Torild Skard: – Det var på Stortinget jeg lærte å bli forsker

Norges første kvinnelige lagtingspresident heter Torild Skard. Hun tar imot Kilden magasin med åpne armer i leiligheten i Sandvika.

Hun ble valgt på Stortinget for SF (senere SV) i 1973. To år etter at «amasonene» hadde, ifølge datidens overskrifter, «kuppet» kommunevalget i det som er blitt hetende «kvinnekuppet» i 1971. Da «stormet» kvinner norske kommunestyrer ved hjelp av målrettede kampanjer for å krysse av kvinnene på listene. 

Og det er med et nikk til denne aksjonen at Skard ønsker Kilden magasin velkommen. Iført en knallgul t-skjorte med påskriften «kryss en kvinne ved årets valg». 

Snart 89 år gammel, men fortiden og takknemlighet til kvinnebevegelsen, er ikke glemt. 

– Liker du t-skjorten? Den er til ære for deg, smiler hun.

Forskeren Torild Skard

Det er trolig slik de fleste kjenner henne: Som kvinnesakspioner, SV-politiker og Norges første kvinnelige leder for multilateral bistand i utenriksdepartementene. Eller direktør i FN-organisasjoner som UNESCO og UNICEF. 

Og forfatter: i disse dager aktuell med selvbiografien Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred.

Men Skard var også en virksom akademiker mellom vervene. I 1972 flyttet hun til Tromsø for å jobbe som universitetslektor på det da nokså nye universitetet som ble opprettet i 1968.

På det tidlige 70-tallet gikk diskusjonen høyt: Kvinnefrontere og Nyfeminister diskuterte rekkefølgen i 8.mars-toget, og hvor langt man kunne dra ordspill som «Vi vil ligge øverst»… etterfulgt av «…på lønnsstatistikken». Kvinnefronten satte ned foten, og det ble to 8. mars-tog i Oslo den våren i 1972.

– Jeg hadde en del problemer med de gruppene, den ene var mer ekstrem enn den andre. Det var så mye som spilte på det seksuelle. 

– Så jeg hadde på det tidspunktet ikke noe imot å reise til Tromsø, ler hun høyt.

Det var på mange måter takket være Norsk kvinnesaksforening at Skard fant politikken. Men hun hadde altså selv ingen planer om å tilbringe 1973–1977 på Stortinget. Hun hadde allerede fått en del erfaring som en virksom vararepresentant i 1965–69.

Likevel hadde hun akseptert nominasjonen til å stille øverst på SFs stortingsliste ved Stortingsvalget 1973 – mest for syns skyld, og uten forventning om å komme inn: Det var behov for kvinner, forteller Skard. Men det var ikke så mange å ta av med erfaring og kompetanse på denne tiden. Så var det heller ingen som forventet noe godt valg på SFs vegne det året. 

Men EF-striden gjorde at partiet likevel gjorde et brakvalg, og kom inn med hele 16 representanter. Hvorav tre var kvinner: Hanna Kvanmo og Berit Ås kom også inn det året. Attpåtil med «rimelig bra kvinneprogram», ifølge Skard selv. 

Kvinnemuseum på spisebordet

Spisebordet i stua hos Skard har få spor av mat. Her er det dekket av ringpermer, notater, bilder. Sofaen er flankert av pappesker fylt med papirer. Men også bilder av Aleksandra Kollontaj og Rosa Luxemburg, samt et maleri av den norske kunstneren og familievennen Henrik Sørensen.  

Maleriet er en detalj fra verket «Drømmen om freden» som han fikk laget til Folkeforbundet rett før annen verdenskrig brøt ut. På grunn av krigen ble det hele glemt. Men detaljen som henger på veggen her, bidro til at verket ble hentet fram fra glemselen, og fikk en innvielsesseremoni i Genève.

– Han var en veldig radikal maler, veldig opptatt av kvinner og barn. For meg har verket også et kvinneperspektiv i den forstand at dette er drømmen om freden.

I denne drømmen er kvinner og barn med, øverst i himmelen. 

