«Der, hvor de ikke driver handel, selger de heller ikke sin sjarme»

Skal kvinner kunne drive handel? Bør døtre arve på lik linje med sønner? Er det riktig at ektemannen alene skal råde over konas eiendommer? Kvinnens økonomiske stilling kom til å bli en rettslig og politisk utfordring utover på 1800-tallet i Norge. Men til tross for politisk reformvilje i det nye Stortinget og stor oppslutning om likhetstanken og universelle rettigheter, ting skulle ta tid for norske kvinner: Først i 1888 ble gifte kvinner myndige. Rett til medbestemmelse over ekteskapets fellesbo fikk de ikke før i 1927.

Man kan spørre seg hvorfor reformene gikk så langsomt. Allerede i 1820-årene forgikk det debatt om ekteskapslovgivingen, kvinners myndighet og økonomiske evner. Men de nye tankene om likhet og universelle rettigheter måtte vike til fordel for en romantisering av kvinners svakhet og menns ansvarlighet, forteller historiker Hilde Sandvik. I artikkelen «Kvinnelig svakhet, forutsetning for mannlig styrke og økonomisk vekst? Linjer i Schweigaards syn på kvinners evner og økonomiske virksomhet» diskuterer Sandvik 1800-tallets lovutvikling med hensyn til kvinner og økonomi. Artikkelen vil stå å lese i boka Anton Martin Schweigaard - Professorpolitikeren, som kommer i neste måned.

Like fornuftige som mannfolk?

«Thi Erfaring har i Almindelighed viist, at Fruentimmer holde ligesaa fornuftigt og sparsomt Huus med deres Midler som Mandfolk, og sjeldnere forfalde til Skiødesløshed eller farlig anvendelse af deres Formue, hvortil ogsaa deres Kjøn giver sparsommere Anledning. De qvindelige Svagheder ere overhovedet langt farligere for Personen end for Godset, hvorimod det oftest forholder sig omvendt med Mandkiønnet».

Slik argumenterte den unge, radikale juristen Claus Winter Hjelm i 1827 for at kvinners rettigheter burde utvides i en ny sivillov for Norge. Blant annet mente Hjelm at kvinner burde få styre over egen eiendom. I gjeldende lov hadde ektemannen full styrerett over parets økonomi, og alt hun brakte inn i ekteskapet ble regnet som felleseie. Hjelm mente all erfaring tilsa at kvinner slett ikke manglet økonomiske evner, og i tidas nasjonale ånd viste han dessuten til at en slik rettighet ville være i tråd med gammel norsk rett.

– Hjelm var her på linje med argumenter bondebevegelsen framførte seinere på 1800-tallet. I likhet med han viste de til praktiske erfaringer: Bondekoner hadde forstand på økonomi, og det ville være en fordel om hun fikk medbestemmelsesrett. Det var risikabelt å overlate alt til mannen, sier Sandvik.

Også i borgerskapet hadde det vært relativt vanlig at kvinner drev økonomisk virksomhet, og i forbindelse med handelsloven i 1842 kom det forslag om borgerrettigheter for kvinner fra småbyrepresentanter i Stortinget.

Lite gehør

Unge Hjelm og hans meningsfeller fikk imidlertid lite gehør i sin samtid. En av de som ga dem motbør var den unge juristen, økonomen og stortingsmannen Anton Martin Schweigaard. Og Schweigaard var ingen hvem som helst: Han skulle bli en av 1800-tallets mest innflytelsesrike politikere, og en svært sentral figur i Norgeshistorien. I fjor ble 200-årsjubileet for hans fødsel feiret med et seminar, og det er høydepunktene herfra juristene Ola Mestad og  Dag Michaelsen har satt sammen til den aktuelle boka om Schweigaard .

Hilde Sandvik tror at Schweigaard – ved siden av sine andre bedrifter – har sin del av ansvaret for at tankene fra Hjelm og hans like fikk så lite gjennomslag.

– Det at en så innflytelsesrik person avviste behovet for å revidere lovene, har nok forsinket prosessen betydelig.

