Sjefen for kjønnsforskninga i Oslo

Det var tidlig i karrieren og Anne-Jorunn Berg hadde ikke all verdens erfaring med feltarbeid. Temaet for forskningen var internasjonal migrasjon og etniske relasjoner, og Berg skulle intervjue en som så utseendemessig annerledes ut enn henne selv.

‒ Jeg var hvit og hun var farga. Så jeg spurte, «hvordan opplever du å være ny i Norge og se annerledes ut?» Så ser hun på meg og spør «ser jeg annerledes ut?».

Den unge forskeren svarte «ja, du er jo litt mørkere enn meg». Men intervjuobjektet var ikke enig. «Nei, jeg er hvit», svarte hun.

Historien er svar på spørsmålet om hva som er høydepunktene i karrieren hennes så langt, et klisjespørsmål til en dame som har vært i gamet lenge. Svarene pleier å være mer glansfylte.

 Produktiv kritikk

‒ Det var kanskje ikke noe høydepunkt der og da, sier Berg.

‒ Men det lærte meg utrolig mye. Hvordan håndterer du en sånn situasjon? Hvor ofte har du egentlig ikke sett at det var forhåndsinnstillingen din som farga bildet? Det er klart vi kommer med forhåndsinnstillinger, og det er mange kloke forskere som har snakket om hvordan vi kan løse opp i det. Men her har kjønnsforskningen vært i front når det gjelder å være bevisst sånne situasjoner og hvordan de kan håndteres.

Kjønnsforskningen er i front her, fordi den har måttet være det, ifølge Berg.

‒ Kjønnsforskningen har vært beskyldt og beskyldes for å være politikk og ikke forskning. En slik beskyldning har vært slitsom, men den har også vært produktiv. Den har medført et særlig blikk på hva objektivitet er og kan bety.

‒ Kritikken har ført til at feministisk teori har en ledende posisjon innen vitenskapsteori, teorier om utvikling av fruktbar og robust kunnskap.

Kjønn, ikke likestilling 

Den nye sjefen for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo er opptatt av relasjoner mellom minoritet og majoritet. Det har blant annet resultert i boka Likestilte norskheter : om kjønn og etnisitet som kom i 2010, og som utfordrer hva det vil si å være norsk. Berg er også en av få i Norge som har forsket på betydningen av hvit hudfarge.

‒ Det er fortsatt altfor lite av dette i norsk kjønnsforskning, som til vanlig heller utmerker seg som premissleverandører for god forskning på kjønnslikestilling, hevder Berg.

‒ Det kjønna mennesket og det likestilte mennesket er ikke det samme. Likestillingsforskning og kjønnsforskning er ikke det samme. Det er viktig å ha med seg.

Forskning på likestilling handler gjerne om relasjonen mellom menn og kvinner, om balanse i forhold til hjem, familie og arbeid. Forskning på kjønn trenger ikke handle om likestilling.

‒ Det kan handle om hva kjønn er eller hvordan det blir til. Det er et perspektiv som er relevant for alle fagfelt på universitetet. Og det kan kombineres med andre perspektiver, som etnisitet, og gi et enda rikere og kanskje riktigere bilde av hva som foregår, sier Berg.

Perspektiver fra nord

I Oslo er Berg del av et større miljø enn det hun forlot ved Universitetet i Nordland. Det var noe av attraksjonen med jobben. Men hun har fortsatt ett bein igjen nord for polarsirkelen.

‒ Nord-Norge gir en annen type input, et annet type perspektiv. Både i forhold til kjønn og det flerkulturelle. Det at det russiske og det samiske er mer tilstede for eksempel. Det gir en annen politisk og faglig debatt.

Med hjelp av teknologien, et annet av Bergs yndlingsemner, er hun fremdeles med på møter i den gamle kjønnsforskningsgruppa i Nordland, via Skype.

I posisjon til å påvirke

Berg kommer til sjefsstolen ved STK fra stillingen som professor ved Universitetet i Nordland, og har også lang fartstid som oppdragsforsker i forskningskonsernet Sintef. Fra 2001 til 2009 satt hun som styreleder for kjønnsforskningsprogrammet i Norges forskningsråd. I portrettintervjuet Maskinelskeren omtales hun derfor som «en av de mektige i norsk kjønnsforskning».

‒ Er du fortsatt mektig i norsk kjønnsforskning?

‒ Ja, jeg må vel si det. Det å være leder for kjønnsforskningsmiljøet på landets største universitet gir deg innflytelse. Men jeg har ikke sittet lenge nok i stolen til at jeg helt vet hva det innebærer.

‒ Jeg er opptatt av å ha innflytelse og påvirke prosesser. Som programstyreleder var jeg med og styrte pengestrømmer i norsk kjønnsforskning. Jeg skulle gjerne hatt litt flere pengestrømmer å styre her og.

Ja takk, begge deler

Forskningsrådets kjønnsforskningsprogram ble avsluttet i 2012. Nå er det såkalt mainstreaming som gjelder, kjønn skal inn overalt der det er relevant.

‒ Jeg har tro på mainstreaming av kjønnsperspektiver. Men det er jo sånn at all erfaring tilsier at man trenger en dobbel strategi. Du må ha arenaer der du kan være bare kjønnsforsker og drive med interne diskusjoner, samtidig som du må få impulser fra, og delta i andre felt. Du må ha både integrering og spesialisering.

‒ Det gjelder ikke bare kjønnsforskning, understreker hun.

‒ Jeg syns det er litt rart at ikke den vekslingen får større oppmerksomhet i en norsk forskningspolitisk kontekst, hvor tverrfaglighet er et fyndord.

Hun mener bestemt at tapet av et eget kjønnsforskningsprogram har svekket den teoretiske utviklingen i kjønnsforskningen. Og internasjonale nettverk har blitt enda viktigere enn før.

‒ Vi har få nasjonale arenaer etter at kjønnsforskningsprogrammet forsvant. Kjønnsforskningen i Norge klarer seg ikke uten de internasjonale nettverkene.

Tid til å tenke

Berg er opptatt av universitetets mulighet til å gi rom for refleksjon, for å ta seg tid til å tenke, og til å forske på ting som ikke er definert inn under Forskningsrådets programmer eller bestilt av departementer.

‒ Det å si at man trenger tid til å tenke lange tanker kommer jo litt i opposisjon til tellekantsystemer, timebudsjettering og alt det som new public management innebærer. Men for meg er det viktig å tenke på universitetet som et av de få stedene som er igjen i dag der man kan drive med kritisk forskning. Der man har tid til refleksjon.

‒ Det er vi flinke til på STK, å lage møteplasser der vi diskuterer grundig og fritt.