Auksė Beatričė Katarskytė, stipendiat på Senter for kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo har nylig publisert artikkelen «The Feminist Potential of Beatrice Helen Barmby’s Gísli Súrsson: A Drama» i tidsskriftet Scandinavistica Vilnensis.
I artikkelen ser hun på Gísli Súrsson: A Drama (1900) av Beatrice Helen Barmby, en tekst basert på islendingsagaen Gísla saga Súrssonar, på norsk: Gisle Surssons saga. Ved å lese skuespillet i lys av Barmbys biografi og samtid, argumenterer Katarskytė at teksten kan forstås som et feministisk verk.
Vikingfeber i Viktoriatiden
Barmbys interesse for islendingsagaer var ikke unik i hennes samtid. I 1800-tallets Storbritannia var det mange forfattere som lot seg inspirere av vikingtiden. Det er denne viktorianske fascinasjonen med norrøn middelalder, og særlig de kjønnede dimensjonene av denne fascinasjonen, som Katarskytė forsker på.
Artikkelen om Barmbys skuespill er basert på Katarskytės masteroppgave, som ble levert ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO i 2020. Hun viderefører denne forskningen i stipendiatstillingen ved STK, med prosjektet (Re)imagining Medieval Icelandic Femininity in Victorian Britain.
En av grunnene til at forskeren, som opprinnelig kommer fra Litauen, har valgt å forske på dette temaet, er at hun kjenner seg igjen i Viktoriatidens litt pussige interesse for norrøn middelalder:
– Jeg har hatt – og har fortsatt – en lignende interesse som ikke er lett å forklare for meg selv eller andre. Hvorfor er jeg opptatt av Island? Jeg kommer jo ikke derfra. Hvorfor ikke baltisk middelalder, som er litt mer «min»?
Men kanskje er det nettopp det gjenkjennelige i det gamle og eksotiske som var tiltrekkende, både for Katarskytė og viktorianerne:
– Mye i de norrøne kildene virker fjernt og til og med hårreisende skummelt. Likevel er det ikke vanskelig å finne tidløse overveielser om liv, kjærlighet, vennskap, tid, alderdom og andre ting, som mennesker har lurt på i alle tider.
Det er som å ha bokklubb med overklassedamer fra 1800-tallets London.
Samtidig viser resepsjonsstudier som Katarskytės prosjekt hvordan den samme litterære teksten kan bli mottatt og tolket på forskjellig vis av lesere i forskjellige historiske kontekster.
– Det gjør noe med synet mitt på de norrøne tekstene når jeg oppdager hva en viktoriansk forfatter syntes om dem. Det er som å ha bokklubb med overklassedamer fra 1800-tallets London, forklarer hun.
Les også: Middelalderdronninger hadde mye makt
«Kvinnespørsmålet»
I dag er det kanskje ikke så mange bokklubber som hadde valgt Gísli Súrsson: A Drama som månedens bok. Stykket ble aldri satt opp, og Barmby døde da hun var 30 år.
Likevel viser Katarskytė at denne glemte boka kan ha en relevans for nåtiden. I analysen demonstrerer hun hvordan Barmbys adapsjon av islendingsagaen kan leses som en respons på Viktoriatidens debatter om kjønn og samliv.
Tiden Barmby levde i var preget av det som ble kalt «the Woman Question»: spørsmålet om kvinners rettigheter. Disse debattene ansees for å være viktige grunnsteiner i kvinnebevegelsens historie, og i feministisk tenkning.
I artikkelen trekker Katarskytė på biografisk informasjon om Barmby for å si noe om forfatterens mulige holdninger til det såkalte «kvinnespørsmålet».
Barmbys familie hadde nemlig tilknytninger til stemmerettsbevegelsen. Hennes far, presten Goodwyn Barmby, hadde et kvinnesyn som var uvanlig i samtiden: han så på kvinner og menn som likeverdige.
Ifølge Goodwyn Barmbys skifter var idealsamfunnet et sted der både individet og samfunnet som helhet oppnådde en balanse mellom det som ble sett på som «maskuline» og «feminine» egenskaper.
Kjønnsrelasjoner og ekteskapet
Katarskytė finner igjen disse ideene i Gísli Súrsson: A Drama.
