En kjønnsforskning som spriker i alle retninger? Ja takk!

I år er det 25 år siden senter for kvinne- og kjønnsforskning startet opp ved UiT Norges arktiske universitet. Da senteret ble opprettet var kvinner i forskning et viktig tema. Det var færre kvinner enn menn i universitetsstillinger, og svært få kvinnelige professorer. Mange kvinner følte seg alene akademia.

Selv om det fortsatt er slik innen enkelte fagområder har det store bildet endret seg betydelig. De endringene som har skjedd ved vårt universitet speiler endringer i samfunnet for øvrig.

Flere kvinner innehar sentrale stillinger med makt og innflytelse og bevisstheten om kjønnsdiskriminering er større.

Flere kvinner innehar sentrale stillinger med makt og innflytelse og bevisstheten om kjønnsdiskriminering er større. Det er også stort sett politisk enighet om å jobbe for likestilling. Dessuten snakker vi ikke lenger kun om forskjellen på kvinner og menn når vi diskuterer kjønn.

Det vil ikke si at alt er bedre nå enn før, men det vil si at den omverden kjønnsforskningen forholder seg til er en annen. Det har mye å si for forskningsfeltet.

Les også: Nye ledere for kjønnsforskning vil samarbeide med flere fagfelt

Forskningen må følge samfunnsendringene

Kjønnsforskning og feministisk forskning har alltid vært kritisk, i den forstand at den har forsket på og med samfunnet for å endre det. Kjønn er en kompleks forskjell, og forskningsmetode og akademisk kunnskap har uten tvil vært en viktig nøkkel for å forstå og forklare hva kjønn er og hva kjønn betyr.

Kjønnsforskning er tverrfaglig, i noen sammenhenger forstått som et eget fag, i andre som en tilnærming innen mer tradisjonelle disipliner i samfunnsfag og humaniora. Bakgrunnen for å forske på kjønn har vært at de historiene om kjønn som fortelles ofte ikke forteller hele sannheten. Der er mer til saken.

Sammen med politisk arbeid for likestilling og ulike former for feministisk aktivisme har kjønnsforskningen bidratt til at forståelsen av kjønn har forandret seg. Mange av forskningsresultatene fra kjønnsforskningen er anerkjente og har fått betydning ut over feltet. Som forskningsbyråkratene sier; de har fått «impact».

Det stiller kjønnsforskningen overfor nye problemstillinger, og i en annen posisjon enn tidligere. Vi må ha metoder og teorier som kan brukes for å forstå hvordan vi kan opprettholde de endringene vi har vært med på å skape. Samtidig skal vi avdekke etablerte maktstrukturer for å endre det bestående.

Hvordan hindre at kjønn glipper?

Det er selvsagt ikke bare ønsket endring som foregår i 2021. I løpet av det siste året har vi sett verden knele for en ny sykdomspandemi, med enorme konsekvenser for oss alle. Dette handler selvsagt også om kjønn. Hvem blir permittert, hvem beholder jobben, hvem blir syke og hvem tar seg av de syke? Hvordan fordeles nye roller, identiteter, posisjoner og maktbastioner i dette bildet?

Kjønn kan ikke forstås uavhengig av andre forhold.

Høyrepopulistiske idealer som går aktivt og åpent ut mot likestilling og kjønnsmangfold på fremmarsj flere steder. I Ungarn er kjønnsstudier sågar blitt forbudt. I USA kan det se ut som demokratiet er i fritt fall. Selvdefinert marginaliserte hvite menn samler seg i de mørkeste kriker og kroker på Internett for å dyrke kvinneforakt og planlegge statskupp.

Samtidig brukes ny teknologi som kunstig intelligens som styringsverktøy i stadig flere bransjer og sektorer, med færre subjektive beslutninger og mindre individuell tilpasning som resultat. Hva har det å si for kjønn og makt på kort og lang sikt?

Forskningsutfordringene for kjønnsforskeren står i kø. Vår forskning og vår stemme kan være med å forhindre at kjønn glipper i de store samfunnsendringene.

