Trendy å bo hver for seg

De er sammen, og kanskje gift. Men de bor i hver sin leilighet. De har sagt nei til felles vaskemaskin og regningsbunker, og mener for mye hverdagsliv dreper forholdet.

Det er lenge siden Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre vakte oppsikt på 1960-tallet for sitt noe uvanlige og frie ekteskap. I dag er det ikke bare rikfolk, kjendiser, skiftarbeidere eller par som venter på familiegjenforening som velger denne alternative boformen.

– Det har skjedd mye de siste 40 årene. Folk har større mulighet til å velge form for intimitet, og normene endrer seg. Det begynner å bli lenge siden den hetero kjernefamilien var det eneste idealet, sier etnolog Tone Hellesund ved Universitetet i Bergen.

I Europa, Nord-Amerika og Australia er mellom seks og ti prosent voksne i såkalt særbo i dag. I takt med bedre velstand øker også det totale antallet aleneboere – tre av ti husholdninger i Storbritannia og Bulgaria og fire av ti i Norge, ifølge tall fra FN.

Les også: Privatlivets revolusjon

Trenger mer kunnskap om særboere

I 1999 kom forskerne Levin og Trost med begrepet Living Apart Together (LAT), et begrep som gradvis har etablert seg som et kjent fenomen.

LAT beskriver den type forhold hvor partnere bor adskilt på permanent basis, og regnes som den hurtigst voksende parformen i den vestlige verden. Tendensen er ventet å øke i årene framover, særlig som følge av mindre kulturelt press om å gifte seg.

Kun Norge og Sverige har et begrep for dette, og norske Irene Levin, professor i sosialt arbeid, er blant pionerne i forskning på feltet. I 2003 ga hun utboka Særbo. Ett par - to hjem sammen med svenske Jan Trost.

Som del av det større europeiske forskningsprosjektet FEMCIT, har Hellesund vært del av en gruppe europeiske forskere fra Bulgaria, Storbritannia og Portugal som har undersøkt personer som lever i såkalte ukonvensjonelle familieforhold.

Forskerne mener den etablerte definisjonen LAT kan problematiseres, og at den er for unyansert i forhold til hvordan folk faktisk lever.

– Mens den tidlige forskningen var mer opptatt av å legitimere særbo-relasjoner, mener vi man bør se på hvor varierende disse relasjonene er. Det kan være mange grunner til at folk lever fra hverandre, sier Hellesund.

Studien ble gjort i forskernes fire ulike nasjonale kontekster i Europa. Av 67 personene som ble intervjuet, bodde 21 personer i slike forhold, 14 kvinner og syv menn. Alle var i 30- og 40-årene, og åtte personer var i forhold med en person av samme kjønn.

– Det er et lite materiale, men vi fikk frem flere aspekter som kan si noe om hvor ulike slike forhold er, sier Hellesund.

Store variasjoner blant par som bor adskilt

Tidligere LAT-forskning trekker blant annet frem årsaker som at partnerne trives så godt i sine egne hjem eller bosted at de ikke vil flytte, eller har barn fra før og ønsker egentid med dem. Noen har mistet troen på å bo sammen med sin partner, etter havarerte ekteskap eller samboerforhold.

I den nye undersøkelsen fant de europeiske forskerne fem ulike hovedtendenser:

• Lever frivillig adskilt. Denne gruppen var fornøyde med tilværelsen og så på særboforholdet som en ønskelig livsform.
• Særbotilværelsen er midlertidig. De hadde planer om å flytte sammen, men eksterne faktorer gjorde at de ikke kunne gjøre det.
• «Umulige» forhold - forhold som ikke ble kulturelt akseptert, enten fordi de var i et forhold med en person av samme kjønn, eller sammen med en som var gift fra før. Forholdene hadde vart fra seks måneder til 11 år.
• Forholdet oppleves som udefinert - og uvisshet om dette vil fortsette i fremtiden. For mange hadde denne tilstanden vart i flere år, mens for noen var forholdet i startfasen.
• Særbo som en overgangsfase, hvor man vurderte å flytte sammen senere.

– Blant de ulike gruppene varierer det veldig. En kvinne bor for eksempel sammen med en homofil venn og har en kjæreste som hun ikke bor sammen med.

- Andre er åpent ikke-monogame, og bor sammen med den ene partneren. Flere opplever at dagliglivet er drepen for et forhold. For noen handler valget av særboformen også om et ideologisk standpunkt, forklarer Hellesund.

