Norske middelalderkvinner ble straffet som menn

– Det å se nærmere på kvinners posisjon i loven er en mulighet til å se på rettsansvaret til ulike grupper. Var kvinner rettsobjekt på samme nivå som slaver eller husdyr, for eksempel, sier historiker ved Nord Universitet, Miriam Tveit.

I en fersk artikkel i Historisk tidsskrift har Tveit, sammen Mia Korpiola, Else Mundal og Helle Vogt skrevet om straffer i middelalderen i Norden. Her ser de nærmere på kjønn i straffeloven. Når kommer det til syne?

I de fleste tilfeller ble menn og kvinner straffet likt. Men forfatterne har sett nærmere på de gangene lovene spesifiserte annerledes. Hvorfor ble kvinner noen ganger straffet på andre måter for sine forbrytelser?

Ære som rettesnor

– Kjønn blir viktig i lovene der kvinner spiller en synlig rolle, som i ekteskap og familierett, sier Tveit.

Det har å gjøre med arv, utdyper hun. 

– Arveretten er kanskje den mest sentrale delen av ethvert samfunn. Den bestemmer hvordan samfunnet innretter og viderefører seg. Derfor er ekteskapsreglene viktige, sier Tveit.

Sex utenfor ekteskapet ble omtalt som «leiermål». Det kunne gjelde ugifte kvinner, enker eller at kvinner begikk «hor» – altså utroskap.

– Ære var et viktig prinsipp i middelalderens strafferett, forklarer hun.

Og da handler det for det meste om mannens ære som familiens overhode.

Som far, ektemann eller bror kunne han bli stilt økonomisk ansvar for hva både kvinner og treller, fant på. Og i hvilken grad disse gruppene kunne bli stilt til ansvar for sine handlinger, forteller også noe om deres status i samfunnet.

– Her kommer dobbeltmoralen inn: det var gjerne kvinnene som kunne begå hor eller leiermål. Det handlet om å ivareta kvinner som ekteskapsbrikker, nettopp fordi det hadde mye å si for å få i stand et gyldig ekteskap og skape legitime arvinger. Derfor var også hor det kvinner ble straffet hardest for.

Om kvinner hadde arverett, er også viktig for å avgjøre om kvinnen kunne stilles økonomisk til ansvar og betale bøter selv, eller om familie eller ektemann måtte betale på hennes vegne.

Steiling eller steining

Miriam Tveit og medforfatterne har sett på tre viktige områder innen strafferetten: Vold og drap, brudd på seksualmoralen og tyveri.

– Det var mange nyanser av straffeansvar, som henger sammen med den generelle rettsutviklingen i Norden, sier Tveit.

Eksempler på straffer kunne være hevn, fredløshet, bøter, avretting eller kroppsstraff. Selv om fysiske avstraffelser som pisking eller radbrekking var mindre utbredt i Norge enn mange andre land. Det tror Tveit henger sammen med at man avvikler hevnretten, samtidig som det individuelle ansvaret for å gjøre opp for egne forbrytelser ble større. 

– Når ikke familien lenger måtte betale, ble det også vanskeligere for den enkelte å få betalt for seg. Da skrives det inn flere refsestraffer, og utover 1300-tallet ble det økt grad av fysisk straff, sier hun.

– Det henger også sammen med en sterkere offentlighet, og et større straffeapparat.

Forfatterne har sammenlignet både landslover og bylover i hele Norden.

Det er i de danske og svenske bylovene vi finner eksempler på henging og steiling, forteller Tveit. Men hvorfor skulle kvinner og menn avrettes på forskjellige vis?

– Det var for krenkende å stille ut kvinnekroppen på hjulet.

– Det er uklart hvorfor. Menn kunne også bli dømt til steining, mens kvinner ikke kunne steilies.

Steiling, eller stegling, eller det mange kanskje kjenner som radbrekking, ville si å binde den dømte fast til et hjul på pinefullt vis. Deretter fikk han bein og knokler knust, for så å bli heist opp på en påle til spott og spe. Tveit har imidlertid en teori:

– Vi kan spekulere i om det bunner i ideen om at kvinner ikke skulle henges etter danske lover: det var for krenkende å stille ut kvinnekroppen på hjulet.

