Politisk press mot dansk voldsforskning

– Forskningen min ble brukt som eksempel på forskning som truer den vitenskapelige integriteten, forteller Signe Uldbjerg.

Uldbjerg er kjønnsforsker ved Institut for Kulturvidenskaber på Syddansk Universitet.

Sommeren 2021 la en representant for det høyreliberalistiske partiet Liberal Alliance (LA) frem et forslag i det danske Folketinget i 2021. Forslaget, som nå er vedtatt, pålegger landets rektorer å sikre at politikk ikke fremstilles som vitenskap og at det ikke skal være mulig å systematisk unndra seg relevant faglig kritikk, skriver danske Forskerforum.

Folketingets vedtak førte til en intens debatt om ytringsfrihet i akademia og massive protester fra danske forskere som frykter begrensninger på forskningsfriheten og at uttalelsen kan føre til selvsensur.

– LA-politikerne brukte en artikkel jeg hadde skrevet om forskning på digitale krenkelser som eksempel på venstreorientert, aktivistisk forskning, forteller hun.

– Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor artikkelen ble beskyldt for å være politisk. Det er bred enighet på tvers av partier i Danmark om at man må gjøre noe med digitale krenkelser.

Ville hjelpe voldtektsofre

Uldbjergs egen forskning springer også ut av aktivisme.

– Jeg har tidligere jobbet som frivillig på et senter voldtektsofre. Så forskningen min er motivert av et ønske om å hjelpe kvinner som har vært utsatt for vold og trakassering, sier hun.

I februar i år leverte hun doktoravhandlingen sin om unge kvinner som har opplevd vold og seksuelle krenkelser på nett. En kvalitativ studie der hun fulgte fem unge kvinner over fem år. Det var denne som endte opp i debatt på Folketinget.

– Alle deltakerne i min studie hadde opplevde digitale krenkelser eller vold, og de deltok selv som medforskere i prosjektet, forteller hun.

Den yngste av kvinnene var 16 da prosjektet startet opp, og den eldste var 24 da det ble avsluttet. Noen av kvinnene hadde opplevd at bilder de selv hadde tatt ble delt på nettet, mens andre ble filmet under overgrep eller tatt bilde av uten at de visste det.

– Avhandlingen handler mye om hvordan kvinnene håndterte skammen som fulgte med overgrepene, forteller Uldbjerg.

– Som hva de selv kunne gjøre for å håndtere de vanskelige følelsene. Slik gikk kvinnene fra å være passive ofre til å lære og håndtere smerten og ta livene sine tilbake.

– Aktivisme kan gagne forskningen

Det er særlig forskere på kjønn og innvandring som er blitt beskyldt for å være for politiske og aktivistiske av danske politikere, forteller Uldbjerg. Men om forskere er aktivister, ser hun ikke på det som problematisk i seg selv.

– Særlig når det gjelder kjønnsforskning, som faktisk har aktivisme som utgangspunkt, så synes jeg kritikken blir urimelig, sier hun.

– Alle kjønnsforskere arbeider innenfor en tradisjon som springer ut av politikk. Men det betyr ikke nødvendigvis at forskningen er politisk. Og det er selvsagt viktig å skille mellom når du ytrer deg som privatperson og når du snakker som forsker og på vegne av institusjonen du arbeider ved.

Forskning som tar utgangspunkt i aktivisme er også positiv fordi den er basert på erfaring, mener Uldbjerg. Hun trekker frem den dansk-svenske aktivisten Emma Holten som eksempel. Holten bidro til å sette nettkrenkelser på den politiske dagsorden i Danmark gjennom å snakke om sine egne erfaringer.

– Holten opplevde at nakenbilder av henne ble stjålet og spredt på nettet, men valgte å snakke åpent om erfaringene sine i media, forteller Uldebjerg.

– Debatten som fulgte førte til at politikerne ble opptatt av temaet og dermed til anbefalinger om og midler til forskning på det.

Ble støttet av kolleger

Uldbjerg mener generelt det er positivt at forskere deltar i den offentlige debatten, men mener den akademiske ytringsfriheten har fått en kraftig knekk i Danmark.

– Forskere kan bidra til å opplyse allmennheten, avsløre falske nyheter og på den måten styrke demokratiet, sier hun.

– Et demokrati er avhengig av at de som skal stemme har kunnskap om hva de faktisk stemmer på. Men etter Folketingets vedtak tror jeg dessverre mange forskere i Danmark kvier seg for å delta i offentlige debatter.

Uldbjerg fikk mange sjikanerende henvendelser etter at forskningen hennes ble brukt i debatten på Folketinget.