Her har hun bodd siden 2018. Et benbrudd, en pandemi og et bokprosjekt har tatt det meste av krefter etter at mannen Kåre Øistein Hansen og tvillingsøsteren Målfrid Grude Flekkøy døde i 2012 og 2013. 

Nå organiserer hun bøker, notater fra et sammensatt liv for ettertiden. 

– Arbeiderbevegelsens arkiv og Kvinnemuseet skal få det. Men de må jo klare å forstå hva som står her, ler hun. 

Det er et arbeid å få det i stand til å bli overlevert, forklarer hun. Det er store mengder som skal gjennomgås og gjøres forståelig for arkivarene.

Hor!

Før Torild Skard i det hele tatt hadde rukket å sette sine ben på Stortinget, hadde hun for lengst skapt sjokkbølger der inne.

I 1961 var hun første kvinnelige leder av Studenttinget i Oslo. Og en av hennes prioriteringer, var å ansette en kvinnelig lege på Studentenes helsestasjon. Her kunne de kvinnelige studentene få prevensjonsveiledning, noe som ble annonsert på lapper på hele Blindern.

– Det var jo så dumt, vet du. Det ble ramaskrik, bruduljer, og det ble til og med spørsmål i Stortinget.

Skard ler det vekk nå, men kampen var hard nok den gang.

– Du vet, alt det der var veldig hysj, hysj, hysj den gang. 

Det var bare mannlige leger, og de ville bare gi prevensjonsveiledning til gifte kvinner, forteller Skard. Ambisjonen var veiledning til alle kvinnelige studenter, ugifte som gifte. 

– Hor!, ropte folk etter meg! Jeg var da verdens mest usedelige menneske ifølge mange av de som protesterte. Men vi fikk det vedtatt, blant annet ved hjelp av en mannlig teologistudent.

– Det var så mannsdominert

Skard beskriver det tidlige 60-tallet som en «istid» for kvinnesaken. Kun Norsk kvinnesaksforening var aktive på det tidspunktet, og mange av medlemmene var eldre.

Men det var hit hun gikk da hun var i villrede om veien videre i studiene etter å ha vantrivdes på Sagene Lærerskole i to år. De oppfordret henne til å begynne i politikken. 

– Vi trenger noen som kan bruke paragrafene, sa de.

De forventet flere rettigheter for kvinner. Det gjaldt å ha noen som kunne ta rettighetene for kvinner i bruk så vi får dem godkjent på papiret, forklarte de.

Skard så gjorde, og ble aktiv i studentpolitikken. I tillegg til Studenttinget fikk hun også fartstid i studentlaget Sosialistiske studenter. Der var hun sammen med Berge Furre, som hun var gift med fra 1962 til -65. «Sos.stud» var et av AUFs ungdomslag som etter hvert ble ekskludert av Arbeiderpartiet, på grunn av uenighet i utenrikspolitikken. 

På Studentersamfundet stilte hun til ledervervet to ganger, men ble nedstemt.

– Det var så mannsdominert, forklarer hun.

En ofte gjentatt formulering gjennom intervjuet: fra Stortinget, til Unicef, universitetene og når det kommer til utgivelser av biografier: – Åtte av ti biografier handler om menn, vet du. 

Å få gitt ut sin siste bok, har ikke vært helt enkelt, forteller hun. 

Det er samfunnet det er noe galt med

En annen formulering som går igjen er «det som skjedde da var at …» som svar på nær sagt de fleste spørsmål Skard får i løpet av intervjuet. 

For en som har levd i 89 år, virker det som en naturlig måte å forklare både sakskomplekser, faglige debatter og politiske uenigheter på: 

Det ene førte til det andre – i Skards tilfelle et sammensatt liv og karriere.

I 1962 var 22 prosent av norske studenter kvinner. Det var ingen selvfølge at kvinner kvalifiserte til høyere utdanning. Men kanskje i familien Skard vokste opp i.

På et av bildene på veggene smiler tre kvinner mot kamera med studentluer på hodet.  Året er 1954, og det er den unge Torild sammen med mor Åse Gruda Skard og mormor Karen Grude Koht. 

