne det være sånn at guttebarn nede i to-årsalderen ble bedt om å gjøre ting i huset. Hente ting, rydde ting, fikse ting. Ordne sin egen müsli, hente sin egen tallerken, rydde alt på plass etter måltidet, forteller Erstad.
‒ Mødrene hadde et veldig bevisst forhold til at guttene skulle gjøre ting selv, og forstå at de må bidra hjemme.
Om strategien faktisk vil gi sønnenes fremtidige koner et mer likestilt liv gjenstår å se, påpeker Erstad.
Fedrene er for eksempel ikke alltid enige i mødrenes strategier. Det kan skape trøbbel i oppdragelsen.
‒ Mødrene kan be treåringen om å rydde etter seg, og han gjør det. Men når gutten er seks år gammel og ser at faren hans ikke gjør det, kan det bli vanskeligere å få til.
‒ Mødrene hadde et veldig bevisst forhold til at guttene skulle gjøre ting selv, og forstå at de må bidra hjemme.
Klassemobilitet
‒ Det kan virke som kvinnene du har intervjuet går ut i fra at jentenes liv skal reguleres av guttene de gifter seg med i fremtiden. Det utfordrer ikke akkurat ideen om at mannen er overhodet i familien. Var det noe de reflekterte over?
‒ Ja og nei. Det var ikke sånn at de ville ha en helnorsk familiemodell med likestilt mann og kone der begge jobber og deler på alt. Det var aspekter fra egen familiebakgrunn de ønsket å videreføre. Men det er derfor jeg snakker om det som skjer i disse familiene som en dreining, heller enn en omveltning, sier Erstad.
‒ Hvis det «bare» er en omdreining, så krever det kanskje ikke at man er veldig selvrefleksiv, fordi prosessen er langsom og gradvis. Man trenger ikke å ha bestemt seg helt for resultatet på forhånd, det kan bli til underveis.
‒ Annen norsk forskning på blant annet norsk-pakistanske kvinner har funnet at etterkommere av innvandrere «velger likestilling», at de ønsker et mer likestilt liv for seg selv og sine barn enn det deres mødre har hatt. Er det riktig å si at din forskning finner det samme?
‒ Jeg vil kanskje si at de velger mobilitet mer enn likestilling, svarer Erstad.
‒ En del av denne forskningen handler om kvinner i middelklassen. Jeg har flere arbeiderklassefamilier i materialet mitt. De vil ha likestilling fordi det innebærer sosioøkonomisk mobilitet.
Les også: Barn av innvandrere velger likestilling
Les også: Fra arrangert til selvvalgt kjærlighet
Fellesskap og individualisme
Mødrene Erstad har intervjuet vil være hjemme med de små barna sine lenger enn det som er vanlig i mange etnisk norske familier. Men de vil også gjerne jobbe. Helst en jobb som kan kombineres med å ha hovedansvar for barna.
De er opptatt av sterke familiebånd, men de vil samtidig være mindre bundet av disse enn deres egen mor var, eller enn det svigermor vil. De vil ha færre barn enn foreldregenerasjonen, og de syns kjønn er mindre viktig. Det spiller ingen rolle om de får gutter eller jenter.
‒ Sånn sett kan vi si at de absolutt er på vei mot mer likestilling, eller kanskje individualisering, sier Erstad.
‒ De vil være litt mindre bundet av familien sin, de vil være litt mer sin egen person. Det er ikke nødvendigvis sånn at de er veldig undertrykket av familien sin, men noen plikter kunne vært mindre bindende. Kvinnene vil velge litt mer selv hva som er viktig, og når det er viktig. Og de ville helst hatt en mann som vasker gulvet.
Samtidig nyter mange godt av den hjelpen for eksempel svigermor kan gi. Å bo hos svigers kan gi muligheter til å spare penger til egen bolig. Når ektemannen ikke stiller opp kan også svigers trå til, så kvinnen får anledning til å ta opp det hun mangler fra videregående og ta seg en utdannelse.
‒ Båndene de på en måte vil bli fri fra, kan også være en kjemperessurs, påpeker Erstad.
Ikke migrasjon, men klasse
Erstads informanter er en blanding av kvinner født og oppvokst i Norge, og kvinner som har flyttet til Norge i voksen alder for å gifte seg. Alle har bodd i Norge i minst sju år, og alle snakker norsk.
Men forskjeller mellom kvinnene handler ikke om hvorvidt de er født i Norge, eller ikke. Det er klasse som er utslagsgivende.
‒ De som er født og oppvokst i Norge har ikke nødvendigvis en sterkere ambisjon om å jobbe enn de som flytter hit, forteller Erstad.
‒ De som ikke tilhører middelklassen har gjerne ikke universitetsutdannelse, de sliter med å komme seg inn i arbeidslivet. Det kan handle om at de ikke aktivt søker jobb, eller at de har fått mange avslag. Det er krevende for dem.
En større andel av kvinnene som har flyttet til Norge er i arbeid enn de som er født og oppvokst her.
‒ De kommer gjerne hit som voksne. Familien i Norge kan ha tenkt bevisst at de vil finne en kvinne som har mulighet til å delta i arbeidslivet. Eller det å migrere kan i seg selv ha gitt disse kvinnene en ambisjon om klassemobilitet og arbeid.
