Min masteroppgave i spanskspråklig litteratur og kultur handlet om den spanske forfatteren Concha Espina og hennes roman fra 1914, Maragata-sfinxen, om kvinnene på landsbygda i et arkaisk område i nordvest-Spania. I arbeidet med både romanen, forfatterens biografi og med forskjellige kilder, både samtidige og aktuelle, ble det innlysende for meg at det feministiske perspektivet var helt nødvendig i arbeidet med å undersøke og analysere kritikken romanen fikk og fremdeles får.
Kvinneliv i La Maragatería
I Maragata-sfinxen skriver Espina om bondekvinnenes situasjon i La Maragatería, et relativt isolert område nordvest i Spania. Nærmest alle mennene har måttet emigrere for å finne inntektsgivende arbeid og kommer tilbake en gang i året for å slappe av, bli oppvartet av sine koner, mødre, døtre og, ikke minst, for å «føre slekten videre». I mennenes fravær, er det kvinnen som sitter med alt ansvar for å drifte gården under svært vanskelige forhold. De har ikke tilsvarende valgmuligheter som deres menn og brødre som forlater bygda for å søke lykken andre steder.
Selv om romanen er utgangspunktet for studien min, er kvinnens posisjon i et samfunn i endring, og spesielt i hvilken grad de feministiske bevegelsene som vokste frem i perioden påvirket kvinnene på landsbygda, et utvidet tema. Jeg leste derfor med stor interesse Astrid Marie Fossans innlegg i Kildens masterblogg: «– De arbeidet til de kollapset på fjøsgolvet og fødte», om kvinner på landsbygda i Norge.
Husdyrene hadde flere rettigheter knyttet til svangerskap, fødsel og barsel enn kvinnene hadde.
Perioden Fossan skriver om er tidligere enn den jeg tar for meg, men det er likevel svært mange likhetstrekk i situasjonen hun beskriver. De feministiske bevegelsene som vokste frem på begynnelsen av forrige århundre, jobbet for kvinnelige arbeideres rettigheter og det kom på plass mange nye lover knyttet til blant annet kvinners arbeidstid.
Dette gjaldt allikevel ikke kvinnene som hadde sitt arbeid på landsbygda hvor det var vanskeligere å skille mellom hjem og arbeid De antropologiske studiene fra området, samt rapporter fra arbeidsinspektører, folketellinger og kommunale forskrifter som jeg analyserte i forbindelse med masteroppgaven, viser blant annet at husdyrene hadde flere rettigheter knyttet til svangerskap, fødsel og barsel enn kvinnene hadde.
En «hjemmets engel»
Espina var, i likhet med den norske nobelprisvinneren Sigrid Undset, en dypt religiøs og konservativ kvinne. I så stor grad at hun endte opp med å bli en trofast støttespiller for Franco-regimet. Hun var også, i likhet med Undset, kritisk til de progressive feministbevegelsene i samtiden og anså sin rolle som mor som den aller viktigste og hun var, som Undset ifølge Oslo Illustrerte, «først og fremst husmor».
Espina uttrykker seg allikevel kritisk om kvinnenes manglende mulighet til å ta beslutninger knyttet til sine egne liv. Hun viser også fram noen av de veldig få mulighetene de hadde til å uttrykke sin misnøye med tingenes tilstand, for eksempel å nekte sine menn sex.
I Spania i 1914 var dette oppsiktsvekkende. De kvinnelige progressive stemmene som omtalte ekteskapet som prostitusjon, og som snakket om behov for likestilling også i hjemmet, passet dårlig inn med bildet av idealkvinnen. En «hjemmets engel», som ikke har andre ambisjoner eller ønsker utover å skape et harmonisk og vakkert hjem for sin mann og sine barn.
Likhetstrekk med Undset
I 1907 ga Undset ut sin første roman Fru Marta Oulie. Allerede fra første linje i romanen blir leseren forberedt på hva som kommer: «Jeg har vært min mann utro». Selv om Undset ikke forsvarer utroskapen, som for øvrig var forbudt ved lov og straffbart frem til 1927, gir romanen et blikk på ekteskap, kjærlighet, seksualitet fra en kvinnes perspektiv. I Norge ble disse betraktningene ansett som «brist på kvinnelig kultur» i samtiden.