– Det var første gang tre generasjoner av norske kvinner hadde studenteksamen, forteller hun. 

– Mormor var bondejente fra Jæren.  Morfar, Halvdan Koht, var professor i historie og var utenriksminister da andre verdenskrig brøt ut.

Begge skulle bli svært viktige for Torild i oppveksten. 

Både moren og faren var akademikere og progressive mennesker, ifølge Skard. Det var målrørsle og folkehøyskolebevegelse og kvinnesak. Og både farmor – Gyda Benedikte Skard – og mormor hadde utdanning, ingen selvfølge i deres generasjon.

– Jeg vokste opp med en nysgjerrighet og oppmerksomhet på samfunnet, og hvordan samfunnet var, sier Skard.

Og med et mantra i bakhodet fra mormor: Stå på! 

– Hun trøstet meg, og sa alltid at det ikke var meg det var noe galt med, men samfunnet.

Krigstraumer

Mor strevde imidlertid med å få jobb etter psykologutdannelsen. 

Åse Gruda Skard måtte sjonglere seks, sju jobber ved siden av å oppdra Torild og tvillingsøsteren Målfrid. Og siden Målfrid hadde dårligere helse, måtte Torild klare seg mer alene.

– Da krigen kom i 1940, ble vi skilt fra mor og far og bombet av tyske fly. 

Da var de to jentene tre år gamle.

– Vi ble ikke fysisk skadet, men fikk krigstraumer.

Etter hvert ble de gjenforent med mor, far og sine to mindre tvillingbrødre. Flukten gikk så til USA, blant annet med den transsibirske jernbanen i elleve dager. På mange måter en drøm: Nå var hele familien på seks samlet i en togkupé. 

– Mor og far, de var her, de var her, de var her, sier hun med et smil og holder hendene til brystet.

Etter en strabasiøs flukt, endte familien i USA. Der bodde de til krigens slutt – helt til opprettelsen av FN. Åse Gruda Skard deltok som eneste kvinne i den norske delegasjonen.

Med en slik familie vil mange tenke at det ikke er rart Torild Skard havnet der hun havnet, i politikk, forskning og FN. 

Men det er på tross av både mobbing, til dels fraværende foreldre og en sterk følelse av å ikke strekke til eller være god nok.

Forskningens betydning

Som pensjonist har Torild Skard markert seg med et tydelig engasjement for mor og barn, selv om hun ikke har barn selv. Kanskje ligger det til familien: søsteren Målfrid Grude Flekkøy ble på sin side Norges – og verdens – første barneombud. 

I dette engasjementet trekker hun på egne erfaringer fra barndommen.

– Jeg har selv opplevd hvordan det er å bli forsømt som liten, og hva det kan innebære.

En erfaring hun selv hadde ble bekreftet av Allan Schores forskning på småbarns behov for tilknytning, og særlig kontakt med mor, de første tusen dagene etter unnfangelse. 

Men også kontakt med far er viktig, legger hun til. Det har ført til at Skard har kritisert både fedrekvote, dersom det går på bekostning av mors kvote, og barnehagestart ved ettårsalderen. 

Alt for tidlig, mener hun, som ønsker en lengre barselpermisjon. Men uten foreløpig gjennomslag, eller unisone heiarop fra feminister. Der noen mener Skard forfekter et essensialistisk syn på mor og kvinner, vil andre ta hennes engasjement for mor og barn for å være en feminisme som tar kvinner og kvinners liv på alvor.

Skard har aldri vært en tilhenger for likestilling uten særlig omsyn til kvinner. Da debatten om Norges likestillingslov gikk høyt på 70-tallet, kjempet hun for at kvinner måtte nevnes spesielt. 

Forstå og påvirke

«Jeg er redd». Slik åpner en av Skards tidlige fagbøker, Verksted for selvtillit. En bok om tenåringer i kommunale fritidsklubber. Den ble skrevet etter at hun hadde jobbet på ungdomsklubber i flere år, og gjennomført et forskningsarbeid på klubbene, inkludert en kartlegging. 