Les også: Digitalisering kan gi ny kunnskap om kvinnehelse – hvis vi gjør det riktig

Kjønnsforskningen er mangfoldig

I sin leder spør Linda Rustad: «Forsker kjønnsforskere på kjønn? Eller tar kjønnsforskningen, i likhet med likestillingspolitikken de senere årene, utgangspunkt i alle former for diskriminering?» Mitt svar er at kjønnsforskningen er mangfoldig, akkurat som den skal være.

En av de sannheter kjønnsforskningen har løftet frem er at kjønn kan ikke forstås uavhengig av andre forhold. For det første er kjønn et komplekst fenomen i seg selv, og for det andre henger kjønn sammen med så mye annet.

Klasse, etnisitet og geografi er viktig for opplevelsen og betydning av kjønn for den enkelte. Og kjønn kan være flere ting på en gang avhengig av hvor en ser, det være seg globalt eller lokalt, i arbeidslivet, hjemmet, kunsten, skolen eller i internasjonale relasjoner. En kjønnsforskning som tar alt dette inn over seg må nødvendigvis åpne for også å se på andre forskjeller enn kjønn alene, og ikke minst teoretisere over dette faktum.

Det må være plass til utvikling av feministisk teori og metodologi. Men det må også være plass til konkret empirisk forskning på for eksempel seksualitet, kjønnsbalanse, sosial ulikhet og hverdagsliv – samtidig. Når teoriene i tur viser seg å være så generaliserbare og gode at de også kan åpne for et nytt blikk på andre empiriske felt beviser det fagfeltets kvalitet og relevans.

Et sammensatt bilde

Mens det for 50 år siden var en opplagt marginal posisjon å være feminist eller forske på kjønn, er bildet i dag mer sammensatt. Å avgrense og definere en kjerne i feministisk forskning eller kjønnsforskning er imidlertid en nærmest umulig oppgave. Jeg mener det er mer interessant å se etter kjønnsforskning som praksis, akkurat som kjønn som praksis er mer interessant enn kjønn som essens.

Et spørsmål vi bør stille oss i den sammenheng er hvilke hierarkier som finnes internt i kjønnsforskningen, og om de er hensiktsmessige, eventuelt for hvem.

Ikke overraskende gir det mer status å jobbe med sykdommer som ofte rammer menn.

Fra 1990–2014 gjorde en gruppe medisinske sosiologer, med Dag Album i spissen, en serie undersøkelser der de spurte medisinere om hvilke spesialiteter innen medisinfaget de ville rangere som mest og minst prestisjefylte.

Mens hjerteinfarkt, hjernesvulst og leukemi kom på topp, skåret fibromyalgi og nevroser lavest. Ikke overraskende gir det mer status å jobbe med sykdommer som ofte rammer menn, mens typiske kvinnesykdommer ikke gir samme anerkjennelse – dette er imidlertid ikke poenget her.

Les også: Vi vet for lite om kvinners helse

Hvilke hierarkier finnes i kjønnsforskningen?

Poenget er at alle fag har sine hierarkier. Innen medisinen har en hjertelege altså mer prestisje enn en psykiater. Det er ingen grunn til å tenke at kjønnsforskningen er annerledes, selv om det å bekjempe hierarkisk forskjell paradoksalt nok er en del av vårt kritiske prosjekt.

En interessant og morsom øvelse for fremtiden er om vi kan klare å tenke annerledes. Kan ny feministisk teori, forskning på seksualitets- og kjønnsmangfold, kunstfaglig feministisk metode, statistisk likestillingsforskning, og etnografiske studier av kjønn i hverdag og arbeid leve komfortabelt side om side? Og kan det skje uten at noen av oss rangerer tematikkene eller forskerne som jobber med dem i forhold til hverandre?

Jeg ønsker meg en mangfoldig kjønnsforskning der alle disse har sin rettmessige plass. Det trengs for at feltet skal holde seg levende og samfunnsrelevant.