Skeive rammes av mangel på kompetanse i helsetjenesten

‒ Det viser seg at helsepersonell mangler både kompetanse og kunnskap når det kommer til skeives erfaringer i møte med helsetjenesten, sier Jacob Evje, stipendiat ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. 

Evje er førsteforfatter av rapporten  «Skeives helsesøkende atferd» som har kartlagt forskning på LHBTI+-personers erfaringer med helsetjenester relatert til psykisk helse, vold og rusmiddelproblemer.

‒ I praksis kan dette bety at helsepersonell ikke kjenner til enkelte begreper eller identiteter som skeive bruker. I tillegg kan de mangle en litt dypere forståelse av hvordan det er å være skeiv i samfunnet og hvordan skeives unike livserfaringer påvirker dem, forteller han.

Rapporten presenterer forskerteamets kartlegging av tilgjengelig forskningslitteratur om LHBTI+-befolkningens helsesøkende atferd, og om deres erfaringer med helsetjenester relatert til psykisk helse, vold og rusmiddelproblemer. 

‒ Helsepersonell må vite hva de skal gjøre når de har en skeiv pasient og møte hen på det. Problemet er ofte at de er usikre på hva som er greit å si og ei, sier Evje. 

Skeive er mer utsatte

Bakgrunnen for rapporten er at LHBTI+-befolkningen er mer utsatt for vold, psykiske helseproblemer og rusmiddelproblemer enn andre. For å sikre at denne gruppen får den hjelpen de trenger fra helsetjenester, er det viktig å finne ut hvilke barrierer som hindrer dem i å oppsøke helsehjelp, hvilke opplevelser de har i møte med helsetjenesten, og hvilke behov de har for hjelp som ikke har blitt møtt. 

Datamaterialet består av 31 skandinaviske studier publisert i perioden 2008–2024 og 195 internasjonale studier publisert i perioden 2018 til 2023 i Norge og Skandinavia.

Hovedfunnene ble oppsummert i tre kategorier. Det første var skeives bruk av helsetjenester og umøtte behov, det andre var faktorer som påvirker skeives helsesøkende atferd, og det tredje var skeives erfaringer med helsetjenesten.   

‒ Det kom frem at man må øke kunnskapen i helsetjenestene på systemnivå, altså at tematikken systematisk inkluderes i helseutdanningene og i helsetjenestenes protokoller. Men også at man tilrettelegger for kontinuerlig etterutdanning for hvert enkelt individ, forklarer Evje. 

‒ Selv om dette arbeidet med kompetanseheving vil ta tid er det viktig at man allerede nå etablerer retningslinjer og ressurser som hjelper helsepersonell å møte skeive på best mulig måte. 

Dette bør også inkludere leder- og organisasjonsstøtte, veiledere og den viktigste informasjonen som setter tydelige forventninger til inkluderende praksis. Dette gjelder både spesialisthelsetjenesten og primærtjenestene, ifølge forskeren.

Mangler kunnskap om transpersoner 

Evje forteller at transpersoner er spesielt utsatt. Når det gjelder denne gruppen er det nemlig enda mindre kunnskap og det hersker mer usikkerhet enn hos de andre gruppene. Transpersoner forteller oftere enn andre skeive at de ikke blir møtt med respekt, at identiteten deres sykeliggjøres, og at tjenesteytere bruker feil kjønn og pronomen for å omtale dem. 

‒ Mange transpersoner ønsker å få en diagnose og videre kjønnsbekreftende behandling. Og de rapporterer om at de ofte møtes med fordommer. Mye av det handler om antagelser, og kanskje tenker de som er helsepersonell at transpersoner må oppføre seg på en bestemt måte, sier stipendiaten.

Mange skeive er åpne om sin identitet med helsetjenester. De som velger å skjule identiteten sin, gjør dette når de mener identitet ikke er relevant, eller frykter negative konsekvenser. Skeive personer med flere minoritetsmarkører opplever tilleggsbelastninger som følge av sammensatt identitet.

‒ For eksempel uttrykker transpersoner med funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom at helsetjenestene ikke tar deres kjønnsidentitet seriøst.

Dobbeltstigma

Rapporten viste at sosiokulturelle faktorer spiller en viktig rolle. Stigma knyttet til å bryte med samfunnets normer for kjønn og seksualitet er en tilleggsbyrde til stigmaet som alle med utfordringer knyttet til psykisk helse, vold eller rusmiddelproblemer opplever. Slikt dobbeltstigma kan oppleves ekstra belastende og føre til at de det gjelder unngår å oppsøke helsehjelp.

LHBTI+-personers sosiale miljø kan påvirke helsesøkende atferd i både positiv og negativ retning. Samfunnets normer for kjønnsuttrykk påvirker også transpersoners valg om å søke helsehjelp for kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens.