Den opprinnelige islendingssagaen handler om Gísli, som dreper svigerbroren sin som hevn for et annet drap. Gjennom en lesning av Barmbys adapsjon av sagaen viser Katarskytė hvordan forfatteren særlig vektlegger de mellommenneskelige relasjonene i teksten, fremfor Gíslis status som fredløs.
To ekteskap står sentralt i teksten: det mellom hovedpersonen Gísli og hans kone Aud, og det mellom Gíslis bror Thorkel og hans kone Ásgerd.
Gísli og Aud har et ekteskap som er basert på gjensidig tillit og respekt. Selv om paret kan sies å ha et tradisjonelt forhold med kjønnsbestemte roller, trekker Katarskytė frem Aud som en heltinne i stykket. Hun får nesten like mye plass i teksten som ektefellen, og blir karakterisert som sterk, rasjonell og modig – kvaliteter som ble forstått som «maskuline» i samtiden.
Trenger vi forskning på litteratur som er ganske middelmådig?
Thorkel og Ásgerd har derimot et konfliktfylt forhold. Thorkel er en sjalu og kontrollerende ektemann, mens Ásgerd tyr til løgn og manipulasjon. Det er den dysfunksjonelle dynamikken mellom Thorkel og Ásgerd som i stor grad utløser stykkets konflikter og tragiske forløp.
I lesningen av Barmby ser Katarskytė til to av de mest innflytelsesrike feministiske tenkerne i 1800-tallets Storbritannia, Harriet Taylor Mill (1807–1858) og Mary Wollstonecraft (1759–1797).
Både Wollstonecraft og Taylor Mill argumenterte at undertrykkelsen av kvinner var skadelig for hele samfunnet, ikke bare kvinner. Særlig ekteskapet ble trukket frem som en relasjon der etablerte kjønnsforståelser og kvinners manglende rettigheter kunne ha negative konsekvenser for hele familien.
Kontrasten mellom to ekteskapene som skildres i Gísli Súrsson: A Drama kan sies å illustrere dette poenget. Det ulykkelige forholdet mellom Thorkel og Ásgerd kan leses som et resultat av kjønnsnormer. Thorkel korrumperes av makten han har over sin kone, mens Ásgerds begrensede handlingsrom gjør henne slu og upålitelig. Det mer likestilte og gjensidige forholdet mellom Gísli og Aud bringer derimot ut det beste i begge parter.
Les også: Norske middelalderkvinner ble straffet som menn
Viktigheten av det «vanlige»
Katarskytė understreker at Gísli Súrsson: A Drama ikke er en radikal tekst som omskriver den norrøne sagaen om Gisle til et kampskrift om kvinnelig styrke.
– Jeg hadde nemlig en slags forventning om å finne noe normbrytende i skuespillet når jeg først fikk bla i det, samtidig mens jeg tilfeldigvis leste Mary Wollstonecraft. Hvis det hadde vært et tidlig feministisk kampskrift, hadde det kanskje blitt en litterær klassiker, forklarer hun.
Det Katarskytė identifiserer i verket, er en mer komplisert blanding av det feministiske og det konvensjonelle:
– Beatrice Helen Barmby mente mest sannsynligvis ikke at kvinner og menn må likestilles i alle livets sfærer. Men det hun mente – eller det jeg finner mellom linjene i selve skuespillet – er like viktig, selv om kjønnsrelasjonene i boka kan virke tradisjonelle ved første blikk. Akkurat som i dag, hadde viktorianske kvinner mange forskjellige meninger om kjønn og det fantes mange forskjellige kampsaker.
Forskeren påpeker at feminismens historie består av mer enn radikale, tydelig grenseoverskridende verk:
– Mer «vanlige» forfattere, hvis omdømme ikke kan sammenlignes med det av Wollstonecraft, George Eliot eller Christina Rossetti, hadde også meninger om kjønn.
På samme måte består ikke litteraturhistorien kun av ubestridte klassikere som er like populære år etter år. De fleste bøker som utgis, går inn i glemselen. Likevel kan de fortelle en viktig historie:
– Mens jeg skrev masteren min begynte jeg på et tidspunkt å tvile om det var verdt å skrive om et verk som var så ukjent og perifert. Trenger vi forskning på litteratur som er ganske middelmådig? Men kanskje er det disse «helt greie» tekstene som kan fortelle oss mest om samfunnet de ble skrevet i, foreslår Katarskytė.