I de få familiene Erstad har intervjuet som tilhører middelklassen, organiseres gjerne jobb og hverdag på en annen måte enn i arbeiderklassefamiliene – her målt ut i fra nivået på utdanning.
‒ Når begge er født og oppvokst i Norge, en er lege og en er ingeniør, så er de opptatt av en annen type kjønnslikestilling og organiserer livet sitt på en annen måte. I de familiene var det ikke så vanlig med transnasjonale ekteskap.
‒ De som er født og oppvokst i Norge har ikke nødvendigvis en sterkere ambisjon om å jobbe enn de som flytter hit.
Dannelsesreise til Pakistan
For mange av de som er født og oppvokst i Norge er båndene til familie hjemme i Pakistan viktig. Men også her har det skjedd en dreining, forteller Erstad.
‒ Mange av dem tilbrakte lange perioder i Pakistan da de vokste opp. Noen var der i to-tre år, gikk på skole der, eller bare bodde der en periode i barndommen. De fleste husker ikke denne opplevelsen som bare positiv. Det var krevende å være i Pakistan, og krevende å komme hjem til Norge.
For sine egne barn ønsker de derfor noe annet. En tilknytning til Pakistan, men mer fokus på dannelse og kultur enn opprettholdelse av familierelasjoner.
‒ De drar relativt ofte på ferie dit, men i kortere tidsperioder. De er veldig opptatt av at det skjer i skoleferien, forteller Erstad.
‒ Og de sitter ikke bare sammen med familien når de er der, de opplever Pakistan som turister. De ser severdigheter, oppdager sine røtter. Det er reiser som skal gi dem viktige perspektiver som de tar med seg tilbake til livet hjemme i Norge. Også kan de mellomlande i Dubai på veien hjem og ta en badeferie.
Mødrene Erstad har intervjuet mener at det å vokse opp i Norge gir barna deres noen enorme muligheter hva gjelder utdanning og sosioøkonomisk mobilitet.
‒ Mange har stor respekt og takknemlighet for at de er i den situasjonen, og kan gi barna sine, både guttene og jentene, muligheter de selv ikke hadde eller fikk tilgang til.
Kontantstøtte ga økonomisk spillerom
Et overraskende funn for Erstad var at kontantstøtte ga kvinnene økonomisk frihet.
De fleste av mødrene mottok kontantstøtte i perioder. Erstad tror allikevel ikke det var utslagsgivende for at disse kvinnene ikke jobbet.
‒ Mange av dem ville vært hjemme uansett om de fikk kontantstøtte eller ikke. Sånn sett er kontantstøtte bra, for i mange av disse familiene var både dette og barnetrygd ansett for å være penger som går til henne. Noen har disse pengene på en egen konto som mannen deres ikke har tilgang til.
Når kontantstøtten tolkes som kvinnenes eiendom, gir dette dem økonomisk spillerom, mener Erstad. I tillegg oppleves pengene som en verdsettelse av jobben de gjør.
‒ De fleste lever i kjønnskomplementære forhold, der mannen er forsørger, og kvinnene har ansvar for barn. Og det å ha ansvar for barna gjør at de føler seg verdifulle. Det er deres måte å bidra til samfunnet, ved å oppdra nasjonens borgere på en god måte. Kontantstøtten er betalingen for den jobben.
Hvis disse kvinnene i tillegg til å ikke klare å komme seg i jobb måtte sende barna i barnehage, som koster penger, uten å få kontantstøtte – ville de befunnet seg i en mye mer sårbar og økonomisk avhengig posisjon, ifølge forskeren.
De fleste av kvinnene Erstad har intervjuet kvalifiserer ikke til andre stønader. Dagpenger er for eksempel knyttet til tidligere betalt arbeid, som mange ikke har.
Mødrene Erstad har intervjuet mener at det å vokse opp i Norge gir barna deres noen enorme muligheter hva gjelder utdanning og sosioøkonomisk mobilitet.
Mer mangfold, og tilgang til arbeid
‒ Integrering er et hett tema i disse flyktningkrisetider. Hva kan din forskning bidra med i denne debatten, og i arbeidet med integrering?
‒ Antropologi viser gjerne at folk lever komplekse liv. De er kreative og velger litt her og der hvordan de organiserer seg og hverdagen sin. Kanskje må vi gi rom for andre måter å delta i samfunnet på, som ikke bare handler om å ha betalt arbeid og betale skatt? Det å for eksempel oppdra barn skaper tilhørighet til samfunnet.
‒ Også er det jo et problem at disse kvinnene faktisk vil ut i arbeidslivet men ikke får det til. Mange får jobb via nettverk, og disse kvinnene har ikke det. Det er en utfordring av samfunnsmessig art, det er vanskelig for dem å løse helt på egenhånd.
En stor del av Erstads studie ser også på betydningen av offentlige institusjoners rolle i de norsk-pakistanske familienes liv. Deler av studien viser at ansatte her har en annen holdning overfor etnisk norske familier, som er likestilt på den rette måten, og innvandrerfamilier som de oppfatter som mer problematiske og i behov av mer hjelp, støtte og intervensjon.
Men Erstad finner også at ansatte på helsestasjoner og i barnehager gjør mye riktig, og gir det lille ekstra.
‒ Disse barneoppdragerinstitusjonene er viktige for å bringe folk sammen. De tar integrering på alvor og skaper et fellesskap gjennom foreldreskap og småbarn.