‒ Det må være tillit og bygges broer mellom skeive og helsepersonell, for det virker som om mange skeive ikke har tillit til helsepersonell, sier Evje.

‒ Det kan komme av at de selv har hatt dårlige erfaringer eller hørt om andre som det gikk galt med. Det finnes jo selvsagt skrekkhistorier om de som prøver å kurere skeive, men det er viktig å ha i bakhodet at det kan være farlig.

Tillit og kompetanse

Han understreker at i tillegg til kunnskap er tillit helt essensielt. Helsepersonell kan vise at situasjonen er trygg for eksempel gjennom å ha regnbuearmbånd eller flagg, men også ved å vise at en er godt kjent med skeiv tematikk. Det å vise at skeive er akseptert er viktig.

‒ Disse tingene har jo blitt bedre de siste årene. Samtidig vet vi at mange skeive på verdensbasis er redde. Mange ser etter trusler, selv om de aller fleste de møter er aksepterende og hyggelige. Så mange er nok redde for å møte den ene personen som gjør dem utrygge.

Mange skeive ønsket helsetjenester med spesialisert kompetanse innen LHBTI+-tematikk, og opplevde mangelen på slike tilbud som en barriere. Noen ville også ha helsepersonell som selv er skeive. 

‒ Det tyder på at noen skeive tenker de ikke vil få god nok hjelp i de ordinære helsetjenestene, og derfor søker etter mer spesialiserte tjenester for å sikre at de blir møtt med god kompetanse, sier Evje.

‒ Likevel har få tilgang på disse, for eksempel på grunn av lange ventelister, kostnader, og reiseavstander til de få byene hvor slike tjenester finnes.

Frykt for diskriminering

Rapporten viser også at mangel på informasjon om hvor og hvordan skeive kan få hjelp, spesielt etter å ha opplevd vold, var en betydelig barriere. Mange opplevde at helsesystemet var forvirrende og ønsket at tjenestetilbudene ble mer synlige og tilgjengelige for skeive. 

‒ I tillegg er det viktig at helsepersonell har kunnskap om og bruker riktige ord og pronomen i møte med pasientene, sier Evje.

Flere transpersoner opplever å bli omtalt med feil pronomen av helsepersonell. Starter man med å spørre hva personen vil omtales som så er det enklere.

Sosial støtte, både emosjonell og praktisk, kunne være avgjørende for at skeive skulle søke helsehjelp. Familie og venners støtte kunne hjelpe de skeive med å anerkjenne helseproblemer og gi råd om hvor og hvordan de kan søke hjelp. Manglende støtte, særlig fra foreldre, kunne derimot være en barriere, forteller Evje.

‒ Målet med rapporten er å sørge for et grunnlag for videre forskning, politikkutvikling og faglige vurderinger som kan styrke helsetjenestetilbudet til skeive med behov for hjelp knyttet til psykisk helse, vold og rusmiddelproblemer. 

Bekrefter funn

Anniken Sørlie, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Institutt for sosialfag ved OsloMet, kjenner igjen mye av rapportens innhold fra egen og andres forskning. Sørlie har forsket mye på LHBTI+-personers, og spesielt transpersoners, rettigheter i Norge. Hun er spesielt opptatt av hvordan lovverket påvirker personer i sårbare livssituasjoner og deres rett til helsehjelp.

‒ Mange opplever barrierer i tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Det kan blant annet være kostnadene knyttet til behandlingen, lange ventelister, at de ikke får diagnosen kjønnsinkongruens som kan gi tilgang til behandling, eller at det er vanskelig å balansere med arbeidshverdagen. 

Flere er også bekymret for hvordan de vil bli møtt av helsepersonell og har lav tillit til den offentlige helsetjenesten. En forventning om ikke å bli møtt med respekt, kan virke som en barriere. Dette må også forstås i lys av hvordan transpersoner har blitt behandlet i Norge opp gjennom årene, ifølge Sørlie.

‒ Det har også i mange år vært stor uro og uklarheter rundt kjønnsbekreftende behandling i Norge, sier hun. 

‒ Det går utover personer som har behov for kjønnsbekreftende behandling. Det virker inn på tilgangen til kjønnsbekreftende behandling og skaper også usikkerhet og bekymring hos de som har behov for helsehjelpen.

Sørli mener det er behov for kompetanseheving i helsetjenesten, men også for å klargjøre organiseringen av tjenestene og hvem som har ansvar for hva i lys av den nasjonale retningslinjen for kjønnsinkongruens. 

‒ Rådene til Bufdir om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte kan bidra til å skape bedre møter i helsetjenesten og trygge helsepersonell i møte med transpersoner.