Små ting ‒ store saker

Et par hjemmestrikkede babysokker, heklede tepper og hjemmebakte kaker i knirkende cellofan. Til salgs eller utlodning til inntekt for det lokale husmorlaget, menigheten eller skolekorpset. Basarer, messer og loppemarkeder har vært økonomisk bærebjelke i norske frivillige organisasjoner i nesten halvannet århundre. Likevel har basaren og dens ulike former fått lite oppmerksomhet i frivillighetsforskningen. Sosiolog ved Universitetet i Bergen Bente Blance Nicolaysen mener dette kan henge sammen med at disse innsamlingene opp igjennom historien har vært kvinners domene.

– Det hviler noe trivielt, nesten klamt og pinlig over basarene. Det selges håndarbeid og kaker, varer sterkt forbundet med kvinners huslige sysler, som ikke egentlig har noen plass i den offentlige sfære. Her ligger nok noe av forklaringen på at institusjonen har vært ganske «usynlig» både i forskningen og ellers, til tross for sin store utbredelse, økonomiske betydning og forbausende slitestyrke over tid, sier Nicolaysen, som nylig holdt foredrag om temaet på Litteraturhuset i Oslo.

Arbeid som ikke er arbeid

Bak 150 år med årlige basarer, messer og loppemarkeder ligger det en nesten ufattelig antall timer arbeid. Både organiseringen av arrangementene og produksjonen av varer til salg og utlodning har kostet mye tid. Men arbeidsinnsatsen blir ikke nødvendigvis sett på som det, ifølge Nicolaysen.

– Kvinnene selv tenker ikke nødvendigvis på sine aktiviteter som arbeid, og det gjør ikke samfunnet heller. Til tross for at de kan ha brukt flere måneder på nydelig forseggjort hardangersøm, for eksempel.

Ikke så smått likevel

«…gleda over å sitje saman i ein hemsleg ring i ei stove, medan strikkepinnane klirra, og med tid til mat og kaffi innimellom….Den sosiale sida ved misjonssamlingane talde difor mykje. Når kvinneforeiningane synte seg så slitesterke, generasjon etter generasjon, hadde det utan tvil samanheng med at kvinnene tykte det var gildt å kome saman på denne måten», heter det i en gammel bygdebok (Johansen, K.E. 1993. Fanabu og bymann: 1840-1972. Bergen: Fana Bygdeboknemd, side 432).

Nicolaysen har gjennomgått møtereferater, fotoarkiver og andre historiske kilder, i tillegg til å intervjue gjenlevende medlemmer av Fana husmorlag utenfor Bergen. Hun finner at foreningene var mye mer enn en unnskyldning for kvinner som ville møtes for å strikke, spise og skravle.

– Kvinnenes frivillige organisasjoner har en viktig plass i historien om velferdsstatens framvekst. Store summer har blitt samlet inn til store saker, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Husmorlagene var involvert i norsk utenrikspolitikk, gjennom vesentlige økonomiske bidrag til misjonen, og seinere til bistand. Husmorlaget og andre frivillige organisasjoner var for eksempel involvert i ett av de første norske bistandsprosjektene, som skulle styrke fiskeri i Kerala i den sørlige India på begynnelsen av 1950-tallet, forteller Nicolaysen.

– Når man ser de strikkende kvinnene og deres basarboder i kontekst ser vi altså at det slett ikke er så trivielt og smått likevel, sier sosiologen.

Barnehagebyggere

Også lokalt spilte inntektene fra kvinners frivillige arbeid en stor rolle for bygging av den moderne velferdsstaten. En kanskje overraskende hovedsak for etterkrigstidas husmorbevegelse, var barnehager. «Lagslederen nevnte at barnehagen er Fana husmorlags største sosiale sak…Vi trenger flere barnehager, kommunen klarer ikke å gjøre det alene…Hun ba medlemmene om å støtte gjennom kveldens loddsalg så vi kan få et godt resultat» heter det i et møtereferat fra 1967.

– Husmorlagene opprettet og drev barnehager fra rett etter krigen og fram til stat og kommune kom ordentlig på banen på 1970-tallet. Inntektene fikk de fra basarer og utlodninger, opplyser Nicolaysen.

I våre dager spiller basaren, oftest i form av loppemarkeder eller for eksempel julemesser en sentral rolle, ikke bare for organisasjoners indre økonomi, men også for driften av ulike institusjoner.

– Ta korpsbevegelsens loppemarkeder som eksempel. Inntektene fra loppemarkedet sørger for instrumenter og instruktører til korpsbarn over hele landet. Dette hadde man neppe fått til uten det frivillige arbeidet som legges ned, sier Nicolaysen.

Basarene ga kvinnene makt og dannelse

Nicolaysen finner at basarene og det frivillige arbeidet generelt har vært en vei til både makt og dannelse for kvinnene i tider da de hadde liten adgang til både politikken og næringslivet.

– Basarene gjorde kvinner til økonomiske og politiske aktører. Ikke minst ga det makt innad i organisasjonslivet, sier Nicolaysen og viser til et eksempel fra avholdsbevegelsen:

Det Norske Avholdsselskap hadde fra oppstarten av stemmerett og valgbarhet både for kvinner og menn, men i 1880 mistet kvinnene disse rettighetene. Mange steder i landet viste de sin misnøye ved å gå til basarnekt, og tapet av inntekter tvang ledelsen til å gi kvinnene rettighetene tilbake.

– Basarene ga kvinnene muligheten til å fungere som pressgruppe og ble for mange kvinner en skole i demokrati. De fikk også prøvd seg i næringslivet, å arrangere basar krevde tiggerbrev, nettverksbygging og forhandlinger og de måtte lære seg administrasjon, håndtering av store penger og markedsføring. Mange av kvinnene jeg har snakket med hadde lite utdannelse, men fikk både dannelse og utdannelse gjennom sitt engasjement i organisasjoner, sier Nicolaysen.

Viktig sosial arena

Og selv om husmorlagene altså var mye mindre av noen «syklubber» enn myten skal ha det til,  har det sosiale absolutt vært et viktig motiv for kvinnenes foreningsvirksomhet, ifølge Nicolaysen.

– Basarene var viktige sosiale happenings, anledninger for underholdning og lek, hvor man også fikk utløp for den noe syndige trangen til shopping. Denne forbindelsen med lettlivethet har også gjort at basarene ikke var helt uproblematiske, særlig ikke i misjonsbevegelsen. Særlig dette at kvinner ble knyttet så sterkt til handel, at de sto og solgte sine varer – og kanskje flørtet for å selge mer - ga assosiasjoner til salg av kvinner og skapte bekymring, sier Nicolaysen.