Kvinnelige minoritetspolitikere favoriseres

‒ Både menn og kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn deltar forholdsvis lite i politikken, 40 prosent valgdeltakelse mot gjennomsnittet på 64,2 prosent ved det siste kommunevalg i 2011. Men hvis det er en forskjell, så er det at kvinner deltar litt mer enn menn. Og på felt etter felt så kommer de bedre ut, sier Tor Bjørklund, som er aktuell med boka Minoritetsbefolkningens møte med det politiske Norge.

Selv om kjønn ikke er et utpreget tema, så viser de kjønnsdelte tallene i boka at kjønn absolutt er en sentral kategori, mener Bjørklund.

Ikke-vestlige minoriteter

Bjørklund og medforfatter Johannes Bergh har valgt å fokusere på minoritetsbefolkningen med bakgrunn fra ikke-vestlige land, til tross for at SSB har sluttet å bruke denne betegnelsen.

Ikke-vestlige land er avgrenset til dem med bakgrunn fra Asia (inkludert Tyrkia), Afrika og Latin-Amerika. Boka ser både på innvandrere – personer som er født i utlandet, og norskfødte med innvandrerforeldre – personer født i Norge med foreldre født i utlandet.

Trass i store variasjoner, mener Bjørklund og Bergh at det er likhetstrekk ved disse minoritetene som gir mening i å forske på dem som gruppe; De har lang avstand til hjemlandet, de møter språkbarrierer, de har ofte et avvikende utseende i forhold til majoritetsbefolkningen og tilhører ofte trossamfunn som ikke har etablert feste i det nye landet.

Menn mer venstreorienterte

Ved de siste lokalvalgene har om lag halvparten av minoritetsbefolkningen stemt på Arbeiderpartiet, og tre av fire foretrukket partier på venstresida. Foruten at kvinner med minoritetsbakgrunn bruker stemmeretten sin i noe større grad enn menn, så har Bjørklund og Bergh også funnet en annen kjønnsforskjell.

Mens kvinner generelt i befolkningen i større grad stemmer til venstre for midten enn menn, en tendens som har blitt mer entydig over tid, så er tilfellet motsatt i minoritetsbefolkningen.

‒ Menn med minoritetsbakgrunn er systematisk mer venstreorienterte enn kvinner, sier Bjørklund.

Særlig klart var skillet i 2011. 81 prosent av mennene stemte Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller Arbeiderpartiet, mot 65 prosent av kvinnene.

Noe av forklaringen tror Bjørklund kan finnes i årsaken til innvandring. Flertallet av kvinnene har kommet til Norge som resultat av familiegjenforening. Flere av dem er gift med nordmenn, og stemmer da i henhold til majoritetsbefolkningen. De preges da ikke av det Bjørklund kaller «gruppestemmegivning», at man stemmer i henhold til gruppetilhørighet.

Populære på listene

Når det gjelder politiske posisjoner og verv, viser tallene at kvinner med minoritetsbakgrunn er mer populære enn mennene både blant velgere og de politiske partiene.

Kvinnene får oftere stemmetillegg av partiene, dette innebærer at navnene utheves på valglistene, for å markere at disse personene er prioritert foran navn uten utheving. Blant de innvalgte kommunepolitikerne med innvandrerbakgrunn i 2007 forekom utheving av navnene for 47 prosent av kvinnene mot 19 prosent av mennene.

Blant de samme innvalgte minoritetspolitikerne fikk kvinnene også flere personstemmer fra velgerne enn det mennene fikk.

Populære i partiledelsen

Også når man ser på hvem som får posisjoner i regjeringsapparatet og som faste stortingsrepresentanter, så er det entydig overvekt av kvinner.

‒ Av de tre som har vært fast innvalgt på stortinget er alle kvinner. Også blant statsråder, statssekretærer og rådgivere, er det et klart flertall kvinner. Den første mannlige statssekretæren med minoritetsbakgrunn fikk vi først i 2012, Ahmad Ghanizadeh. Dermed er tingene snudd på hodet i forhold til etnisk norske, der menn er i flertall, sier Bjørklund.

‒ Det er påfallende hvordan partiledelsen i større grad har støttet kvinnelige minoritetspolitikere enn mannlige. Det kan synes som om kvinner med minoritetsbakgrunn favoriseres.

Representantene

Blant fire statssekretærer med minoritetsbakgrunn er altså tre kvinner: Fatma Jynge var den første statssekretæren med innvandrerbakgrunn i 2000, etterfulgt av Krishna Chudasama i 2005 og Lubna Jaffery Fjell i 2009.