– Det var ikke behagelig, men jeg opplevde det ikke som så voldsomt. Jeg er jo dessuten vant til å jobbe innenfor et kontroversielt felt. Kritikken jeg har opplevd som aktivist har vært mye hardere enn den jeg har fått som forsker, sier hun.

– Det hjalp også at jeg hadde institusjonen i ryggen. Jeg fikk god støtte både av universitetet, fagforeningen og av andre kolleger som også ble rammet av kritikken.

Selv har Uldbjerg flest positive erfaringer med å bli intervjuet om forskningen sin.

– Da forskningen min ble brukt politisk opplevde jeg at de færreste hadde tatt seg bryet med å lese hele artikkelen. De fleste meldingene jeg fikk baserte seg kun på tittel og ingress, forteller hun.

– Men jeg opplevde at de journalistene som skrev om saken var lydhøre og oppriktig interesserte i å formidle mine synspunkter.

Forskning angår alle

Det er viktig at forskere formidler forskningen sin slik at den kommer alle til gode, ifølge Uldbjerg. Når det gjelder kunnskapen om kjønn er det et stort behov for folkeopplysning, mener hun.

– Vi forsker på noe som angår alle menneskers hverdagsliv. Derfor er det særlig viktig at kjønnsforskere deltar i den offentlige samtalen. I tillegg finnes det mange misforståelser og feiloppfatninger om kjønn som kjønnsforskerne kan bidra til å oppklare.

Det er også viktig at forskningen ligger i forkant, mener Uldbjerg.

– Når samfunnsutfordringene skal løses med politikk er det viktig at det allerede foreligger forskning på området. På den måten blir diskusjonene mest mulig kunnskapsbaserte, sier hun.

– Den politiske agendaen er omskiftelig og vanskelig å forutse, derfor er det viktig at det forskes kontinuerlig på folks hverdagsliv.

Kontroversiell forskning mest utsatt – særlig kjønnsforskning

Funnene til Marte Mangset og kolleger her i Norge om hvilke forskere som er mest utsatt for hets, speiler også danske tilstander. 

– Særlig forskning på kjønn, innvandring og seksuell vold er utsatt fordi forskningen er så kontroversiell, sier Uldbjerg

– Det samme gjelder for forskning på miljø og på konsekvensene av koronapandemien.

Uldbjerg mener at forskere burde trenes opp til å formidle forskningen sin i media.

– Universitetene burde informere bedre og gjerne kurse forskerne sine i hvordan de snakker med media, sier hun.

– Som forsker er det viktig at man selv tar styringen når det gjelder hvordan man ønsker at forskningen skal fremstilles, slik at den blir formidlet på en måte man kan stå inne for.

Mange journalister ønsker perspektiver fra forskere på aktuelle politiske saker. Dette bør man som forsker stille opp på, mener Uldbjerg.

Uldbjerg mener kjønnsforskerne likevel er mer utsatte for kritikk enn andre forskere.

– Kjønnsforskerne er veldig forsiktige med å formidle forskning. De er redde for å bli kritisert og vurdert i offentlige debatter og for å bli hetset.

Uldbjerg er selv veldig forsiktig med å formidle fra forskningen sin.

– Jeg er redd for at resultatene skal bli brukt mot meg, og til å undergrave kjønnsforskningen generelt, sier hun.

– Jeg har dessuten et dobbelt ansvar. Ikke bare for min egen karriere, men også for kvinnene jeg har forsket på og med. Dette tror jeg gjelder for alle som forsker på sårbare grupper.

Dette handler ikke nødvendigvis om mangel på akademisk frihet, mener hun.

– For min del handler det først og fremst om å beskytte kildene mine.

Kritikk er viktig

Danske kjønnsforskere er gode til å støtte hverandre, men også til å gi hverandre konstruktiv kritikk, ifølge Uldbjerg. Den hardeste kritikken mot kjønnsforskerne kommer utenifra, fra politikere og folk utenfor akademia mener hun.

– Jeg opplever at kjønnsforskerne er gode til å gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger som kan bidra til å utvikle fagfeltet, sier hun.

– Men kritikk fra offentligheten kan også være viktig. Forskere kan, som alle andre, ha blinde flekker og perspektiver vi ikke har tenkt på selv. Det verste er når kritikken blir usaklig eller personlig, eller for eksempel å få kritikk fordi man er kvinne.

Kjønnsforskerne i Danmark er ikke samlet på egne sentre eller institusjoner. Det finnes heller ikke professorater eller stipendiater på fagfeltet.

– Hvis man vil ta en grad i kjønnsforskning må man reise til Sverige eller Norge, sier Uldbjerg.

– Det er mange midlertidig stillinger og hard konkurranse om faste jobber. Men det gjelder for hele humaniorafeltet og ikke spesielt for kjønnsforskningen.