Samiske pasienter i psykisk helsevern blir møtt med stereotypier

Astri Dankertsen publiserte nylig artikkelen «Artikulasjoner av kjønn og kultur i samisk psykisk helsevern» i siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning.

Studien er basert på tolv intervjuer med ansatte i psykisk helsevern, om deres kjennskap til kjønn og kultur i samiske samfunn, og hva dette betyr i møte med pasientgruppen.

– Jeg var nysgjerrig på hvordan kjennskap til samisk kjønn og kultur kommer til uttrykk i behandling av samiske pasienter. Inntrykket mitt har vært at fagfolk innenfor psykisk helse mangler kunnskap på området, sier Dankertsen.

Varierende kunnskap

Deltakerne Dankertsen har intervjuet er rekruttert fra ulike samiske områder, har både samisk bakgrunn og ikke, og er utdannet innenfor medisin, psykologi, sykepleie og sosialt arbeid.

– Jeg ønsket et mangfold blant de jeg intervjuet både når det gjaldt bakgrunn, utdanning, geografi og kjønn, forteller Dankertsen.

– Personene jeg har intervjuet hadde, uavhengig av utdanning, varierende kunnskap om kjønn og samisk kultur. Likevel fant jeg at de fleste tydde til stereotypiske forestillinger i møte med samiske pasienter fremfor å møte pasienten i det hen står i.

Ifølge Dankertsen er det generelt lite vekt på kjønn og mangfold i helsefaglige utdanninger.

– Noen av de jeg intervjuet hadde tatt kurs eller tilleggsopplæring i samisk kultur, forteller hun.

Dankertsen fant at de fleste hadde mer kunnskap om kultur enn om kjønn.

– Men selv om flere hadde kunnskap om samisk kjønn og kultur i stort, manglet de kunnskap om hvordan de kunne innføre den i behandlingen.

Fastlåste ideer om kjønnsroller

Dankertsen spurte alle deltakerne om deres oppfatninger av kultur og kjønn og hvordan det påvirket deres behandling av og møte med pasientene.

– Jeg fant at mange har stereotype, men samtidig motsetningsfylte forestillinger om samiske kjønnsroller. Beskrivelser om den samiske kvinnen som sterk, men også undertrykt og mannen som macho, men passiv gikk igjen.

– De fremstilles som både sterke og svake på en gang, noe som assosieres med samiske stereotypier. Behandlerne glemmer at de møter mennesker i ekstremsituasjoner som har opplevd vold og overgrep, og at styrke og svakhet dessuten er allmenne menneskelige egenskaper.

Dette synet på styrke som en kjønnet og kulturell egenskap hos personer med samisk bakgrunn, kan slå ut begge veier, ifølge Dankertsen.

De fremstilles som både sterke og svake på en gang, noe som assosieres med samiske stereotypier.

– Noen behandlere er bevisste på å bruke den styrken de ser i behandlingen. De ser kraftfulle og selvstendige folk med sterke familiebånd og slektninger som stiller opp, sier hun.

– De ser at dette kan utnyttes positiv og bruker det aktiv som en ressurs de stimulerer hos pasienten.

Kjønn skapes i behandling

I analysen av intervjuene har Dankertsen latt seg inspirere av Judith Butlers teori om kjønn som noe man gjør.

– Jeg har sett på hvordan kjønn blir til gjennom hvordan personalet snakker om det å være samisk kvinne og samisk mann, og på hvordan det de sier gir uttrykk for samfunnets ideer om kjønn, sier hun.

– Hvordan folk snakker om samiske kvinner og menn bidrar til å reprodusere og skape forestillinger om kjønn.

Hvordan folk snakker om samiske kvinner og menn bidrar til å reprodusere og skape forestillinger om kjønn.

Det samme gjelder for maktforhold, mener Dankertsen.

– Maktforhold som gjenspeiles både mellom samer og ikke-samer, innenfor samiske samfunn og mellom behandlere og pasienter.

Styrke og svakhet å være samisk

Behandlere med samisk bakgrunn er ettertraktet i Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS), ifølge Dankertsen.