Skam som straff

En velkjent måte å «straffe» de såkalte «tyskerjentene» etter andre verdenskrig, var skamklipping. Selv om det ikke var så utbredt som man kan få inntrykk av, var det fortsatt en sterk symbolikk i handlingen, og dramatisk nok for dem det gjaldt. En form for skamstraff.

Skamklipping var også en måte å straffe hor på i den svenske byretten, Bjarkøyretten. og blant annet brukt mot kvinner utover på 1200-tallet. Noen tilsvarende straff finnes ikke for menn, og er derfor et typisk eksempel på en kjønnet straff. Hår var en viktig markør for kvinnelig ære i samtida. Ugifte kvinner gikk med håret bart, mens gifte kvinner dekket det til.  

Men heller ikke skamstraffer var utbredte i den norske middelalderen.

– Skamstraffer er straffer som ikke bare er rettet mot forbryteren. At de var mindre brukt i Norge enn andre land på kontinentet, betydde at kvinnene kom bedre ut av det. De slapp den sosiale stigmatiseringen, forteller Jørn Øyrehagen Sunde. Han er rettshistoriker ved Universitetet i Oslo.

– Det at kvinner i stor grad ble straffet på samme måte som menn, er på mange måter positivt.

Men det er ikke gitt at det lå et mer positivt kvinnesyn til grunn, forteller han.

– Det kan hende økonomien gjorde at kvinner måtte ha en tydeligere rolle i samfunnet. Det kan være familien stod sterkere, og at man derfor ikke ønsket å ramme kvinnene hardere.

– Det høres litt rart ut at det skal være en form for humanisme i det å idømme noen piskeslag.

Uansett forklaring var det slik at norske kvinner i middelalderen stod sterkere rettslig enn mange andre av samtidens kvinner – i både strafferett og sivilrett. Det var heller ikke slik at lovverket differensierte mellom ulike typer kvinner i Norge.

– I lovene fra den tida ble alle kvinner behandlet likt. Dette er ikke gitt, man kan lett tenke seg at en ridders hustru skulle ha annen status enn ektefellen til en bonde. Men så må man huske at de sosiale realitetene kan ha vært annerledes.

Trolig var det lettere for en kvinne av høy status å betale en bot, og slippe dom og rettssak.

Ifølge Sunde henger dette også sammen med at kristendommen kom til Norge i 1030. Han ser også den økte bruken av kroppsstraff i sammenheng med dette. Straff henger nemlig sammen med frelse.

– I religionen er det individet som blir frelst eller fortapt, sier han.

– Det høres litt rart ut at det skal være en form for humanisme i det å idømme noen piskeslag, men tanken var at det skulle forkorte tiden i skjærsilden. Lever man et liv der man plages med tannproblemer, vondt i kroppen og fattigdom, kan noen piskeslag i bytte mot frelse virke som en ok trade-off.

Skjulte forbrytelser og trolldom

Selv om bruken av kroppsstraff økte mot slutten av høymiddelalderen, var den lav sammenlignet med andre land i samtiden. Det vanligste var fortsatt bøter, også når det gjaldt drap og vold. Men bøter kunne ikke løse alt.

– Skjulte forbrytelser var nidingsverk – det var æreløst.

– Det var mye mer alvorlig hvis man drepte noen uten å lyse det på seg, altså i det skjulte. Bakholdsangrep, for eksempel.

Drap ved forgiftning var mer alvorlig enn åpenlys vold, tyveri mer enn ran på høylys dag, forteller hun.

– Skjulte forbrytelser var nidingsverk – det var æreløst. Og kunne derfor straffes hardere, sier Tveit.

Det er en utbredt forestilling at gift er et «kvinnevåpen». Den svenske Upplandsloven forutsatte at forgiftning, kalt forgjøring, ble begått av kvinner, og ansett som en form for trolldom.

– Dette ble sett på som hedendom, og er mye omtalt i kristenrettbolkene. Igjen er det det skjulte aspektet som er problematisk, forteller Tveit.

Straffen for dette var at den skyldige ble dømt som fredløs, som vil si at man mistet retten til rettslig beskyttelse.

Affekt

Dersom en ektemann tok kona på fersken i utroskap, hadde han rett til å drepe dem begge dersom han gjorde det umiddelbart – og hadde en annen mann som vitne.

–  Retten til å drepe eller angripe de som har forbrutt seg mot de du er formynder for, finner vi også i den tidligste romerretten. Og i alle skriftlige lover. Men da var det altså ikke lov å tenke seg om, sier Tveit.

