Nasjonalitetsbonus for kvinner

– Hvis du har familie, må partneren og barna være ”flyttbare” for at du skal få til et internasjonalt forskningsopphold. Tenkte du på det da du forelsket deg?

Dette retoriske spørsmålet ble stilt av den tysk-amerikanske forskeren Kathrin Zippel da hun holdt plenumsforedrag på 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education i Bergen i august. Her presenterte hun funn fra en studie om hvordan kjønn påvirker amerikanske forskeres mulighet for, og opplevelse av, forskningsopphold utenlands.

Større utbytte for kvinner

Zippel har intervjuet kvinner som har hatt forskeropphold i utlandet, og funnet at de har overveiende positive opplevelser.

– Kvinner som lykkes i å reise utenlands som forsker har stort utbytte av det, kanskje enda mer enn menn, sier hun.

De amerikanske forskerne hun intervjuet fortalte at de ofte opplevde at deres status som utlending ble viktigere enn kjønn.

– I forskningssammenheng trumfer deres nasjonale status som amerikanere statusen som kvinne. De opplever dermed å bli assosiert med en status som oppleves som positiv: Amerikanske forskere anses som særlig kompetente, mens kvinner i forskningsverdenen ofte oppfattes som mindre kompetente enn menn, sier Zippel.

Hun påpeker at det å bli oppfattet som kompetent gir selvtilliten et løft. Slik kan et forskningsopphold bli et ekstra viktig skritt på karriereveien for kvinner.

Overførbart til norske forskere?

Zippel, selv tysk forsker bosatt i USA, er usikker på i hvilken grad av denne ”bonusen” ved å være utenlandsk forsker er overførbar til europeere.

– Den vil helt klart gjøre seg gjeldende ved forskeropphold i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mener hun.

Men hun tror at det ikke bare handler om å komme fra et land med høy internasjonal status.

– Det er en generell kulturell oppfatning i forskerverdenen om at de som sendes utenlands er ”de beste”. Vi antar at de som kommer er ambisiøse, dyktige – ja, fremragende forskere, påpeker hun.

Positivt kultursjokk

En annen effekt som tar oppmerksomheten bort fra kjønn er språkbarrierer og det gjensidige kultursjokket. Det gjelder særlig hvis man reiser til et land hvor kulturen er svært annerledes fra hjemlandet.

– Det innebærer at tilreisende kvinner ikke forventes å følge normen. En av mine informanter hadde hatt et opphold i Japan, hvor hun opplevde at lokale kvinnelige forskere hadde langt strammere rammer for oppførsel enn henne selv. En annen informant, som ofte følte seg diskriminert i USA på grunn av sin søramerikanske bakgrunn, fortalte at hun aldri hadde følt det samme utenlands, forteller Zippel. Denne effekten begrenser seg riktignok til selve forskningsarenaen.

– Muligheten til å skaffe seg et sosialt nettverk oppstår gjerne på nattklubber eller andre steder hvor det nytes alkohol. Her blir statusen som kvinne igjen den mest relevante, understreker Zippel.

Fremragende = internasjonal?

Internasjonalisering er altså bra for kvinnelige forskere – men er det et ubetinget gode? Zippel påpeker også at økende krav om internasjonalisering kan forsterke eksisterende kjønnsforskjeller i akademia.

– Internasjonal forskererfaring blir stadig viktigere. I noen land har det blitt en del av excellence-begrepet: Man må kunne vise til internasjonal erfaring for å defineres som en fremragende forsker. I USA kreves det ofte at man er kjent både nasjonalt og internasjonalt for å rykke opp til professor, forteller Zippel.

At forskningen er internasjonal er ikke noe nytt, forskere har alltid samarbeidet over landegrensene. Men det er mye mer av det i våre dager. Det er et forskningspolitisk ønske ved de fleste forskningsinstitusjoner at forskere skal reise, noe som har resultert i at mange land har mobilitetsprogrammer som forskere kan søke støtte fra.

– Tilgangen til å samarbeide med forskere i andre land er imidlertid svært ujevnt fordelt. Det er en eliteaktivitet som forutsetter at man har mulighet til å flytte på seg. Behov og tilgang varierer mellom ulike fagfelt. Kjønnsforskjeller kan forsterkes i en global forskningsverden. Men dette har så langt ikke blitt tatt hensyn til i mobilitetsprogrammene: Det er ingen mainstreaming av kjønnsperspektiv i disse, påpeker forskeren.

Hvem deltar?

– Internasjonalt samarbeid innledes ofte ved at man møtes på konferanser. Særlig i naturvitenskapelige fag består disse ofte av små eksklusive workshops, hvor forskeren ikke må betale noe selv. Høres bra ut – men det er ikke tilfeldig hvem som inviteres, påpeker Zippel.

Dersom man har mye undervisning kan det dessuten være vanskelig å ta fri for å reise utenlands, selv med en invitasjon.

– Jeg fant at kvinner ofte har en større undervisningsbyrde, noe som hindrer dem i å reise, sier Zippel og fortsetter:

– I USA sitter kvinner oftere i forsker II-stillinger, og her er det mye undervisning og lite penger til reising. Kvinner – og minoritetsmenn – er dessuten overrepresentert på de mindre prestisjefylte universitetene, hvor det er mindre penger til både forskning og reising, forteller Zippel.

Er familien flyttbar?

Privatlivet kan også være et større hinder for kvinner enn for menn.

– Barn kan ”pakkes sammen” og tas med. Men å forlate det støttenettverket fulltidsarbeidende mødre ofte har for å få hverdagen til å gå opp er selvsagt ikke uproblematisk. Jeg finner allikevel at det er mannen som er vanskelig å få med på flyttelasset, sier Zippel.

Kvinnelige forskere har ofte en partner som også er akademiker eller har en annen krevende stilling det er vanskelig å forlate. Mange mannlige amerikanske akademikere har på sin side gjerne en hjemmeværende kone, eller en kone med en mindre krevende karriere.

Tenk alternativt!

Zippel påpeker at siden muligheten til å reise utenlands ikke er likt fordelt, bør sektoren ha to tanker i hodet på en gang. Å gjøre internasjonal deltakelse til et krav har en diskriminerende effekt, og må unngås. Samtidig må det utvikles gode støtteordninger som utjevner mulighetene så godt som mulig.

Ifølge Zippel gis mobilitetsstøtte som regel til å reise ut – altså at et land betaler for utreise for sine egne forskere.

– Man kan også tenke alternativt: Universitetene kan ved siden av å sende egne forskere utenlands, gi støtte til å hente utenlandske forskere til seg. På den måten kan forskere med begrenset mulighet til å reise gis tilgang til et internasjonalt nettverk, avslutter hun.