Dette er gjennomgående også i kritikken av Espina og hennes kvinnelige kollegaer. I tillegg til landsbykvinnenes situasjon, har jeg fordypet meg i hvordan kvinnelige forfattere ble møtt i sin samtid. Concha Espina var samtidig med Sigrid Undset og det er flere likhetstrekk mellom dem. I tillegg til, eller kanskje på tross av, sin katolske tro, måtte begge forsørge seg selv og sine barn alene ved hjelp av skrivingen i en tid hvor kvinnelig forfattere ikke ble særlig verdsatt.
Året før Undset mottok sin nobelpris i litteratur, var Espina kun én stemme unna å motta den. Fra 1926 til 1932 ble hun nominert 19 ganger til nobelprisen. Til sammenlikning ble Undset nominert fire ganger på fire år. Graziella Deletta, som mottok prisen et av de tre årene Espina var finalist, mottok 18 nominasjoner på 12 år. Altså var Espina, på tross av motstanden hun møtte, en anerkjent forfatter. Allikevel ble hun, som mange av sine kvinnelige medforfattere i samtiden, undervurdert av sine mannlige kollegaer.
Hyllet for «virile hjerner»
Den spanske kritikeren José Cano skrev i 1939 at «Concha Espinas verk har nærmest alltid en kvinnelig hovedkarakter som ikke har klart å oppnå lykke […] ingen av verkene hennes kan vise til en kvinne som har klart å finne lykken eller har klart å gjøre en mann lykkelig». Dette var ifølge ham kvinnens skyld siden de ikke er i stand til å «forstå eller føle den maskuline kjærligheten». Kvinnelige intellektuelle, og spesielt forfattere, ble ikke objektivt vurdert og arbeidet deres ble sett i sammenheng med at det var skrevet av en kvinne.
Når en kvinnelig forfatter skulle hylles, ble det tatt i bruk maskuline trekk for å fremheve deres kvalitet.
Når en kvinnelig forfatter skulle hylles, ble det tatt i bruk maskuline trekk for å fremheve deres kvalitet. Som for eksempel da poeten Rubén Darío hyllet to spanske kvinnelige forfattere; Emilia Pardo Bazán og Concepción Arenal, ved å vise til deres «virile hjerner». Eller da han uttrykte sin beundring for Carmen de Burgos ved å vise til at hun «bruker sokker, ikke strømper».
Romanen Maragata-sfinxen, som ga Concha Espina det internasjonale gjennombruddet i 1914, ble ansett av flere å være for god til at den kunne være skrevet av en kvinne og flere tok til orde for at den måtte være skrevet av hennes daværende partner Ricardo León.
Like aktuelt i dag
Det er klare forventinger til kvinnene i både Undset og Espina sine verker. Vi vet at stadig flere unge kvinner gir uttrykk for at de ønsker seg tilbake til et tradisjonelt kjønnsrollemønster med en tydelig arbeidsfordeling mellom mann og kvinne. Han jobber utenfor hjemmet og forsørger kone og barn, mens hun jobber innenfor husets fire vegger med å skape et godt hjem.
Dette fremstår for mange som en ideell tilværelse, men det fratar kvinnene frihet til å kunne bidra på lik linje som sin partner. Med det skapes et avhengighetsforhold som gjør at samlivet ikke blir basert på kjærlighet eller respekt, men på økonomiske behov.
I forbindelse med arbeidet med masteroppgaven har jeg studert flere svært interessante feministiske, både kvinnelige og mannlige, skribenter som var aktive på begynnelsen av forrige århundre. De adresserte akkurat disse strukturene i samfunnet som frarøvet kvinnene muligheten til å bidra og mennene en likeverdig partner. Deres tanker og ideer er, på lik linje med de litterære verkene til forfattere som Espina og Undset, like aktuelle i dag som de var for over 100 år siden. Jeg har et ønske om å videreformidle disse spennende tankene til et bredere publikum.