Det vi i dag kaller å handle i affekt.

I de norske eller islandske lovene kunne ektemannen kun drepe mannen som kvinnen ble tatt på fersk gjerning med, og i tillegg til ektefelle gjaldt det også datter, mor eller svigerdatter.

–  Det handlet om det mannlige overhodets rett til å holde styr på huset sitt, forteller hun.

Straffeutmåling

Men hvordan foregikk egentlig straffeutmåling på denne tida? Og hvem gav straffen? Det er mye vi ikke vet om rettspraksis fra perioden. Vi har lovverk, men hvordan det ble håndhevet rundt omkring i by og land i Norden er vanskeligere å si noe om.

– Kanskje var det like mye trusselen om straff som skulle virke avvergende. Så var det opp til samfunnet, og den skadelidende å få fullbyrdet straffen, sier Tveit.

I 1274 blir hevnretten borte med landslovene. Tveit tror likevel retten til å hevne seg har eksistert i samfunnet.

Vi har nesten ingenting av kilder før 1300, derfor er det vanskelig å vite, fortsetter hun. Tveit tror imidlertid at lokalsamfunnets blikk hadde mye å si.

– Vi vet at det lå en ære i å betale bøtene sine. Det ble lyst på tinget overfor hele samfunnet.

– Når det gjelder forvisning, var det veldig synlig. Vi kjenner til folk som måtte dra i eksil. Og man brukte mellommenn eller en nøytral part for å få gjennomført straffen, sier historikeren.

Men det virkelig alvorlige, dødsstraff, skulle gjennomføres av en årmann eller kongens tjenestemann.

Å handle som en mann

I 1274 kom landsloven. Mens Tveit sammen med sine medforfattere har sett nærmere på straffeloven helt spesifikt, har Sunde sett nærmere på hele lovdokumentet for å si noe om kjønn i perioden sammen med Else Mundal og Caroline Laske i en artikkel som enda ikke er publisert.

– Vi fant at kvinner stort sett blir behandlet likt, med unntak av noen særregler. Det er litt sensasjonelt

Deres funn bekrefter mye av det samme som Tveits: 

– Vi fant at kvinner stort sett blir behandlet likt, med unntak av noen særregler. Det er litt sensasjonelt, sier han.

De to slo opp samtlige ganger – 403 – det gammelnorske ordet maðr ble tatt i bruk. Ordet kan sammenlignes med dagens bruk av «man» i bokmål – eller på engelsk. Det kan referere både til menn som kjønn, og til menneske.

– Vi spurte oss selv om det var kun menn som kunne utføre handlingen det ble referert til. I en firedel av tilfellene var svaret ja. Men i de resterende 75 prosent var vi ikke sikre, eller så var svaret at de også kunne gjøres av en kvinne.

Eksempler på tilfeller som utvilsomt gjaldt kun menn, var det at man kunne skrives ut i krig for å forsvare landet. Men dersom kvinner hadde eiendom, kunne de også tilsette tjenestefolk på gården, på linje med menn i samme posisjon.

Sunde mener dette også knytter seg til funnene vi har av kvinner fra middelalderen som er gravlagt med rustninger. Hvorfor de ble det, har mange stusset over. Sunde mener den avdøde arkeologen Frode Iversen hadde svaret, og at hans egne funn fra lovverket understøtter dette: De ble rett og slett sett på som menn. Fordi de hadde arvet eiendom.

– I de eldre Gulatingslovene var det slik at dersom en kvinne arvet eiendom, kunne hun agere som en mann.

Prinsippet ser i stor grad ut til å gjelde også i landslovene fra 1274, sier Sunde. – Middelalderens kvinner var ganske synlige i lokalsamfunnet.

Men slik fortsatte det ikke. På 16–1700-tallet sluttet Norge å være et foregangsland når det kom til kvinners stilling i samfunnet.

– Hvordan har kvinners rettsstilling utviklet seg i århundrene som fulgte?

–  1800-talllets kvinnekamp er et oppgjør med den utviklingen de siste hundreårene, med nyere historie. I den perioden var Norge en sinke i den juridiske likestillingen, sier rettshistorikeren.

Men når kvinner fikk stemmerett i 1913, ble Norge endelig et foregangsland, forteller han.