Mens noen undersøkelser på særbo har ekskludert de som var i korte forhold, fant FEMCIT-forskerne at lengde ikke trenger å ha noen betydning.

– Noen anså fem måneder som et fast og stabilt forhold. Andre hadde vært sammen i flere år uten å se på det som noe fast.

Partneren er ikke den nærmeste

En større britisk studie utgitt høsten 2013 fant også lignende ulikheter for hva som definerer LAT. De ulike særboerne ble videre spurt om deres partner ville være den som tok seg av dem dersom de ble langvarig syke. Kun 20 prosent av særboerne svarte ja – i motsetning til hele 92 prosent av gifte og samboere.

34 prosent av særboerne ville gå til sin partner ved problemer med jobb eller penger, mens 34 prosent valgte familie og 27 prosent valgte en nabo eller venn.

Også FEMCIT-forskerne observerte variasjoner rundt hvor tette relasjonene til ulike særboere er – hvor noen er mindre «sammen» enn andre. Hellesund tror dette sier noe om at særboforhold er ulike og har ulik grad av omsorgs- og forpliktelsespraksiser, og om samfunnets forventinger til forpliktelse i et forhold.

– For samboende par og ektepar er det et skarpt brudd på sentrale normer å nekte å ta på seg for eksempel omsorgsoppgaver overfor partneren, selv om vi også vet at disse forventningene er svært kjønnede. Særboere er nok i større grad fristilt fra slike forventninger vurderer selv intensiteten på relasjonen opp mot det omsorgsansvaret de føler at de har, sier Hellesund.

Les også: Ekteskapet på vent

Flest eldre særboere i Norge

– Det er ulike forståelser av hvem som passer inn under merkelappen LAT. Der noen ser på dette som først og fremst et fenomen blant godt voksne tidligere gifte personer som bevisst velger å ikke bo sammen, inkluderer andre studier alle som er i et kjæresteforhold som ikke bor sammen av ulike grunner, sier Kenneth Aarskaug Wiik, forsker ved Statistisk sentralbyrå.

Han forsker på familier med fokus på blant annet sosiale og økonomiske forskjeller i samlivsinngåelse, samlivskvalitet og forskjeller mellom samboerskap og ekteskap.

Wiik bekrefter at det er lite forskning på særbo i Norge, men at den norske Studien av livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) fra 2007 kan gi en pekepinn.

Studien viste tydelige aldersvariasjoner i andelen som hadde planer om å flytte sammen med kjæresten. Nesten syv av ti i alderen 18-24 år og seks av ti mellom 25 og 44 år hadde slike planer. Tilsvarende hadde under en tredel av de middelaldrende og bare én av ti blant de eldre slike planer.

Da forskerne Levin og Trost spurte i en undersøkelse om særboere hvorfor de ikke bodde sammen med kjæresten, ble hensynet til andre familiemedlemmer og ønsket om fortsatt å bo i sitt eget hjem nevnt av flere.

– Her finner vi antagelig de mest typiske representantene for den gruppen som gjerne er blitt kalt særboere. De har et stabilt parforhold og fungerer som et etablert par i forhold til slekt og venner, men velger likevel å bo hver for seg mesteparten av tiden, sier Wiik.

Ønsker seg bort fra LAT-begrepet

LOGG-undersøkelsen fant at med unntak av de yngste kvinnene ser det ut til at kvinner i større grad enn menn foretrekker å bo for seg selv, selv om de har en kjæreste.

– En forklaring kan være at kvinner oftere enn jevngamle menn bor sammen med ett eller flere barn, og kan finne det vanskeligere å få en ny voksenperson inn i husholdningen, sier Wiik.

Det var et flertall av kvinner også i utvalget i undersøkelsen Hellesund har jobbet med.

– Ulikheter mellom kvinner og menn er absolutt noe å se videre på. En interessant problemstilling er også om særboerskap foretrekkes av flere yngre menn, sier hun.

Hellesund og de europeiske forskerne håper å stimulere til mer forskning på feltet, og foreslår at fremtidig forskning bruker det mer generelle begrepet Living Apart Relationships (LAR).

– Det er et mangfoldig landskap, og uttrykket LAR åpner for de ulike og komplekse erfaringene rundt det å være sammen – og samtidig adskilt.

– Flere og flere har denne type relasjoner, i alle aldersgrupper. Vår artikkel er et lite tilskudd til det som bør bli stor litteratur på dette feltet, sier Hellesund.