Det er et arbeid hun mener står seg den dag i dag, og hun brukte etter hvert mye tid på å reise rundt og foredra om klubbarbeidet. 

På 50 og 60-tallet herjet gjenger som «Blackie-gjengen» i Oslo. Ett av mottiltakene var opprettelsen av fritidsklubber i 1953, åpne for ungdommer mellom 14 og 18, fem dager i uka. Det var en suksesshistorie, mener hun, og et sted man kunne drive med både «fritidssysler og sosial læring».

– Jeg må si at jeg har prøvd å få folk og politikere i Oslo til å lese denne boka flere ganger de seneste årene. Men det ville de ikke. Jeg vet ikke hva de holder på med, men det har jeg gitt opp, å prøve å påvirke dem.

Et tydelig spark fra den tidligere SV-politikeren til det sittende byrådet i Oslo, og den pågående debatten om forebygging av gjenger og ungt utenforskap. 

I «Verksted for selvtillit» avslutter hun innledningen slik:

«Jeg tar til å lure på om jeg tok alvorlig feil da jeg søkte jobb i klubben. Jeg gjorde det for å få kontakt med tenåringer og finne ut hva som lå bak deres ofte ufordragelige og skremmende atferd». Ikke akkurat gjengs forsknings- eller fagspråk.

– Boka virker å være skrevet med et ønske om å påvirke samfunnet, ikke bare forskere?

– Ja, det er det jeg hele tiden prøver på. Jeg vil forstå samfunnet, og jeg vil påvirke samfunnet. 

Selve kartleggingsrapporten er mer nøkternt skrevet. Men for Skard har det ikke vært noen motsetning mellom det å forske på, forstå samfunnet og å utøve innflytelse. 

Tvert imot:

– Det var på Stortinget jeg lærte å bli forsker, samfunnsforsker, på en helt annen måte enn jeg hadde vært tidligere.

Nok politikk

Da det igjen var stortingsvalg i 1977, hadde Skard fått nok. En periode med intensivt arbeid som vara, og deretter som fulltids stortingsrepresentant fikk holde. Den siste tiden gikk med til å skrive innføringsbok i kvinnepolitikk fremfor å drive intensivt politisk arbeid. Gjenvalg kom ikke på tale, forteller hun. 

– Stortingsarbeidet var utrolig krevende, for vi var jo bare tre kvinner i SVs gruppe. Kvinner var også i mindretall på Stortinget som helhet, sier hun. 

Hun bidro inn i flere fagkomiteer, i tillegg til å sitte fast i justiskomiteen.

– Jeg blir sliten bare av å tenke på det. 

Hun bidro til å etablere et tverrpolitisk kvinnenettverk som møttes på dametoalettet for å samkjøre innsatsen for kvinner. Det var eneste stedet de kunne møtes uten å bli anklaget for å holde på med kvinnekonspirasjoner.

På Stortinget møtte hun også Kåre Øistein Hansen som hun ble gift med i 1994, og var samboer med i flere år før den tid. 

En viktig samtalepartner

Utenfor politikken hadde kvinnebevegelsen begynt å påvirke flere samfunnsområder. Blant annet vokste det fram et eget miljø for kvinneforskning. I 1977 opprettet Forskningsrådet (da Norges allmennvitenskapelige forskningsråd) et sekretariat for kvinneforskning. Det var i kjølvannet av dette at kunnskapssenteret Kilden ble til. 

En som ble særlig viktig for Skard, var Helga Hernes.

Også forsker og statsviter, med diplomati og politisk karriere i bagasjen. Hun ble en viktig samtalepartner for Skard.

Reisene til Hernes i Bergen var i «dobbelt øyemed», forteller Skard. Hernes fikk bedre innblikk i hvordan norsk politikk fungerte, mens Skard fikk motivasjon til å gå videre med forskerkarrieren når  hun ikke lenger stod på valg.    

– Jeg kunne ikke snakke ut om dette med noen som var på Stortinget, men Hernes kunne jeg snakke med. Hun hjalp meg helt utrolig mye både faglig og personlig. Hun spurte slik at jeg lærte å se ting på en ny måte. Jeg ble på en måte forsker sammen med henne.