Til tross for at det ble kortvarig, så ble Manuela Ramin-Osmundsen den første statsråden med minoritetsbakgrunn i Norge i 2007.

‒ Så er det selvfølgelig Hadia Tajik, til nå den mest sentrale minoritetspolitikeren i Norge, ifølge Bjørklund.

Ingen menn med minoritetsbakgrunn har nådd så høyt opp i det politiske hierarkiet så langt.

Tajik ble utnevnt til kulturminister i september 2012. I bokas kapittel om politikerprofiler poengteres det at verken Tajik eller Ramin-Osmundsen har vokst opp i konsentrerte innvandrermiljøer i Norge, og sånn sett avviker fra de ellers mer vanlige tette båndene i minoritetsmiljøer.

Menn i tet som varaer og kommunepolitikere

Blant vararepresentantene til Stortinget finner vi imidlertid overvekt av menn med minoritetsbakgrunn; fem menn og en kvinne. Akhtar Chaudhry ble i tillegg i 2009 valgt inn i Stortingets presidentskap som fjerde visepresident, den til nå mest framskutte posisjonen på Stortinget blant minoritetspolitikere.

I lokalpolitikken er det også flest menn valgt inn, både i 2007 og 2011. Men andelen kvinner med minoritetsbakgrunn, er høyere enn gjennomsnittet for norske kommunestyrer – 38 prosent kvinner i gjennomsnitt i 2011, men blant minoritetspolitikerne 42 prosent kvinner.

Tror innvandrermenn er patriarkalske

Bjørklund har to teorier om hvorfor kvinnene kommer bedre ut.

‒ Partiene skal ha både en kvinnekvote og innvandrerrepresentasjon. I en kvinne med minoritetsbakgrunn imøtekommer man begge disse kravene.

En annen årsak mener Bjørklund kan være at mennene oppfattes som for nær tilknyttet til innvandrermiljøet, og at man mistenker dem for å ha arkaiske holdninger om kjønnsroller som strir mot partienes likestillingspolitikk.

Teorien får støtte i sosiolog Beret Bråtens forskning, som viser at minoritetsbakgrunn kan være en større barriere for menn enn for kvinner i politikken. Bråten har blant annet intervjuet ledere for lokale nominasjonskomiteer om temaet.

– Der minoritetskvinnene forstås som ofre for eller opprørere mot patriarkalsk kultur, representerer mennene den patriarkalske kulturen. For å overbevise om at han er likestillingsvennlig, holder det ikke å erklære at han er det, han må vurderes nærmere, sa Bråten til KILDEN i 2011.

Bjørklund og Bergh har undersøkt hvorvidt politikerne selv opplever det som en fordel eller ulempe å ha minoritetsbakgrunn. Svært få mente det hadde vært en ulempe, men flere kvinner enn menn mente det hadde vært en fordel.

I samme undersøkelse spurte forskerne om minoritetspolitikerne opplevde at de fikk gjennomslag for saker. Her svarte 80 prosent av mennene at det gjorde de, mot halvparten av kvinnene.

I rask endring

Bildet av at minoritetspolitikere er dårlig representert og ikke når frem i lokalpolitikken må revideres, mener Bjørklund. 

‒ I enkelte sentrale kommuner er det faktisk overrepresentasjon i forhold til befolkningen. Grunnen er valgordningen som gir velgere mulighet til å gi personstemmer. Dette kan sammenlignes med det omtalte «kvinnekupp-valget» i 1971. Grupper kan bevisst bruke ordningen for å stemme frem sine egne. Det er tilfelle for kvinner, og det er tilfelle for innvandrere.

En av politikerne som fikk tilsendt Bergh og Bjørklunds spørreundersøkelse ble så fornærmet av ordet «minoritetspolitiker» at han ikke ville svare. Begrepet vil kanskje etter hvert forsvinne ut av språkbruken, tror Bjørklund.

‒ Jo bedre integrerte de blir, jo mindre vesentlig blir et slikt ord. Da blir det viktigere å vurdere dem etter hva de mener og ikke etter etnisk opphav.

Bjørklund understreker at det allerede ved høstens valg antakelig vil skje ting som endrer tallene i den ferske boka. Det står for eksempel menn med minoritetsbakgrunn på valglister med stor sannsynlighet for å komme inn på fast plass i Stortinget.