Hva har Georgia Meloni, Marine Le Pen og Alice Weidel til felles?
De er kvinner – og ledere for ytre høyre-partier.
Ifølge Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, er dette et paradoks:
– Mange av disse partiene har hatt kvinnelige ledere, men de har samtidig lavere oppslutning blant kvinnelige velgere, færre kvinnelige medlemmer og en lavere andel kvinnelige folkevalgte, både lokalt og nasjonalt.
Muriaas har, sammen med Jana Birke Belschner, forsker ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, skrevet læreboka Å studere kjønn og politikk.
– De aller fleste partier, også på høyresiden, ledes fortsatt av menn. Kvinnelige partiledere er fortsatt unntaket, tilføyer Belschner.
– Men det har blitt flere, og spesielt på ytre høyre.
I samme partifamilie
Giorgia Meloni, leder for Italias brødre, Marine Le Pen for Rassemblement National og Alice Weidel for Alternativ für Deutschland, AfD er blant de mest profilerte kvinnelige lederne på ytre høyre i Europa.
Men også i Norden har kvinner gjort seg gjeldende. Både Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge identifiserer seg som liberale folkepartier, men blir ofte omtalt som høyrepopulistiske. Det som forener dem i samme partifamilie er hovedsakelig motstand mot innvandring og retorikken de bruker, ifølge Muriaas og Belschner.
Begge partiene har hatt kvinner i spissen: Dansk Folkeparti var grunnlagt av Pia Kjærsgaard, mens Siv Jensen og Sylvi Listhaug har ledet Fremskrittspartiet.
Andre kvinnelige nykommere på den ytre høyresiden inkluderer Riikka Purra, som har ledet Sannfinnene i Finland siden 2021. I Danmark har også Inger Støjberg, som grunnla hun Danmarksdemokratene i 2022, et nasjonalkonservativt parti med en innvandringskritisk plattform, blitt en sentral stemme.
Også i Storbritannia har De konservative fått en partileder som lener seg mot ytre høyre. Kemi Badenoch, født i en nigeriansk familie i London og delvis oppvokst i Nigeria, ble utnevnt til partileder i november 2024. 45-åringen har blitt omtalt i den franske avisen Le Monde som «a right-wing politician with no time for 'wokism'», og er kjent for å bruke en skarp, innvandringskritisk retorikk.
Ikke tilfeldig
– Er det tilfeldig at så mange partier på den ytre høyresiden, både nasjonalistiske og økonomisk liberale, har kvinnelige ledere?
– Nei, det er ikke tilfeldig, sier Belschner.
Hun forstår at det kan virke overraskende, men forklarer:
– Mange av disse partiene er relativt unge og mindre etablerte enn sentrum-høyre-partiene. Det kan gi kvinner større muligheter til å nå toppen.
Rassemblement National, tidligere Front National, og Fremskrittspartiet er de eldste blant partiene i denne familien, grunnlagt i henholdsvis 1972 og 1973. Dansk Folkeparti og Sannfinnene fulgte etter i 1995, mens Italias brødre og AfD først ble etablert i 2012 og 2013.
– I nyere partier, som mange av de høyrepopulistiske partiene, er det ofte mulig å gjøre karriere raskt. Man kan komme inn i politikken senere i livet og likevel nå topposisjoner, forklarer Muriaas.
Velger kvinner bevisst
Ifølge Belschner velger disse partiene ofte kvinnelige ledere bevisst.
– Når et parti sliter, eller oppfattes som for radikalt, kan en kvinnelig leder bidra til å myke opp partiets image utad. Det kan også være en strategi for å appellere til kvinnelige velgere, sier hun.
Ytre høyre-partier har tradisjonelt hatt lavere oppslutning blant kvinner, forteller hun videre. Når en stor andel av velgerne er mindre tilbøyelige til å støtte partiet, blir det en utfordring som må løses.
Én ting synes hun er særlig interessant:
– De kvinnelige lederne som blir valgt, skiller seg ikke nødvendigvis ideologisk fra partiet for øvrig.
Nasjonens mødre
Partiene til Le Pen, Meloni og Weidel er alle nasjonalistiske og spiller ofte på tradisjonelle kjønnsroller. Ifølge Muriaas fremstilles de gjerne som «moderskikkelser».
– Se på Marine Le Pen i Frankrike.
– Hun har blitt presentert som «nasjonens datter», noe som forsterket bildet av henne som en naturlig arvtaker etter faren, Jean-Marie Le Pen, sier hun.
– De jobber ekstremt mye og velger å prioritere politikken.
På den måten kan Marine Le Pen fremstå som en «omsorgsperson for hele nasjonen», ifølge forskeren.
Muriaas påpeker at dette er en kontrast til USA, hvor færre kvinner har nådd ytre høyre-toppledelsen sammenlignet med Europa. Selv om profiler som Marjorie Taylor Greene har gjort seg bemerket, er det republikanske toppsjiktet fortsatt dominert av menn.
– USA er i utgangspunktet en «frontier nation» eller erobringsnasjon, noe som gjør at nasjonalismens symbolspråk er litt annerledes enn i europeiske land. Den klassiske forestillingen om en «moderfigur» som beskytter nasjonen er kanskje ikke like lett å bruke der, tror hun.
Ukonvensjonelle kvinner på ytre høyre
Mange kvinnelige ledere på ytre høyre fremhever tradisjonelle familieverdier – som de ikke nødvendigvis etterlever selv, ifølge forskerne.
Giorgia Meloni, en uttalt forkjemper for tradisjonelle familieverdier, har en datter, men har aldri vært gift. Hennes forhold til TV-journalisten Andrea Giambruno tok slutt i 2023, etter at en rekke sexistiske uttalelser han kom med havnet på lufta, ifølge den britiske avisen The Guardian.