Etter endt stortingsperiode ble Skard igjen en produktiv forfatter og forsker. Blant annet med en analyse av kvinner på Stortinget og en beskrivelse av hverdagen på Løvebakken som er skrevet i mer personlig stil. Etter hvert fikk hun en forskerstilling på Arbeidspsykologisk institutt. 

Her kom erfaringene fra Stortinget til nytte, blant annet i et forskernettverk om kvinner og politikk. Igjen ble Hernes en viktig medhjelper sammen med Inger Norderval og Beatrice Halsaa. 

En av Skards konklusjoner fra egen forskning på kvinner i politikk var at kvinner ble sortert vekk til fordel for menn når det gjaldt å bli valgt. I tillegg fikk de ikke plass i de mest ettertraktede komiteene på Stortinget og lite oppmerksomhet i mediene. I det minste når det gjaldt dekning av politiske saker. Flere år senere kom boka Maktens kvinner. En analyse av kvinnelige oresidenter og statsministre gjennom tidene.

Internasjonal politikk

I 1984 ble Skard tilbudt stilling som kvinnedirektør i UNESCO: «den tøffeste jobben jeg noensinne har hatt»; «selsom opplevelse»; «totalt mannsdominert». Deretter jobbet hun i det norske utenriksbyråkratiet, blant annet som ekspedisjonssjef. På 90-tallet arbeidet hun i UNICEF i Afrika.

Da hun kom hjem igjen, fikk Skard etter hvert stilling som seniorforsker i NUPI.

Her vendte hun tilbake til kvinner i politikken – men med et mer internasjonalt blikk. I 2012 kom boka Maktens kvinner, en studie av verdens kvinnelige presidenter og statsministre. Her lanserte Skard en typologi som sa noe om hvor, og hvordan, kvinner kom til makten. 

I tillegg skrev hun flere artikler om kvinner i FN.

– Jeg visste jo at mor hadde vært med på stiftelsen av FN. Hun var også med på å foreslå at kvinners rettigheter skulle nevnes i FN-pakten.

Og da Skard studerte dokumentene på Nobelinstituttet oppdaget hun en rekke feil. 

– Jeg oppdaget at måten FN selv skrev om stiftelsen på diskriminerte kvinner, og i særdeleshet latinamerikanske kvinner.

Det var jo nettopp dem – blant andre Bertha Lutz – som hadde vært pådrivere for at FN-pakten skulle fastslå like rettigheter for både kvinner og menn, og ikke bare mennesker eller «menn». 

– De visste at kvinnene ville bli glemt hvis de ikke var nevnt.

For disse artiklene fikk Skard Bertha Lutz-prisen. 

Man må ikke gi seg

– Hvilke tanker gjør du deg om FN og FNs rolle nå i dag?

– Da må man se på det positive og det negative, begynner hun. 

Hun var blant dem som ønsket en kvinnelig generalsekretær til FN da António Guterres ble valgt – og dermed ble skuffet over at det ble en mann – igjen. 

– Men det som har skjedd er en veldig uventet positiv ting, og det er at den nye generalsekretæren kaller seg en stolt feminist. Og han har – ikke bare i ord, men også i praksis – vært en aktiv kvinnesaksmann. For Guterres er det ikke bare vesentlig at kvinner skal ha like mye makt som menn, men også at kvinner har med seg verdier og erfaringer og tenkning som gjør at vi kan få en bedre verden.

Utover det synes Skard det er mye som ser dystert ut: færre demokratier og utbredt væpnet konflikt. Stadig lav kvinneandel i toppolitikken internasjonalt. Og et stadig fravær av omsorgens verdi i samfunnsstyringen og utviklingshjelpen.

– Jeg er ganske dyster. Det har jeg på en måte vært hele mitt liv, fordi mannsdominansen har vedvart, internasjonalt og nasjonalt. Men man må ikke gi seg, man må ikke gi seg. Det kan bli så galt hvis man gir seg. 

Og det er mulig å få til noe, legger hun til.