Kvinners svakhet sikrer menns moral

Schweigaard mente nemlig bestemt at når det gjaldt forholdet mellom kjønnene var tingenes tilstand slik den burde være. I en artikkel skrevet i 1834, mens han oppholdt seg i Frankrike, skriver han disse rosende ordene om norske kvinner, i en underforstått sammenligning med franske kvinners oppførsel etter revolusjonen:
«Der, hvor kvinnene overlater bestyrelsen av sin formue til mennene, spiller de heller ikke på børsen. Der, hvor de ikke driver offentlig handel, selger de heller ikke sin sjarme. Der, hvor kvinnene ikke fører rettssaker, har de heller ikke for vane å fylle galleriene og forstyrre offentlige forsamlinger.» (Journalistens oversettelse fra fransk).

Sandvik mener Schweigaard henter fram skremselsbildene fra den franske revolusjon for å overbevise om at det å gi kvinner direkte tilgang til det offentlige ville føre til kaos og moralsk forfall. Ved å sørge for at menn var formidlere mellom kvinner og det offentlige, ville man få motsatt resultat, mente han.

– Schweigaard hevdet at det hadde positiv effekt på sedene, på «les meurs», at alle offentlige forretninger ble lagt på mennene. Kvinnenes svakhet, deres «faiblesse», virket foredlende på mennene, og appellerte til mennenes oppriktighet og redelighet.

Romantisk bilde

Sandvik mener Schweigaards romantiske framstilling av kvinnens økonomiske underordning er typisk for dominerende tankestrømninger i denne tida. Hun påpeker også at ekteskapsloven, som ga mannen disposisjonsrett over alle parets verdier, passet som hånd i hanske med tidas økonomiske ideologi.

– Loven sørget jo for å konsentrere kapitalen, og sette menn i stand til å investere mer. Man var også opptatt av at risikofylte investeringer måtte til for å få vekst. Det romantiske bildet av den dristige vågale mannen og den svake, trygghetssøkende kvinnen, gjorde det mulig å argumentere for at det økonomiske systemet var avhengig av den gamle ekteskapsloven, sier Sandvik.

Samtidig hadde en økende andel ugifte kvinner i byene skapt et forsørgelsesproblem.

– Schweigaard så at det var behov for utvide enslige kvinners mulighet til å forsørge seg selv, og ble en av hovedmennene bak en lovendring som åpnet for at kvinner skulle få drive en liten handel. Men han mente grensen måtte settes ved utskiping, altså eksport. Det skulle bare borgere og deres enker ha rett til.

Han var også for større myndighet for enslige kvinner, og støttet en reform i 1845. I 1863 fikk ugifte kvinner myndighet når de ble 25 år gamle. Men Schweigaard var mot lik arv, han mente det ville stykke opp eiendommene.

Kjønnskontrakten

Sandvik er inspirert av den amerikanske statsviteren Carol Pateman, som er kjent for sin teori om «kjønnskontrakten»s rolle i liberale demokratier. Ifølge Pateman bygger samfunnskontrakten på en underliggende kjønnskontrakt som gir menn makt over kvinner. Pateman mener denne grunnleggende kontrakten er underkommunisert i statsvitenskapelig tenkning.

– På samme måte har ekteskapslovgivingens betydning for de nye liberale regimene fått lite oppmerksomhet fra historikerne, sier Sandvik.

– I den grad man har diskutert ekteskapslov, har det vært med utgangspunkt i hva den har hatt å si for kvinnene. Men hva ekteskapet har betydd for mennene, er kanskje minst like interessant. I Norge argumenterte en for at full disposisjonsrett over egne og konas midler var en forutsetning for mannens anseelse som myndig borger og for økonomiske vekst, legger hun til.

Krise får fart på sakene

Først på 1860-tallet skyter prosessen med å gi kvinner like rettigheter i ekteskapet fart. Det som skal til er en omfattende økonomisk krise, i kjølvannet av modernisering av jordbruket. Store investeringer blir gjort, og mange setter seg i dyp gjeld. Når kornprisen så synker, får man en bølge av konkurser blant norske bønder.

– Bondebevegelsen stilte lovforslag om å begrense mannens rådighet til halve boet. I motsetning til det herskende synet hevdet bondebevegelsen at når mannen får være egenrådig, går det lett galt, sier Sandvik.

Bondebevegelsen fikk ikke medhold den gangen, først i 1888 ble gifte kvinner myndige og fikk råderett over egen eiendom og inntekt.

– Denne lovendringen kom først og fremst for hjelpe kvinner å holde egen lønn unna drikkfeldige ektemenn, forteller Sandvik.

Først i 1927 ble ektemenn og hustruer likestilt i råderetten over felles bo. Hundre år etter at Hjelm foreslo det første gang.