Marine Le Pen har på sin side vært gift to ganger. Først med Franck Chauffroy, som hun fikk tre barn med, deretter med Éric Lorio. Begge ekteskapene endte i skilsmisse.
Ifølge Muriaas handler dette ikke nødvendigvis om hykleri, men snarere om toppolitiker-rollen:
– De jobber ekstremt mye og velger å prioritere politikken.
Stadig flere skeive høyreekstreme
Alice Weidel, som nylig ble omtalt i Nettavisen som en «lesbisk Führer», bor i den sveitsiske småbyen Einsiedeln med sin mangeårige partner, filmskaperen Sarah Bossard, som ble adoptert fra Sri Lanka som barn. Sammen har de to sønner på åtte og tolv år.
– Det er interessant at det finnes skeive i ytre høyre-partier, både menn og kvinner. De er færre enn i andre partier, men de er der, påpeker Belschner.
Fenomenet «homonasjonalisme» ble introdusert av den amerikanske queerteoretikeren Jasbir K. Puar i hennes bok Terrorist Assemblages: Homonationalism in Queer Times (2007). Det beskriver hvordan LHBT-rettigheter kan brukes for å styrke nasjonalistisk politikk.
– Det handler om hva det signaliserer å ha kvinnelige ledere.
Ett av de mest kjente eksemplene er Pim Fortuyn, den åpent homofile nederlandske politikeren som grunnla det høyrepopulistiske partiet Lijst Pim Fortuyn (LPF) i 2002. Fortuyn argumenterte for at kvinner, homofile og lesbiske måtte beskyttes mot det han beskrev som homofobe og kvinnefiendtlige innvandrere, særlig fra muslimske land.
– Alice Weidel er et spesielt tilfelle. Selv om hun lever med en mørkhudet kvinne, betyr ikke det at hun står for en politikk som fremmer inkludering, understreker Belschner.
Det faktum at partneren Sarah Bossard er sveitser, og ikke en innvandrer, kan dessuten brukes strategisk av både Weidel og partiet, legger hun til.
– Så da kan det brukes som et signal om at AfD ikke er rasistisk, men «kun» innvandringskritisk – som i: «se, jeg har ikke noe imot mørkhudete kvinner, jeg vil bare ikke ha muslimske menn hit».
Kvinnelige ledere har symbolverdi
Medieforsker Kristin Skare Orgeret forklarer at «femonasjonalisme», et begrep lansert av den britiske sosiologen Sara R. Farris, bygger på lignende mekanismer som homonasjonalisme. Hun mener forsvar for minoriteter kan fungere som en retorisk ressurs for kvinnelige ledere på høyresiden.
– Høyreekstreme partier bruker det som tilsynelatende er feministisk retorikk og ideer som del av en rasistisk og fremmedfiendtlig strategi, forklarer Orgeret, som jobber som professor ved institutt for journalistikk og mediefag på Oslo Met.
Noen ganger gir dette motsetningsfulle utslag, ifølge Orgeret. Hun viser til den franske bevegelsen La Manif Pour Tous, som mellom 2012 og 2014 kjempet de mot samkjønnet ekteskap under fanen «en hvit, antimuslimsk feminisme».
Orgeret har også observert at flere kvinner har inntatt lederposisjoner i ytre høyre-partier.
– Mens sosiale og økonomiske usikkerheter skaper uro, ser vi en tendens til at også stadig flere kvinnelige velgere stoler på populistpartienes løfter. Spesielt når det er en kvinnelig leder som uttrykker dem.
Hun er enig med Muriaas i at kvinnelige ledere har sterk symbolverdi. De kan fremstilles som beskyttere av vestlige verdier og som mødre – og dessuten også som «outsidere».
– Det at kvinner innehar lederroller kan i en del land forsterke bildet av ytre høyre som en politisk bevegelse som bryter med den etablerte makten, sier Orgeret.
Hun viser til Giorgia Meloni:
– Flere kommentatorer har trukket frem hennes evne til å personifisere outsider-rollen som en av de grunnleggende årsakene til suksessen hennes.
For en kvinnevennlig politikk?
Og hva så med politikken de fører? På hvilke måter gjør det at de er kvinner, politikken deres mer kvinnevennlig?
For å svare på dette trekker Jana Belschner og Ragnhild Louise Muriaas veksler på teorier fra læreboken sin, Å studere kjønn og politikk. Der omtaler de blant andre statsviter Hanna Pitkin, som skiller mellom tre typer representasjon. Den første, deskriptiv representasjon, handler enkelt og greit om «å være til stede»:
– Kvinnelige partiledere på ytre høyre oppfyller dette kravet – de er der, de er synlige, og de blir anerkjent som kvinnelige ledere, forklarer Belschner.
Den andre, substansiell representasjon, handler om å faktisk fremme kvinners interesser.
– Her blir det mer komplisert, for det avhenger av hvordan vi definerer «kvinners interesser».
Det finnes mange konservative kvinner som ønsker en annen form for likestillingspolitikk enn det venstresiden står for, ifølge henne. Selv om kvinner gjennomsnittlig ligger litt mer til venstre enn menn, er gapet ikke nødvendigvis så stort.
Den tredje kategorien er symbolsk representasjon.
– Det handler om hva det signaliserer å ha kvinnelige ledere.
– For eksempel, hvis en kvinne kan lede et parti, sender det signaler om at kvinner er velkomne i partiet, noe som kan gjøre det lettere for andre kvinner å stemme på dem.