– De som selv er vokst opp i den samiske kulturen har en litt større forståelse for samiske pasienter, men det er ikke nødvendigvis nok i seg selv. Det er viktig at man også har kunnskap om mangfold innenfor den samiske kulturen. En nordsamisk behandler forstår ikke nødvendigvis en sørsamisk pasient, sier hun.

– Men samiske behandlere kan fort bli litt blinde, særlig hvis de er vokst opp i en kultur hvor samer er i majoritet. Likevel erfarte de som selv hadde samisk bakgrunn at pasientene følte seg tryggere med dem enn med behandlere med majoritetsbakgrunn.

Viktig å nyansere i forskningen

Selv er Dankertsen vokst opp i Oslo med samisk far og norsk mor.

– Jeg tenker min samiske bakgrunn kan være både en styrke og en svakhet, sier hun.

– Man har vært opptatt av å rekruttere forskere med samisk bakgrunn for å utjevne maktforholdet mellom de som forsker og dem det forskes på. Det er viktig med tillit og at forskningen kommer dem det gjelder til gode.

Dankertsen er også opptatt av at forskningen hennes ikke skal bidra til å stigmatisere den samiske befolkningen.

– Mye forskning på urfolk har gjort mer skade enn gavn, selv om det ikke er med vond vilje. For eksempel når media skriver om forskning på vold i nære relasjoner og nærmest setter likhetstegn mellom det å være samisk og å være voldelig, sier hun.

Mye forskning på urfolk har gjort mer skade enn gavn, selv om det ikke er med vond vilje.

– Som forsker er det derfor viktig for meg å beskrive problemene på en nyansert måte.

Ifølge Dankertsen er det fokusert lite på kjønn og interseksjonalitet i urfolksforskning.

– Artikkelen min er derfor et bidrag til forskningsfeltet gjennom å bringe sammen temaene kjønn og kultur, eller avkolonisering, i en studie av psykisk helsevern.

Kollektive traumer

Kollektive traumer er et viktig begrep for fagfolk innenfor SANKS. De jobber rettet mot resten av helsetjenesten og er opptatt av kolonialisme, forteller Dankertsen.

– Det handler om at samiske pasienter ofte forteller om traumer de har nedarvet, og som er knyttet til den samiske kollektive historien. Altså blant annet om hva de har mistet gjennom fornorskingen, og om tap av språk og identitet, forteller Dankertsen.

– Traumene er forskjellige for samer som kommer fra kysten og innlandet, men kommer ofte til uttrykk på samme måte: gjennom rus, vold og seksuelle overgrep.

Dankertsen forteller at mange samiske pasienter i psykisk helsevern har vokst opp i familier der slike problemer har forplantet seg gjennom generasjoner.

– Det er ikke individuelle problemer, men et samfunnsproblem knyttet til kollektive traumer. Dette er det er viktig at pleiepersonalet har kompetanse om, noe mange av de jeg intervjuet også hadde.

Usynlige pasienter

En av de største utfordringene er at pleierne ikke alltid skjønner at pasienten er samisk, forteller Dankertsen.

– Fornorskingen har usynliggjort mange samiske personer. Da er det en utfordring hvis behandlerne ikke vet hva de skal se etter, de kjenner rett og slett ikke igjen det samiske, sier hun.

– Da vet man heller ikke hvilke spørsmål man skal stille og hvordan man skal stille dem. Særlig de som har blitt fratatt språket og mangler selvtillit. Mange av disse vil svare nei om man spør dem om de er samiske.

Fornorskingen har usynliggjort mange samiske personer.

De behandlerne som lykkes best, er de som gjenkjenner de samiske pasientene og har kunnskap om mangfoldet i den samiske kulturen, mener Dankertsen.

– Mange samiske pasienter har et sensitivt forhold til det samiske, derfor må behandlerne vite hva som er trygge spørsmål å stille dem, forteller hun.

– Dette gjelder også som forsker på dette temaet. Du må vite hva du skal se etter, hvis ikke forblir det usynlig.